Angelique Kidjo - Õÿö
Terningkast 4

Verden rundt med Angelique Kidjo

Angelique Kidjo: Õÿö [Naïve/ Playground] Angelique Kidjos ellevte album gjør deg litt mer kjent med madammen. Men er det nok? Hey, Angelique Kidjo, din gamle røy på snart 50. Du som allerede har gjort dine versjoner av klassikere signert Gershwin, Stones og Jimi Hendrix. Du skulle ikke like gjerne gitt ut et album med egne […]

Angelique Kidjo: Õÿö

[Naïve/ Playground]

terning4

Naïve/ Playground
Naïve/ Playground

Angelique Kidjos ellevte album gjør deg litt mer kjent med madammen. Men er det nok?

Hey, Angelique Kidjo, din gamle røy på snart 50. Du som allerede har gjort dine versjoner av klassikere signert Gershwin, Stones og Jimi Hendrix. Du skulle ikke like gjerne gitt ut et album med egne låter denne gangen da?
Nope.

Den Vestafrikanske artisten, komponisten og UNICEF-ambassadøren(?) Angelique Kidjo virker kompromissløs. Med en solid afropop-karriere i ryggen trenger hun ikke ta hensyn til overnevnte forslag. Oyo (som er navnet på det gamle Vestafrikanske emperiet som i dag går under navnet sør-vest Nigeria) er hennes ellevte utgivelse som soloartist. Det kunne like gjerne hatt tittelen The Soundtrack Of My Life. Platen huser 17 spor som alle sier noe om madammens musikalske inspirasjon og oppvekst.

Her finner vi en salig blanding av språk, (engelsk, fransk og afrikansk) coverlåter, tradisjonelle rytmer fra hjemlandet Benin og noe egenkomponert materiale. Et godt lag gjesteartister pirrer nysgjerrigheten og gjør ok forsøk på å krydre de velkjente (og overspilte) coverlåtene. Roy Hargrove bidrar på Santanas «Sampa Pa Ti». John Legend leverer, som alltid, stødig vokalprestasjon på Curtis Mayfields klassiker «Move On Up«. Der høres det ut som bandet er på fattigmanns-kola mens det er Legend og Kidjo har nesen i de skikkelige varene. Hun synger jo som en Gudinne og har tatt godt vare på sin karismatiske stemme og særpreg. Videre dukker ingen ringere enn Dianne Reeves opp på «Baby I Love You», mens Angelique Kidjo selv styrer skuta med stø kurs i en vakker, men høyst ordinær versjon av Otis Reddings «I Got Dreams». Hovedpersonen kommer definitivt best ut av det når hun tolker den franske jazzklassikeren «Petite Fleur». Fremført med lidenskap og en voksen dames pat. Samt intens tilstedeværelse i all sin enkelhet.

Så, du egenrådige Angelique Kidjo, neste gang ønsker jeg at du sparer coverlåtene til å sprite opp konsertene dine med. Slik andre artister gjerne gjør. De har ikke så mye på et album å gjøre, og når dine egne låter ikke er mer interessante enn at de kommer i skyggen av de litt lite oppfinnsomme coverversjonene, kan jeg ikke bruke albumet til annet enn å innbille meg at vi er blitt litt bedre kjent. Litt. Men ikke nok.

Trine Sollie