I et Øya-år som mangler headlinerne med den store «wow»-faktoren (tenk Pulp eller Björk fra tidligere år) er britiske Florence + The Machine et av de store trekkplasterne. Bandet, med karakteristiske Florence Welsch i spissen, er overhodet ikke det mest spennende i musikkvirkeligheten anno 2015. Allikevel har britene, til tross for dalende plateform fra debuten i 2009 til årets How Big, How Blue, How Beautiful, skaffet seg et stadig større publikum.
Som kollega Marius Asp påpekte i sin anmeldelse av årets album: Florence + The Machine fungerer best når de ikke prøver altfor hardt å dyrke de store følelsene. Under konserten gjør de det nærmest hele tiden. Det blir så intenst at det i stor grad overskygger lyspunktene.
Voldsomme arrangement og en vokalist med et energinivå som er beundringsverdig, men virker påtatt i lengden, skal hele tiden ha deg til å føle veldig mye. Helst nøyaktig det samme som Florence selv formidler. En strategi som ser ut til å resonnere bedre og bedre, desto høyere promille publikum har.
Allikevel: Det er vanskelig å krangle på at Welsch er en gudbenådet vokalist. Til tross for konstant dansing er stemmen hennes hele veien imponerende sterk og stabil.
Florence + The Machine har mange fans, og området foran Amfi-scenen er pakket. Den ivrige frontfiguren gjør en god jobb med å overføre entusiasmen sin til de fremmøtte; når hun ber om allsang eller dans blir det slik. I løpet av den halvannen time lange konserter er hun også innom grava foran scenen opptil flere ganger. Til stor glede for alle med mobilkamera.
Totalt er tolv musikere i sving på scenen. Harpe, blåsere og korister gjør uttrykket storslått når bandet jobber seg gjennom setlisten. Den byr ikke på mange overraskelser; vi får servert de mest populære låtene fra bandets tre album, i tillegg til en cover av Calvin Harris’ «Sweet Nothing». Høydepunktet kommer mot slutten: «Drumming Song» gjøres i en tung, overbevisende versjon.
Til tross for et assortert utvalg hits og gode intensjoner, griper konserten aldri tak rundt hjerterota. Maskineriet på scenen durer i vei som det skal; det er velsmurt og forutsigbart, men mangler den lille motstanden som gjør det spennende.
Trine Aandahl
