Avi Buffalo - At Best Cuckold
Terningkast 4

Våte drømmer

Avi Buffalo sniker seg ut av tenårene med et andrealbum som bekrefter at mesterverket er like om hjørnet.

ABAvi Zahner-Isenbergs karriere tok brå svinger oppover da Sub Pop ga ut debutalbumet i 2010 til strålende kritikker. Da var han fortsatt tenåring i Long Beach; en slacker med stort hjerte for keitete pop, og At Best Cuckold er en passende oppfølger fra en fyr som ikke nødvendigvis har ambisjoner om annet enn å lage småpen musikk.

Ikke at det er noe galt i dét; eksempelvis har Real Estate, Woods og The Elwins konstruert svært fine karrierer rundt dette: Musikk som sakte, men sikkert eroderer seg inn i sinnet via blygsel snarere enn insistering. Det er også nært opptil deres sjangre Avi Buffalo ligger: sjarmerende gitarpop med tendenser mot folk og country.

Vel er det ingen låter her som er i nærheten så søte og karismatiske som førstesingel fra Avi Buffalo, «What’s In It For?«, men «So What» viser at Zahner har i det minste passert de 20 og opplevd et og annet sjalusidrama, utfartstrang og kjærlighetslivets mange sider. Han utforsker dette på At Best Cuckold, og lykkes spesielt bra når tekstene blir absurde. «A man carrying an oxygen tank is gonna come kill me and my family too/If I don’t stop seeing you» synger han i «Oxygen Tank» og «Bitch, I’m on fire/You’ve got magnum desire/I’m a cheeseball on fire» i albumbeste «Memories Of You». Det er en naivitet og trassighet i tekstene som gjør ham interessant, og for å sette pris på ham og hans relativt stillfarne låtskriving må man lytte etter ordene.

Avi har fortsatt litt igjen til han finner sin plass inn i den tallrike bølingen med søte gitarpopband. At Best Cuckold, spilt inn og mikset med Nicolas Vernhes (Wild Nothing, Deerhunter; Dirty Projectors), er mer glattet ut og myknet enn debuten. Derfor blir låtene vanskeligere å hefte seg ved, og når to av dem er svært like henholdsvis «Live And Let Die» («Two Cherished Understandings») og «Don’t Cry» («Overwhelmed With Pride»), blir man i det store og hele for lite revet med.

Derimot er han en interessant låtskriver i sin generasjon: Der Joe d’Agostino allerede har blitt den seriøse, sterke retorikeren, Greta Kline er husfliden-flinkisen og Mac DeMarco er klassens klovn, er tjuetreåringen den hormonelle nerden med intrikate seksuelle fantasier og få kilder til utløp. På sitt beste kan han fort vise seg å bli den neste James Mercer eller Elliott Smith, men foreløpig er han hakket mer interessant som tekstforfatter enn komponist.

Jørgen Hegstad