Etter publikums- og kritikerfavoritten Veckatimest (2009), sto Grizzly Bear med akkurat samme problemstilling som Animal Collective gjorde før det nylige slippet av Centipede Hz: Hvordan forvalte og takle en uventet suksess hos et bredere publikum? Begge albumene hadde to (til disse bandene å være) lettlikte singler – «Two Weeks»/»While You Wait For The Others» og «My Girls»/»Summertime Clothes» – og i 2012 finnes det ingen slike singler hverken fra Centipede Hz eller Shields. De to som ble sluppet pre-album, «Sleeping Ute» og «Yet Again», fungerer ikke spesielt godt enkelstående, men de er av disse låtene som trenger albumkonteksten for å virkelig kunne forstås.
Der Veckatimest var proppfull av de gode Ed Droste-enkeltlåtene, har Shields en mer kollektiv albumfølelse. Dette har blant annet ført til at Daniel Rossens låtskriving er mer tydelig enn før, noe som er gledelig for oss som liker hans fantastiske sideprosjekt Department of Eagles – spesielt kan dette høres på et av Shields‘ største høydepunkter «Speak In Rounds», som minner en god del om tittelsporet fra In Ear Park.
Shields er også det røffeste albumet de har gitt ut. Gitarene skingrer mer, det er et mer uryddig lydbilde og man får ikke den samme følelsen av perfeksjonsjag som på Veckatimest og for den del Yellow House. Derfor er det ikke de fengende melodiene som er albumets forse, men de skurrende, kronglete øyeblikkene. Aller mest på de to avslutningslåtene, «Half Gate» med sitt seige refreng og «Sun In Your Eyes», som med sine syv minutter med av-og-på-bråk er noe av det mektigste de har laget så langt.
Grizzly Bear – A Simple Answer.
Søker man etter «Two Weeks»-refreng, så ville jeg ha startet med «A Simple Answer», som har de samme himmelhøye harmoniene og tekstlinjer som «oh goodness, mercy mine/soldier on/but not so long/this time». Daniel Rossen leverer velmente råd med sin sedvanlige tyngde, og fortsatt er de tekstforfattere som tar seg selv svært seriøst og forventer at publikum gjør det samme.
Shields er tyngre å komme inn i enn sine forgjengere, men gir mye mer tilbake enn både Yellow House og Horn Of Plenty. Hook-interessen er byttet ut med helhet og nysgjerrighet, som når de snuser på jazz på «What’s Wrong» og støyrock på «Sleeping Ute». Der Animal Collective valgte å distansere seg fra populariteten ved å famle rundt i et uferdig kaos, blir Grizzly Bear et mer fokusert albumband igjen. De mister noe av sjarmen på veien, men tar det igjen med mektige, raffinerte øyeblikk som vokser for hver lytt.
Jørgen Hegstad
