Oslo Ess - Nokiateltet, by:Larm 2012
Terningkast 4

Utslitt kortstokk

Oslo Ess føler punkstorhet bedre enn de makter å formidle den.

Dansebandpunk. Det er kanskje den beste måten å beskrive Oslo Ess’ oppskrift, selv om kompisen din med ring i øret og deminjakke kommer til å bruke lang tid på å innrømme det. Frontmann Åsmund Lange fremstår og låter tross alt som en Bjarne Brøndbo vokst opp på skateboards og Pelle og Proffen-filmer.

Men – kall det fornærmelsen – bygger på at dette først og fremst er funksjonell musikk. For bak deres banale rockeviser om det å ta livet som det faller seg, står lite annet enn konstant allsangvennlighet og mer enn nok blek videreføring av californisk punkarv til å tilfredsstille ølglade konsertgjengere.

At bandet går på scenen til «Luffarvisan» – som de senere selv covrer – viser kanskje best hvor lite ekte merkevaren Oslo Ess føles. Joda, jeg hører at du drar det utslitte  Jokke-kortet blant Black Flag- og Rancid-referansene når de raller «Jeg har sovet på stasjonen, jeg har sovet der igjen/Jeg har vært på vann og brød sammen med byens verste menn/men i natt skal jeg sove ute i regnet i det fri». Jeg bare forstår ikke hvordan en Joachim Nielsen-fan som deg kan sammenligne hans virkelighet med den Oslo Ess speiler.

Oslo Ess imponerer imidlertid gjennom de fire-fem første låtene og på nysingelen «Caroline», takket være energien kjærligheten for musikken gir dem, samt at låtene skinner mye  klarere på scene enn på gråfargede Uleste bøker og utslitte sko. Likevel er oppskriften deres så forutsigbar at man allerede før avsluttende «Alt jeg trenger» og «Gi meg noe dritt» igjen husker hvorfor Oslo Ess ikke har noe nytt å tilføre norsk musikkliv: selv på sitt aller beste føles de som den kjedelige og uironiske lillebroren til Turboneger.

Kim Klev