Etter å ha blitt introdusert for det norske folk gjennom Idol i 2004 ga Margaret Berger ut to spennende, men til syvende og sist uforløste album. Etter en snau halvtime i Teltet på by:Larm tyder alt på hun har brukt sine fem år utenfor rampelyset klokt.
Selv om store deler av Bergers kunstneriske modus operandi er mer enn løst modellert etter en viss elektropopdronning i øst (som i kveld ble snytt for Nordic Music Prize), skinner en markant personlighet gjennom allerede fra den flotte førstesingelen «In A Box» dundrer utover teltet.
I likhet med Robyn skriver hun sanger som sikter mot hjertet ditt, uten at lekenhet, intelligens og lydhørhet for samtidige impulser ofres på veien dit. De nye låtene er fulle av snertne detaljer, og bandet plasserer seg kledelig i bakgrunnen av det synthtunge, ofte seige og kjølige uttrykket, med rikelig boltringsplass for hovedpersonen i front.
Berger er imidlertid verken noen stor vokalist eller scenepersonlighet, og den første halvdelen av seansen bærer preg av at materialet er ute og svinger seg blant folk for første gang. Nervøsiteten er forståelig; det har tross alt skjedd saker og ting i popvirkeligheten siden forrige korsvei, men hun har like fullt et stort vekstpotensiale i sin kommunikasjon med publikum.
Det er likevel en påfallende konsistens fra fortsatt lekre «Samantha» – frekket opp ytterligere siden utgivelsen i 2006 – til det nye materialet, der alt fra acid house-tilløp til ferdig bloggformatert maskinpop utgjør byggesteinene. Det virker i det hele tatt som om Margaret Berger vet nøyaktig hvor hun vil i denne omgangen. Så får det heller være at hun trenger mer enn en halvtime i et telt på Youngstorget for å komme seg helt i mål.
Marius Asp
