Nypsykedeliaens prinser utvider den musikalske fargepaletten på bandets tredje album. Velskrudd gitar, spretne trommer og bass blir supplert med blant annet funky rytmer og blåserekke, discosynth og spanske nylonstrenger, som sammen blir et album som renner over av (vel)lyd.
Den halvt hawaiianske newzealenderen Ruban Nielson er hjernen og hjertet i UMO (som fansen forkorter det). Bandet kom til verden ved en tilfeldighet, for låtskriveren hadde opprinnelig lagt musikken (han blant annet laga med lillebroren) på hylla etter å ha flytta fra hjemlandet til delstaten Oregon i USA. Men etter at en kollega i Portland fikk en mp3 av en låt Nielson hadde syssla med og la den ut på nettet, stod plutselig flere plateselskaper i kø for å gi ut den spartansk instrumenterte indierocken med det særdeles særegne lydbildet. Den spretne, selvtitulerte debuten i 2011 ble fulgt opp to år senere av den dystre og nydelige II. Begge hadde noen strålende poplåter, men det var lyden av dem som bergtok flere, meg inkludert. Nielson skrudde fra hverandre gamle forsterkere og gitarpedaler og satte dem sammen på en måte som gjorde lyden helt unik. Flere beskrev det som «undervannspop», det hørtes ut som musikken var spilt inn under overflata.
Allerede fra tangentene som starter årets album høres det ut som bandet har klatra ut av bassenget. Signaturlyden er der fremdeles, også på de nye elementene som synth og blåseinstrumenter, men førstesingel og tittellåta er en av bandets mest iørefallende og samtidig utadvendte noensinne, og for min del denne vårens aller fineste. Videre følger platas mest dansevennlige spor, A-sida på vinylen er i det hele tatt 20 svært funky minutter, der «Can’t Keep Checking My Phone» er et annet musikalsk høydepunkt, i tillegg til å ha en god zeitgeist-tittel. På andre halvdel roes det litt ned, og inneholder flere langstrakte låter. Det beste eksempelet på det er «Extreme Wealth and Casual Cruelty», familiegjenforeninga der Kody, lillebror og tidligere bandkollega av Ruban i The Mint Chicks, bidrar med keys og trommeloops og faren deres spiller saksofonen som fungerer som en behagelig hvilepute midt i plata.
https://youtube.com/watch?v=bEtDVy55shI%3Frel%3D0
Tekstene på Multi-Love er deler og biter som Nielson har samla på over tid, og satt sammen til en vanskelig tolkbar helhet for hver låt. Flere av strofene sneier innom hans opplevelse av å få en kjæreste nummer to. Som han synger i refrenget til tittellåta «we were one, but then become three, mama what have you done to me, I’m half crazy». Både mann og kone fant samme dame som etterhvert flytta inn og ble en del av familien. Etter at verdens største nettsted for alternativ musikk publiserte en fornøyelig «hjemme hos»-reportasje hvor mye handla om det nye samlivet, tolka mange det dithen at hele plata handler om trekanten Ruban var et hjørne i. Men hører man etter er både overbefolkning av kloden samt skillet mellom rik og fattig tematikk i låtene.
Overflødighetshornet honker i bakgrunnen mens de ulike elementene bugner i miksen. Det er tidvis så detaljrikt instrumentert at jeg blir lyttende konsentrert på leting etter mer, flere instrumenter som kanskje skjuler seg bak vokalen. Overlessing er et ord som popper opp i hodet ved flere av gjennomlyttingene, for det er mye å ta inn i gode hodetelefoner hvis man vil. Men når plata passerer 40 minutter er alt strippa vekk og kun den akustiske gitaren er igjen i sistelåta «Puzzles». Det virker som Nielson har tenkt det samme som meg, når han lar den varme gitarlyden være alene i høyttalerne mens den fader i over et minutt.
Amund Grepperud
