Bob Hund - Det överexponerade gömstället
Terningkast 4

Weltschmerz-samfunnet

Enda en grunn til å skaffe seg Hund.

De hektisk duellerende gitarene til Conny og Johnny er knapt tilstede på Bob Hunds andre album etter comebacket. Allsangfremkallende og orginale punchlines som fikk tusenvis av østlendinger til å skarre i kor 15 år før den siste bergensbølgen finner du heller ikke på Det överexponerade gømstället.

Studentene som opplevde Bob Hund da de var en internasjonal live-attraksjon med noen av 90-tallets flotteste låter er forhåpentligvis ferdig uteksaminerte nå. Men det er ikke sikkert at de sitter og venter på at Thomas Öberg skal gi dem intense lyriske gullkorn på Bob Hunds mest melankolske plate. Men det bør de.

På sitt beste lager Öberg skarpe bilder du aldri har hørt før. Han overvåker fortsatt det svenska samhället, men er mer opptatt av det indre livet, og slett ikke bare hans eget, han er ikke alltid hovedperson i sine historier.

Jonas Jonasson har barbert av seg hvalrossbarten, men vedlikeholder sin komplette park med gamle synther, som får dominere plata. Tidlige 80-talls helter som Gary Numan, Ultravox og The Normal brukte den varme, men rigide og mekaniske stemningen fra analoge synther som perfekt lydkulisse til veldig mange sanger om fremmedgjøring. Bob Hund trekker oss gjerne i den andre retningen. Her er det illusjonene våre som skal konfronteres.

“Först var jorden platt, sän blev den rund, nu är den fyrkantig som et møbelvaruhus byggsatsbord” melder Öberg i innledningen på platas tvers igjennom fantastiske tittelkutt. Han er nok glad i å høre sin egen stemme, og har brukt sine år på å finslipe dens kvaliteter. Nå kommer han nærmere mikrofonen enn noensinne, og den flytende, perfekte diksjonen og varsomme men raske melodiføringen leveres på et vis som får alle andre alvorlige menn med hang til å pratesynge til å fremstå som klønete. Harmonisk, komplisert og deilig trøstende gjennom 5 intense minutter.

Bob Hund stiller sjelden spørsmål, de slår fast og peker i uvanlige retninger, og kommer også på denne plata med formaninger. Öberg henvender seg til mengden med både åpne armer og pekefinger, så det er kanskje et paradoks at plata er omtrent blottet for publikumsfrieri. Første singel heter “Popsång (mot min vilja)”, det sier litt.

Både dansefesten “Tvångstankar” og supre “Letar Oväder” (“-et litet åskmoln søker sin identitet”) er topp vare, mens andre låter faktisk ikke rekker å vokse på meg før de slutter å være interresante. De tidligere skandinaviamestrene i allsangværdige punchlines har visket ut refrengene. Det som repeteres, repeteres for at det repetative best skal illustreres.

Denne er nok ikke blant Bob Hunds beste plater, men et stødig skritt enda dypere inn i et terreng der de fortsatt er ganske alene.

Jacob Krogvold