Band of Horses: Infinite Arms
[Columbia / Sony Music]
Melankoliens mestere beviser at de ikke helt mestrer andre ting.
Si hva du vil om platecovrene til Band Of Horses, så lenge det er at de er støgge som fy. Heslig art-nouveau-logo over et simplistisk, pompøst bilde, hver gang. Denne gangen er bildet av nordstjerna, tatt med så lang lukketid at man kan se jorda snurre på sin egen akse i at alle andre stjerner på bildet blir til streker. Skiva heter Infinite Arms. Alt dette omslaget forteller deg er usant.
Infinite Arms er ikke et pompøst album (for Band Of Horses å regne). Det er ikke et trist album (for Band Of Horses å regne). Det er ikke et forsøk av eneste gjenværende originalmedlem, sanger/låtskriver Ben Bridwell, på å demonstrere at han kan gjenskape intensiteten og melankolien i debuten Everything All Of The Time uten resten av gamlegutta. Det er ikke et natt-album. Det er ikke en maktdemonstrasjon, eller engang et forsøk på en. Det er ganske enkelt en rolig og udramatisk videreføring av den lydmessige utviklinga de har hatt siden de debuterte: Bort fra skingrende gitarer og smerte og over mot mer sekstitallspop og godlundt, dempet tilfredshet.
Skiva begynner med en trommesolo avløst av strykere, og igjennom tre middelmådige åpningslåter er det lett å anta at Bridwell og kompani driver med venstrehåndsarbeid her. Førstesingel «Compliments» er ingen god låt. Den er er kjedelig amerikansk folk-melodi pakket inn i et arrangement skapt for å distrahere fra dette faktum, lissom-rocka og up-beat som det er. Crashsymbaler på én og tre pluss gitarvreng does not a rock song make. Folk som hører denne skiva for første gang i en platebutikk er dømt til å tro den er skikkelig over-hoppbar, for ikke bare går det tre låter før ting tar seg opp, men når det først gjør det, så gjør det det litt ute i ei låt som i det første knappe minuttet høres like traurig ut som resten av skiva opp til det punktet. Men på dette punktet, ganske nøyaktig 55 sekunder inn i «Blue Beard», et par tiendedels sekunder før man forventer at neste tone skal komme, synger koret «lalala-oooh» og vips, så hører du plutselig på ei bra plate.
Fåglane veit hvorfor bandet satte de kjedeligste nummerne helt først i albumet, men det gjorde de altså. Etter hvert som skiva går avslører prosjektet Infinite Arms seg som et forsøk på å lage en håpefull skive. En lett, poppa, fengende, vokalharmoni-preget affære som tilsynelatende bevisst stritter imot Bridwells naturlige tristesselåtskriving. Ta «On My Way Back Home»: Når Bridwell jamrer «I’m pissing my life away in the form of song», så dukker det fort opp en kubjelle, bedre kjent som Verdens Nest Minst Triste Instrument Etter Kazoo. Den i utgangspunktet håpløse «Older» er ilagt så tykke countryharmonier at det kunne vært en Byrds-låt. Ovennevnte vuggesang-aktige «lalala-oooh»-kor er et tredje eksempel. Nesten hver gang ting er i ferd med å bli ordentlig trist tar albumet et krafttak i å 1) minne lytteren på at det er lov å smile og 2) gjøre noe med dette på en måte de ikke har prøvd før.
Det endelige resultatet er ei ganske uperfekt og keitete og sprikende skive som prøver masse ting den ikke helt klarer, men som allikevel er temmelig elskelig av den enkle grunn at den ihvertfall prøver. Hør på «Dilly», for eksempel, hvordan bandet lett venter to takter for lenge før de setter igang andre refreng – det er mest sjarmerende hvor håpløst utrent bandet er når de faktisk spiller ren, optimistisk sommerpop, og når det refrenget først kommer så sitter det som et skudd. Infinite Arms høres i så måte mye mer ut som ei debutskive enn debutskiva deres noensinne gjorde, og den er, overraskende nok, det mest følelsesmessige nyanserte albumet deres også. Ikke noe depresjonsbading her, alle saker har flere sider, selv om minst én av dem alltid er litt trist. Det skulle bare mangle. Det er Ben Bridwell som skriver låtene her, lissom.
Peter Vollset
Publikumsopptak av «Compliments» fra årets SXSW i Austin, Texas:
[youtube QcbYU38bwFc]
