Tame Impala - Teltscenen, Hovefestivalen
Terningkast 5

Vill impala

De australske platedebutantene går ikke rundt krauten når deres hypnotiserende psykedelia treffer Hoves minste scene.

Den lille teltscenen er der man har kunnet oppleve mange av Hoves mest minneverdige nisjebookinger: The Antlers og Fuck Buttons av fjoråret, og i år er det Tame Impalas tur til å fascinere et fåtallig, men entusiastisk publikum. At de delte spilletidspunkt med Jared Leto og hans megalomane gjeng var muligens ikke ideelt, men så er det også relativt forskjellig publikummere de tiltrekker seg; det er milevis fra sistnevntes punchy refreng til Perth-bandets suggererende, syttitallsinspirerte rock.

Den unge kvartetten har bare ett album bak seg, 2010-toppnoteringen Innerspeaker, og det er også med base i denne at de maler med basstunge, disige pensler. Referanser til Dungen, Led Zeppelin og for den del Motorpsycho er ikke å unngå, spesielt når det kommer til lekenheten og den uanstrengte virtuositeten de viser. Bassisten, som ser ut som en outrert hillbillyutgave av Huckleberry Finn, er fundamentet i bandet med sine dype, rullende toner. Det er over hans fundament bandet leker seg, den nesten i overkant avslappede trommeslageren og gitaristene som legger lag på lag med svevende melodipartier – stundom også supplert av Kevin Parkers subtile vokal noe lenger bak i lydbildet.

Det over timeslange settet smyger seg fra låt til låt uten spesielt mye tid til applaus eller prating – de spiller seg gjennom den ene Innerspeaker-perlen til den andre, alt sydd sammen med eleganse, men også med et par avstikkere underveis. En snodig variant av Serge Gainsbourg/Brigitte Bardots «Bonnie And Clyde» dukker plutselig opp fra intet, det samme gjør en helt latterlig bra versjon av Massive Attack-klassikeren «Angel». Når denne så går over i tordnende utgaver av perlene «Alter Ego» og «Expectation» er det vanskelig å ikke la seg begeistre, spesielt siden de tidligere har vært gjennom de mer poppete «Desire Be, Desire Go» og «Solitude Is Bliss».

Av og til ønsker man seg mer kommunikasjon mellom band og publikum. I tillegg er det stunder der droningen går over i uinspirert jamming, og dette gjør at de så vidt unngår toppkarakteren. Likevel: Når de avslutter med «Half Drunk Glass Of Wine», en vekselsvis meditativ og eksploderende krautrocklåt som de tværer ut akkurat nok til at man begynner å bli smålei, så er det med en av de garantert beste konsertene på Hovefestivalen 2011 bak seg.

Jørgen Hegstad