Animal Collective, Amfiscenen
Med sisteskiva ”Strawberry Jam” har Animal Collective for alvor tatt steget ut av den relativt snevre indiekretsen som uten forbehold har elsket New York-bandet siden starten i 2000, og blitt et navn alle med et snev av interesse for smart, rørende og grensesprengende popmusikk gjør lurt i forholde seg til.
På en Amfiscene som glatt ville rommet det femdobbelte antallet publikummere – utmattelse etter Jay-Z, tro? – leverte bandet i all hovedsak utdypede versjoner av kremen fra nettopp ”Strawberry Jam”, med klangsvøpt rytmikk og tidvis fantastisk vokal lekende på toppen av et rikt lydbilde. Den røde tråden, om enn subtilt strukket utover dette kunstneriske universet, er den gode, overrumplende melodien – uten den ville trioen kjapt blitt most under vekten av egne pretensjoner.
Høydepunkt: Den nervøst spretne, uhyre fengende singelen ”Peacebone”, som på inspirerende vis viser hvordan Animal Collective knar sammen kunst og popmusikk, med arkaiske, repetitive melodier og fragmentert elektronika like deler pumpende i kjernen av prosjektet. Svimlende, ambisiøst og slett ikke ukomplisert, dette her, men en tankevekkende og smellvakker avslutning på første festivaldag – av entusiaster, for entusiaster.
Marius Asp
