Vakkert monster

Kanye West har levert årets album. Og vel så det.

Det er uhyre lett å redusere Kanye West til en artist som slavisk følger impuls og magefølelse i sin tilsynelatende konstante hunger etter å bli verdens mest omtalte mann. Likeledes vil det være lett å mene at My Beautiful Dark Twisted Fantasy er selve kronbeviset på dette følelsestyranniet Kanye ser ut til å utsette seg selv og alle andre for – vi snakker tross alt halvannetminutts introer, tre minutters outroer, Bon Iver-cover, rykter om en prislapp på 3 millioner dollar, et kitch-artwork av dimensjoner, 30 minutters uforståelig kortfilm som promo. Og så videre.

Galskap, altså? Tolv spor som ved første gjennomlytt låter (som «So Apalled» varslet) «fucking ridicolous» ut? Joda. Men vi snakker fortsatt en skive full av Kanyes fullstendig livsfjerne tilnærming til eksistensielle spørsmål, satt sammen med umiskjennelige westske punchlines («head of the class and she just wants a swallow-ship»), stormannsgalskap og sårhet dynket i en salig blanding av idioti og en rekke av håpløst tighte gjestevers. Med andre ord: Tolv spor som samtidig følger tankeleken «se for deg et Kanye West-album» til punkt og prikke.

Jeg drister meg derfor til å mene at grunnen til at MBDTF er blitt hoderystende bra, er motsatsen til ren impulsivitet; dette er ‘Yes mest kalkulerte, gjennomarbeidede album noensinne. Og det er blitt et for bøkene. Kunststykket her er altså å få et såpass kalkulert og nesten forutsigbart utgangspunkt til å høre så fantastisk lite kynisk ut. Og det er nettopp i dette spennet mellom kynisme og hjerteskjærende ærlighet Kanyes udiskutable storhet som artist og låtskriver ligger.

808s & Heartbreak
s’ minimalistiske, futuristiske pop-sound er byttet ut med dens rene motsats
– maksimalistisk, samplebasert moro så grandios at det ville hørtes patetisk ut uten Kanyes musikalitet. Yeezy legger seg altså nærmere de klassiske produksjonene han leverte fra seg før 808s & Heartbreak, men anno 2010 er låtene enda mer gjennomarbeidete, mellomspillene hakket bedre produsert, arrangementene dratt enda lengre og skiva som helhet imponerende variert.

Fra West elegant switcher beaten til Raekwons vers på annensporet «Gorgeous» til Gil Scott-Herons albumoutro etter den godt omtalte, nær geniale Bon Iver-baserte «Lost In The World», via Rick Ross’ vers etter en gitarsolo rundt fire minutter inn i storslåtte «Devil in a New Dress», viser Kanye seg som en produsent med et unik popmusikalsk forståelse, eksepsjonelt talent og et raffinement det ikke finnes sidestykke til. Og ikke minst som en bedre rapper enn noensinne.

Enhver skive med det vanvittige trekløveret «All of The Lights», «Monster» og «So Apalled» back-to-back midtveis er i seg selv et fantastisk album. Her går de tre opp i en større enhet, omgitt av en nesten ubrutt rekke av høydepunkter det er nær umulig å tro at noen skal kunne toppe med det første.

Med nedstrippede og såre «Blame Game» som denne skivas «Through The Wire» eller «Diamonds From Sierra Leone» (les: monumentalt høydepunkt) omgitt av en rekke låter basert på gråtende gitarer, trommeproduksjoner ingen gjør etter ham, progsamples, fuzz, autotune og nydelige strykerarrangementer, overgår Kanye alt annet han har gjort tidligere. Legg til en bunke gjestevers så sterke at det er latterlig, og skiva overgår det meste andre har gjort tidligere i samme slengen. De svakeste 30 sekundene på skiva («Hell Of A Life») ville vært et umiddelbart høydepunkt på alle andre skiver som slippes i sjangeren det neste året.

My Beautiful Dark Twisted Fantasy er rett og slett blitt et monsteralbum
, av det slaget som kommer en gang hvert femte eller tiende år og blir stående. Og som definitivt kommer til å være verdig merkelappen «årets viktigste album – uansett sjanger» en gang i desember. Herregud, for en skive!

Andreas Øverland