La meg bare få det ut av verden: Jeg synes den hjelp-til-selvhjelps-greia til The Script er ekstremt keitete. Klamme tekstlinjer som «You can move a mountain» («Hall of Fame») er svært representative for det irske boybandet, mens albumproduksjonene deres (først og fremst på #3) låter ikke som musikk skapt ut av verken blod, svette eller tårer. Disse karakteristikkene er såpass fremtredende at vi satt på kontoret, godtet oss, og flirte i skjegget den lille timen før konsertstart.
Les: Alt fra Hove!
Se: The Script tester Hove-sushi med Ronny og Niklas
Forutinntatthet betyr imidlertid lite når man får fordommene totalt radbrekket. For en god gjeng, gitt: Danny O’Donoghue og resten av bandet nærmest strutter inn på scenen og drar ganske umiddelbart på med «We Cry». Med ett er praktisk talt tusenvis med i allsangen. Jeg forsøker, og forsøker, og forsøker – så mye stoltheten min makter – men jeg er ikke i stand til å hate The Script; det skal tydeligvis ikke mer til å for å myke opp et hardnet anmelderhjerte.
Er det noe det går inflasjon i, så er det prekener som «You’re making us feel that is our home» og «I want to experience what you experience in Norway». Men The Script mener det når de støtt og stadig – rørte og smilende som så mange andre – forteller publikum ulike varianter av disse smøresetningene. Hold deg fast: Kjærligheten på Hovefestivalen er så intens og åndelig at det virker som The Script har forflyttet oss noen mil nordover – til Risør og kristenfestivalen Skjærgårds.
Man kan altså si hva man vil om The Script på plate, men live (sam)spiller irene fordømt bra (hvem er han trommisen?), som følgelig fører med seg at kutt som «The Man Who Can’t Be Moved», «Breakeven» og «Nothing» også skjenker kvelden med flere minneverdige musikalske øyeblikk. Under sistnevnte ringer frontmannen likesågodt en av fansens ekskjærester og synger til ham om hva slags rasshøl han er for å dumpe jenta.
Når det tar helt av på den avsluttende monstersingelen «Hall of Fame», blir det eneste rette å klemme på vennene rundt meg (og ser jeg ikke gitaristen i Honningbarna syngende med i øyekroken?). Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men: Hadde The Script vært en menighet, tror jeg jaggu at jeg hadde blitt religiøs på dagen.
Kim Klev
