Ingenting er som en god overraskelse. Og ingenting er mer overraskende enn å bli overrasket av Kygo. Debutalbumet er trolig rett rundt hjørnet, og panfløytefyrsten fra Fana varmer opp med å vise en flunkende ny side av seg selv. Dette ble med andre ord plutselig spennende.
«Fragile» sparkes i gang med et skittent gitarriff og enkelt pianospill, før britiske Labrinths vokal er på plass. Etter et snaut halvminutt er refrenget i gang. Ingen grunn til å gå rundt grøten. Den snaut fire minutter lange låta utfolder seg som en slags oppdatert powerballade, komplett med a capella-refreng mot slutten, enorme mengder klang på trommene, og en tekst om hvor vanskelig det er å være en følsom mann. Produksjonen er luftig og langt mer organisk enn på tidligere hits fra vår bergenske venn. Melodilinjene er fengende, men ikke innpåslitne.
Kygo hjelpes svært godt av Labrinth. For en stemme. For et register. For en levering. Falsettpartiet som dukker opp midtveis i låta fremkaller alvorlige frysninger. Det er i det hele tatt vanskelig å argumentere for rettferdigheten i at han ikke krediteres når låta sendes ut i verden. Uten å vite særlig mye om skapelsesprosessen fremstår låta som en sammensmeltning av to uttrykk, ikke en produsentskapt låt der man har hanket inn en ålreit sanger mot slutten av prosessen.
Her er det bare å kaste notatblokka med fiffige tropeordspill, og rykke tilbake til start. På «Fragile» viser Kygo at han er i stand til å fornye seg, og leverer noe annet (og mye bedre) enn den stødige strømmen av piña colada-marinert slappfiskhouse hans musikalske karriere til nå er bygget på. Spørsmålet er om det blir for langt unna den tidligere suksessformelen for den eksisterende fanskaren. Håper ikke det.
Eli van der Eynden
