Katzenjammer - A Kiss Before You Go
Terningkast 4

Velspilt bierstube-kabaret

Fortsatt bedre live enn på plate, men Katzenjammer nærmer seg.

Da jeg sist så Katzenjammer live, var det i et kjellerlokale i en studentby i Nederland – med andre ord ikke så langt unna den stemningen de søkte med sin Urørt-hit «A Bar In Amsterdam» (2009): Flagrende skjørt, ølskåling fra støvleformede glass og kvinner som røker sigaretter med stett. En blanding av Oktoberfest og animasjonsfilmene til Sylvain Chomet.

Det er da også i dette liveformatet bandets viltre tilnærming til alskens folkemusikk og pop-hooks fungerer best: Som helhet mistet debutalbumet Le Pop et par dimensjoner i forhold til konsertopplevelsen, og dette er også merkbart, om enn forbedret, på A Kiss Before You Go.

Det patoskrydrede, karusellpregede åpningsnummeret høres ut som en svært lite innbydende invitasjon til en tungt konseptuell kostymedrama-kabaret. En merkelig tilgjort start på et album som i realiteten er langt mer uhøytidelig og blidspent, noe man allerede merker på den Marit Larsen-duftende andrelåten «When The Laughter’s Gone».

Oslojentene er først og fremst utøvende musikere; her som på debuten har de skrevet få låter selv (de beste låtene både på debuten og her er skrevet av den noe mystiske Mats Rybø). De gangene de selv står for skrivingen har de en tendens til å enten dra ned tempoet og bli for formelbaserte («Lady Marlene») eller for karikerte («Cherry Pie»). De er helt klart best når de lar maskene falle og lar pop være pop – «Cocktails And Ruby Slippers» blir albumbeste i så måte, med et refreng og en energi som garantert skaper kaos på kontinentet.

Det føles også naturlig når de introduserer to X-faktorer her. Først og fremst en svært kledelig coverutgave av Genesis’ «Land Of Confusion», som de klarer å ta eierskap til på en måte som hverken blir parodisk eller hip. Mer overraskende er gjestespillet til Frank Zappa-avkom Dweezil på gitar på «Gypsy Flee», som tipper over til å bli for hektisk på plate, og dermed viser at de fortsatt har noe igjen på den nevnte overgangen fra livesetting til innspilt materiale.

Albumet som helhet er likevel tilstrekkelig friskt, muntert og eksentrisk til at man trygt kan si at dersom du mislikte bandet ved første korsvei, er ikke A Kiss Before You Go noe for deg. Det er derimot nok av gode låter og smittende energi her til at du som ikke har noe mot å få din visepop bekledt med taft og tilløp til gjøgleri, vil finne mye å skåle til her. Prost!

Jørgen Hegstad