Moroklump, selvironisk vitsemaker, uhøytidelig sjarmtroll. Lewis Capaldi skjøt fart på hitlistene med flere såre singler i 2019, men det er fra talkshowsofaer, telefonskjermer og scener han virkelig har kapret folks hjerter.
Det har gått to måneder siden en småsyk Capaldi sjarmerte også Oslo Spektrum, og i starten av juni returnerer han og det ferske andrealbumet til Norge, denne gangen til Trondheim.
Skal man tro tilbakemeldingene fra hovedstaden, sykdommen til tross, blir dette verdt å få med seg. Men også det er vel så mye takket være Capaldis personlighet som musikken.
Distansert oppskriftspop
I den ferske Netflix-dokumentaren «How I’m Feeling Now» fikk verden se bak den striglede popen og den køddete fasaden til Capaldi. Her stod Tourettes syndrom, superstjernepresset, mental helse og kampen mot angst i fokus.
En ny og mørkere, men også nærere side av artisten, som hadde vært kjærkommen på albumet «Broken By Desire To Be Heavenly Sent».
For, selv om skottens musikk på ingen måte er blottet for følelser, er den så oppskriftspop som du får det. Det er vanskelig å føle på en genuin nærhet og sårbarhet, selv når det er det han synger om. At så følelsesladd musikk kan høres så sjelløs ut, blir rent paradoksalt.
Det er det menneskelige; vitsemakeriet, selvbebreidelsene med glimt i øyet og den karismatiske tilstedeværelsen, som gjør at alle elsker Lewis Capaldi.
Prinsen av kjærlighetssorgen, som han blir i studioformat, er som en laboratorieskapt klone.
Suksessoppskrift, riktignok
Man skal absolutt ikke hevde at oppskriften Capaldi bruker ikke hittil har vært av typen suksess. Det har noen i pop-laboratoriet også registrert.
På «Haven’t You Ever Been In Love Before» hentes det frem toner og progresjoner fra superhiten «Someone You Loved». Til tidvis blir det så slående likt at hjernen min vil synge med – til feil låt.
Også hiten «Wish You The Best» lener seg på et av artistens mye brukte grep, nemlig å sirkle tilbake til samme tekstlinje så mange ganger, at du faktisk kan synge med til riktig låt før du har hørt den ferdig. Dette er riktignok også en av albumets sterkeste låter, og en virkelig slående popballade.
Låta er hjerteskjærende i seg selv, musikkvideoen kan det anbefales å spare til en dag du trenger å gråte. Mye.
Og da gjenbruker vi den oppskriften
Jo lenger ut i albumet man kommer, jo flere variasjoner av den samme låta får man. Oppbygning fra enkelt pianoarrangement til orkester, på samme tid såre og varme tekster om å elske og miste, og refrenger man kan gaule med til av full inderlighet.
Og det er ikke det at det ikke er fint. Capaldis hese og samtidig Hulk-sterke stemme bærer hvert eneste spor. Melodiene treffer akkurat der de skal og man kan ikke bare synge, men også føle med til låt etter låt.
Mot slutten kommer de gitarklimprende låtene, «How This Ends» og «How I’m Feeling Now». De viser at lærdommen fra barne-TV-programmet «Uhu!», står seg: Baker man nok napoleonskaker, kommer det en sjokoladekake til slutt.
Her treffer pop-malen blink og sender albumet ut på en høydare. Dessverre etter et langt mellomparti hvor alt glir vel sømløst inn i hverandre. Som «Leave Me Slowly», en låt som er fin nok om du setter den på alene, men som man etter ni andre liknende låter knapt registrerer at er et nytt, eget spor.
Capaldi har selv sagt at han ikke ønsker å gjenoppfinne seg selv, og at han vil lage den musikken han lager. Og det er helt greit, det funker jo som bare det, i hvert fall som enkeltlåter.
Men når produktet publikum får i hendene denne fredagen engang er et album, er det vanskelig å ikke ønske seg noe mer. Noe som føles nært på ekte, en sprekk i fasaden, et glimt av den velkjente karismaen. Et hint av originalmennesket bak klonen.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
