Maria Mena - Sjøsiden, Øyafestivalen
Terningkast 4

Voksensmerter

Maria Mena formidler sterke og hudløse øyeblikk bedre enn de fleste her til lands, men et traust band gjør at hun av og til fremstår mer fornuftig enn godt er.

Maria Mena har uforvarende blitt stående i front av det nasjonale sørgeprosjektet i kjølvannet av grusomhetene som fant sted 22. juli. Hennes tapning av Ole Paus’ klassiske “Mitt lille land” har blottstilt aspekter den værbitte originalen bare hintet om, mye takket være den nakne og fortapte kvaliteten som bor i stemmen hennes.

Det er dermed en artist som betyr ekstra mye for mange av festivaldeltagerne akkurat nå som besørger soundtracket til denne solbadede lørdagsettermiddagen ved Sjøsiden. Og Mena viser seg verdig affeksjonen, med overbevisende versjoner av “Belly Up” og “The Only One” avfyrt tidlig i settet.

At manglende stemmekontroll i et avgjørende øyeblikk kan ha ødelagt sjansen hennes til en karriere i USA føles først og fremst underlig, og ikke så rent lite urettferdig, spesielt med tanke på at hun også lyrisk innehar et skarpere øre for slående formuleringer enn de fleste av sine samtidige her til lands. “Sorry”, som hun skrev da hun var 15 år gammel, er fortsatt en av de vakreste tenåringshymnene som har blitt begått av en norsk artist, og “All This Time” halser like bak, med berettiget allsang rungende utover festivalområdet.

Mena bruker anledningen til å presentere et par låter fra sitt kommende album Viktoria. Tittelsporet er pent, men lider under å mangle et ordentlig refreng; i stedet får sangerens betydelige affinitet til grep vi kjenner fra musikalsjangeren utløp. Bedre fungerer den røffere tilhogde oppfølgeren, som like fullt ville kledd en mer spisset og ekspressiv sonisk bekledning.

Og det er det betydeligste ankepunktet ved seansen: At bandet – uten forkleinelse for de involverte i noen av leirene – like gjerne kunne vært gjengen Bjørn Eidsvåg drar fulle hus med Norge rundt. Jeg tillater meg å tvile på at voksenfaktoren virker til disse sangenes beste, og også på enkelte av de eldre melodiene stikker følelsen av et traust og personlighetsløst komp kjepper i hjulene på potensiell magi.

Hun avslutter naturlig nok med “Mitt lille land”, i en versjon som kan få selv de omkringliggende middelalderruinene til gråte en skvett. Som artist har aldri Maria Mena vært viktigere enn nå. Da får vi bare godta små stikk av voksensmerter underveis.

Marius Asp