Han har i to tiår jobbet som en stødig leverandør av hits. Riktignok til andre artister. Og Pharrell er en ekte grammygrossist. Hele sju priser har han sanket inn. Men det spørs om han har en sterk nok artistpersonlighet til å bære en scene alene.
Produsenten og feature-artisten versus soloartisten Pharrell. Han har støttehjul i form av et halvt dusin dansere, fullt band, Shae fra N.E.R.D, og sparsommelig backdrop med ålreite visuals. Og det er like greit at omgivelsene er som de er i Oslo Spektrum fordi han er en passe avmålt type – han lusker rundt ved scenekanten mens hans velkjente falsett får jobbe.
Ut kommer han i blant annet en t-skjorte med Patti Smith-print og en lettversjon av Gandalf-hatten. Et par sololåter, deriblant den noe anonyme «Marylin Monroe» og godlåten «Frontin`», blir først kjørt opp. Det føles litt tamt, men solomaterialet er som kjent helt ok og ekstremt jovialt. Det er funky, og, ehm, sommerlige låter. Musikk for gladfolk.
«Happy»:
Så var det vektingen mellom hva Pharrell – og kumpanen Chad Hugo i Neptunes – har lagd for andre artister, og den sympatiske mannens egne låter. Nellys «Hot in Herre». Ti sekunder senere. Jay Zs «I Just Wanna Love U (Give To Me)». Tretti sekunder senere. Busta Rhymes` og Diddys «Pass the Courvoisier». Selve signatursounden til Neptunes. Den velkjente skarptrommen og halvfuturistiske synthdrag. Arven får skinne til velfortjent applaus.
Halvtime uti konserten får vi koreografert pauseshow av danserne. Det unngår å bli totalt uinteressant siden Neptunes-produksjoner blir vist fram i samme slengen. Så beveger konserten seg mot et annet personlig prosjekt. N.E.R.D, som består av Pharrell, Hugo, og kompisen Shae. Sistnevnte flankerer for anledningen hovedattraksjonen når «Rockstar», elleville «Lapdance» og «She Wants To Move» spilles – med et overivrig band.
Så vender han tilbake til nok en perlerad av coverlåter, som han selvfølgelig har vært med å snekre sammen. Snoops «Beautiful» og «Drop It Like It’s Hot» og Gwen Stefanis «Hollaback Girl». Altså, det er jo tydelig at mannen har latterlig mange gode kutt han har jobbet frem i årenes løp. Men man får en distinkt følelse av «hør hva jeg står bak» heller enn at konserten bekrefter mannen som en awesome showmann og/eller at solomaterialet er mer solid enn Pharrell som produsent.
Han koser seg med oppmerksomheten. Fjorårets globale landeplage «Get Lucky» blir kjørt i gjennom – til nesten-ekstatisk respons, og så blir nok en Daft Punk-låt, den sløye discosaken «Lose Yourself To Dance» spilt opp. Til slutt runder han av, etter en times tid samt en motivasjonstale om å bekjempe negativitet, med «lykkepille» i form av en låt, «Happy».
Jeg hyller den 41 år gamle Virginia-karen for å være en av urbansjangerens aller viktigste personligheter gjennom tidene. Men Pharrell er uten tvil råere som bakmann skråstrek featuringartist enn han er som soloartist. Til tross for at han leverer en godkjent opptreden i hovedstadens storstue, altså.
Ali Soufi
