Andre og siste rapport fra Enslaveds Amerika-eventyr

1
Skrevet av:
Publisert 10:00 17 April, 2015

Have a Cigar foto Ivar

Ivar Peersen er vår faste skribent når det gjelder Enslaved. Mest fordi han spiller i bandet, men også fordi han skriver fordømt bra. Her er andre og siste rapport fra bandets tur i Amerika 2015. Første del kan du lese her.

…Og turnéen varer helt til påske!

Først; takk for tålmodigheten! Denne avsluttende rapporten fra USA-, Canada- og Mexico-turneen, som markerte slippet av In Times, kom definitivt ikke «on time». Det viste seg at turneen strakk seg noe ut i tid utover seg selv. Det vil si, den sluttet aldri lenge nok til å være over… Før nå, ukesvis etter at vi kom hjem fra turné. Kryptisk? Definitivt. Men nå er det slutt, og jeg har mine første ledige øyeblikk ved bevissthet nok til å sende dere en liten rapport.

Vi møttes sist i Seattle, Washington. Derfra, på vei mot Salt Lake City, stoppet vi over i Boise. Her skjedde ingenting utover kontorjobb på rommet og to besøk på Joe’s Crab Shack rett borti veien. Til lunch: en deilig New England clam chowder (kamskjellsuppe) og en «Big Crab Daddy» bestående av Snø-, Dronning og Kongekrabbe (ikke akkurat smågutter på tallerkenen, nei). Noen regneark og epost-intervjuer seinere var det tilbake for artisjokk og krabbedip, fulgt av en solid porsjon fritert snadder: hvit fisk, reker, calamare og mer krabbe. Og margarita i syltetøyglass. Vi er jo tross alt et stykke sør. Aldeles glimrende! Den eneste som fikk med seg noe kulturelt denne dagen var vel Grutle, som viste initiativ og fikk med seg en Uzala/Yob/Ecstatic Vision konsert inne i sentrum.

Classic Clam Chowder foto Ivar

(Classic Clam Chowder, foto: Ivar)

Sørstats-margaritha foto Ivar

(Sørstats-margaritha, foto: Ivar)

Neste sentrum var i Salt Lake City, og må kunne sies å være like lite oppsiktsvekkende som mormonernes tvist på kristendommen er oppsiktsvekkende. Retroaktiv velsignelse (går du i trepanelet som hedning risikerer du fortsatt at en ivrig slektsforsker fra denne gjengen sporer opp sjelen din og melder overgang til Perleporten FC på dine vegne). Det eneste vi fant på jakt etter brunch var Epic Breweries rett over gaten. Det viste seg at de hadde tre sitteplasser som var besatt av minst ti ganger så mange mennesker, så der kom vi ikke inn gjennom dørene engang. Der og da foretok vi et fatalt valg; vi tar første og beste spisested vi kommer til. Frister man skjebnen, lytter den, og neste sted var Arctic Circle. Hadde det bare vært et utsalgssted for Immortal-merch – men akk, det var et burgersted. Halvveis inn i en helt grusom kyllingburger sverget jeg på å aldri (sannsynligvis aldri) igjen å begynne dagen med en burger om det ikke betyr Kuma, Umami eller noe annet helt über-gastronomisk konsept. Min siste kjede-pappburger var (sannsynligvis) inntatt.

Gastronomisk sett ble dagen litt bedre etter besøk av Alexander fra gamlelandet og hans amerikanske kone Micah. Vi gjorde et hederlig forsøk på en middag sammen, men det var lettere sagt enn gjort fredag ettermiddag i Salt Lake City siden alle andre også skulle ut og spise da. Etter et dusin bombesøk (bom-besøk, ikke bombe-søk), fant vi til slutt en liten italiensk sjappe. Her ble det en vidunderlig antipasti (oster, oliven, artisjokk, kjøtt og nybakt brød) på meg og pizza på de andre. Det var fortsatt noen timer til konsertstart, og ingen backstage å henge i, så vi tok desserten på et trivelig etablissement med skjenkebevilling over gaten fra spillestedet. Ikke overraskende ble konserten en meget trivelig avslutning på en meget hyggelig dag i en meget bisarr by; bra med folk, bra spilt og heidundrende stemning!

Salt Lake Antipasti foto Ivar

(Salt Lake antipasti, foto: Ivar)

Så var det nok en St. Patrick’s Day-feiring på turné, denne gangen i Denver. Hva i all verden, bokstavelig talt, skal være vitsen med at en haug med folk langt vekke fra Irland – hvorav en av tusen faktisk har noe med Irland å gjøre (og den enslige iren skammer seg nok for mye til å gå ut denne dagen) går bananas og drikker seg dritings i grønne klær fra før solen står opp til de går på trynet med skjørtet opp etter ryggen litt utpå dagen? Altså, ingenting galt med å drikke litt på dagtid (hvor står det at det må skje på kvelden med gardinene igjen?), men må man late som om man er irsk og jækla opptatt av en gammel engelsk gjeter som lurte irske hedninger trill rundt? Nei, skal jeg gå på stupfylla i full offentlighet en hel dag og sovne uten bukser på gata, så heller til ære for noen som er litt fete: jeg ønsker meg for eksempel «Frank Årebrot Day» – på med løsskjegg, briller, tweedjakke og ha helt enorm peiling på politikk og historie mens vi murer nedpå shot etter shot. Jeg ser for meg hele Torgalmenningen dekket av besvimte, harkende, slåssende, dansende og elleville Frank Årebrot-er en lørdag formiddag årlig på våren, og jeg liker det jeg ser for meg. Du leste det her først.

Min religiøse opplevelse for dagen dreide seg ikke om irske gnomer, men om et besøk til kontinentets andre Fire On the Mountain-restaurant her i Denver. Jeg ble flankert av Grutle, trommetech Sean og en kompis av sistnevnte. Vi to nordmennene hev oss programtro over «El Jefe»- vingene, og jaggu var de ikke verre/bedre her enn i Portland. Å du frosne toalettpapir for en galskap. Begge var enige om at dette kom på nummer to på listen over intense chili-opplevelser. Grutle hadde en hetere erfaring fra en indisk i London, mens jeg bestemt mener at jeg tygget over noe enda drøyere her på samme sted for noen år siden. Dette kan ha vært tangering for min del. Who-ha!

Horn Up foto Ivar

(Horn up, foto: Ivar)

Vel tilbake ved spillestedet hersket det kaos i gatene rundt, med et ukjent antall grønnkledde imbesiler i slåsskamper med hverandre, politi og dørvakter. Vel, det betydde nå at de var der ute, mens vi kunne være her inne. I lokalet var det ikke en grønn skjorte i sikte (stort sett svart), fullt hus og magisk stemning. En særdeles hyggelig kveld i felles backstage-område med våre nye bestevenner Yob og Ecstatic Vision.

Det var mye reising hither og dither på denne turen over de amerikanske steppene, så på tide med nok en fridag; nå i Omaha. Ikke overraskende var hovedingrediensene hotell og kontorarbeid. En liten kulinarisk digresjon kan skytes inn her: ved siden av hotellet lå Jimmy John’s Gourmet Sandwiches. Er du i USA og grøsser ved tanken på nok en runde på Subway (funker som krisetiltak), så sjekk om det finnes en Jimmy Johns i nærheten. Ikke mye dyrere, tar litt lengre tid, men akk så mye bedre. Og er man på et hotell eller i en buss i en radius på 8 km fra en JJ’s, så kommer de osende og leverer til deg.

Det ble aften i Omaha, og jeg tok en drosje ned til byen for en drink og litt middag. En appetittvekker og to ble inntatt på et «speakeasy»-sted kalt The Berry & Rye. «Speakeasy» refererer til forbudstiden i USA, og disse stedene har retro-estetikken inspirert fra 20/30-tallet som hovedtema. Er du ute etter old-school drinker, og de beste bartenderne er dette bra steder å leite. Jeg prøvde først en El Presidente med Anejo Tequila, Grand Marnier, Dry Vermouth og Grenadine (en veldig søt rød sirup). Snop. Det ble tid til en til før middag, og da måtte husets spesialitet prøves: «Trinidad Smoke». Herligheten besto av 12 år gammel Zaya-rom, tobakks-sirup (!) og kanel- og kløver-bitter. Ikke nok med det… Inn i denne drinken ble det ført røyk fra aromatisk pipetobakk – det fikk blande seg før det ble helt over en perfekt kule av is. En mulig all-time high, rent drinkmessig.

Unholy Trinidad Smoke foto Ivar

(Unholy Trinidad Smoke, foto: Ivar)

Med appetitten kjørt godt opp i rødt var det bare å komme seg over gaten til en fin liten italiensk restaurant og bestille et stykk tykk stek, kategori: blodig. Det var aldeles som håpet og forventet, og det var på tide å runde av kvelden. Avrundingen foregikk i en sky av mer tobakk; på en sigarbar enda lengre nede i gaten med en fin, rund rom i glasset attåt. Skulle vel ikke være nødvendig å nevne at det var helt greit å slenge seg nedpå i bussen og smatte fornøyd på vei mot neste mål(tid).

Minneapolis i Minnesota er en fin plass å være. Klubben Mill City Nights er framanifrå, og vi kjenner mye bra folk rundt her. Jeg fikk ikke utforsket så mye som jeg skulle likt å ha gjort denne dagen. Administrative oppgaver tok rett og slett for mye fokus. Bittert å være ansvarlig av og til, altså. Det ble med en kjapp beta på Loons Café på hjørnet, en eller annen lite minneverdig sandwich tilførte nå i alle fall næring. Konserten ble helt topp, og her må det deles ut en solid bunke honnør til lokalt publikum for å gi såpass jernet en mandags kveld. Lett for oss å stå der oppe og forlange entusiasme og løssluppenhet. Det er ikke vi som skal stå i kassen eller servere frokost (til for eksempel omreisende tullinger som oss selv) neste morgen. Det er bare å bøye seg i støvet for fenomenet konsertgjengeren. Hill deg, hvor enn nå du er med vondt i nakken, tom lommebok og ny t-skjorte, underskudd på søvn og ringing i ørene. Jeg hyller deg!

Etter en voldsomt flott konsert ble vi invitert på Hammerheart Brewing igjen av vår gode venn Austin (som var læring hos Haandbryggeriet i Drammen back in the days, for de som husker gamle blogger). Å ta en bryggeri-tur klokken 01.00 etter 90 minutters headliner-show skulle vise seg å være en litt større utfordring enn klokken 22.00 etter 45 minutters supportjobb. Det ble en kort affære før vi ble skysset tilbake til våre rullende køyer. Neste gang tar vi det før gig og drikker heller litt mer kaffe.

Klassisk IPA fra tappetårnet foto Ivar

(Klassisk IPA fra tappetårnet, foto: Ivar)

Chicago er alltid bra å spille i. Etter en litt vel tung brunch bestående av pannekaker, egg, bacon og sikkert ti andre hjerteattakk-fremmende remedier (men det var nå ikke en Artic Circle-burger, da), virket det fornuftig å roe ned litt til middag med litt utsøk Pad Thai. Et par intervjuer på bussen senere var det klart for en av turneens høydepunkter på konsertfronten. Chicago er alltid en voldsom høydare, og dagens festivitas var intet unntak. Etterpå ble det fint besøk backstage av kompiser som hadde med røkt makrell, laks og stør. Store deler av reisefølget tok kvelden videre ut i Chicagonatten, mens jeg kjente at det var greit at noen ble igjen og passet bussen.

USA-delens siste fridag ble tilbrakt i den kanadiske versjonen av London. Denne utgaven var rimelig mye kjipere enn, det jeg antar er, originalen på andre siden av havet. Her var det stort sett bare halvkjipe restauranter som konkurrerte om billigst sprit og kyllingvinger (ikke den kvaliteten jeg liker å sette tenna i), men vi fant nå en hyggelig liten lokal restaurant som hadde god grønnsakssuppe og helt straighte burgere til å døyve sulten mellom papirarbeidet.

Forrige gang måtte vi stå over Toronto på grunn av en høyst ubeleilig snøstorm, så det føltes deilig å rulle inn bussen foran venuen Opera House. Det ga faktisk en så god følelse at jeg umiddelbart bestemte meg for å tilføre min kjære kropp det verste av det verste; lunch på Dangerous Dan’s Burgers nede i streeten. Med mottoer som “vegetarian is native for bad hunter” og “Ottawa has an obesity rate of 30%. We can do better”, var det klart at jeg neppe forlot stedet noe særlig sunnere. Men gladere var jeg. Underholdningen attåt Cowboy Breakfast Burgeren var upåklagelig. En diger og gammel sjef som er smørblid med kundene og steinforbanna på alle sine ekstremt røft utseende ansatte (kan det ha vært et ex-convict opplegg?) er jo bare topp. Når konserten omsider sto for døren, etter en grei presserunde, viste det seg at ventetiden tydeligvis hadde marinert publikum i begeistrings-saus. Dette ble en meget godt besøkt jubelaften.

Dangerous Dans Cowboy Breakfast Burger foto Ivar

(Dangerous Dan’s Cowboy Breakfast Burger, foto: Ivar)

Har man sagt Toronto, får man si Montreal. På fransk. Klubben med det fengende navnet «Les Foufounes Électriques» ser omtrent like bra ut inni som navnet tilsier. Lysriggen ser ut som en dårlig albansk kunst-installasjon som har veltet, lydanlegget ser og høres ut som alt annet enn et lydanlegg, og scenen er bitteliten. At scenen er liten hadde vel ikke vært så sprøtt om ikke selve bygningen som huser den var så enormt svær. Utenfra er bygget enormt. Og så er det bare et par små drittrom midt inne i bygget. Resten er tilsynelatende bare masse mur og meningsløse ganger. Du kan ta det kanadiske ut av en franskmann, men du kan tydeligvis ikke ta det franske ut av galningen som bygget «Les Foufoune Électriques». Naborestauranten var kjent for nydelig vietnamesisk mat, så det ble full gass inn der for vårruller og Phở (kjøtt, nudler og grønnsaker i nydelig nuddelsuppe… yum!).

Når franskkandiere bygger scene foto Ivar

(Når fransk-kanadiere bygger scene, foto: Ivar)

Phở Fighters foto kelnerdude

(Phở-Fighters, foto: Kelnerdude)

Konserten var også definitivt «yum!». Etter å ha sett det jeg synes var YOB sin beste konsert på turen (det sier ikke så rent lite med tanke på nivået disse gutta leverer på) var det kniven på strupen for oss som headlinere, og vi måtte bare gi jernet og vise oss verdige headliner-spoten. Og det gjorde vi. Og det gjorde publikum. På et tidspunkt tror jeg alle i det stappfulle rare lille rommet var del av en slags psykedelisk wave-of-death (mer «wave» enn «wall» siden det ikke var plass til å skille seg nok til å kræsje igjen), inkludert oss på scenen som svaiet med massene.

YOB på jobb foto Ivar

(Yob på jobb, foto: Ivar)

New York, you magnificent bastard! Det er alltid opptur å kjøre inn til New York. Jeg kunne gjerne klart meg uten at New York med Alicia Keys dukket opp i hodet hver gang etter at den låten kom ut, men det er tydeligvis utenfor min kontroll. Det var ekstra artig å gå til tidlig middag med co-produsent Iver og hans Marita. Kjekt med litt Bergen etter snart tre uker i utlendighet. Det var i det hele tatt mange venner og kjente fra hjem- og utland i New York denne lørdagen. En hel drøss av oss tok turen innom et par barer, og praten satt løst. En perfekt oppladning til det som ble en utrolig bra konsert. Enda en, gitt. Vi er i døtten.

Baltimore er ikke bare galskapen og kriminaliteten vi har sett i The Wire, men vi fikk greie formaninger om å holde oss rundt venue og ikke vingle rundt på egen hånd. Sikkert like greit, utforskingen fikk vente, det holdt med en tur i banken denne dagen. Gastronomisk var det heller ikke det store å skrive hjem om. Straight pastalunch og et noe kjedelig pulled pork-sandwich-opplegg fra klubben. Meh. Witch Mountain møtte opp og var ekstra-support, og det funket tydeligvis bra. Det ble et av turneens mindre publikum, men vi sier oss fornøyd med noen hundre engasjerte sjeler en mandag kveld i Baltimore (som sies ikke å pleie å ha de hele store tallen). Eventuelt får vi si som Senator Clay Davies i The Wire: «Sheeeeeeeeeeeee-it».

Siste dag i Nord-Amerika: Boston. Jeg digger Boston. Ekstra spennende er det å tenke på at Peter Griffin er fra Rhode Island bare et par kjappe timer herfra. Dette er også stedet for fantastiske opplevelser hva angår sjømat. Jeg snuste meg frem til et gøyalt konsept som het Legal Test Kitchen. Jeg skjønte det slik at dette var en avdeling som testet ut nye spennende saker for hovedrestauranten Legal Seafoods. Så veldig spennende var kanskje ikke første rett, men østers bare må jeg ha i Boston. Deretter var det étouffé (en slags kreolsk gryte hvor ting er revet, «shredded») med krabbe og reke og fish tacos. Helt fantastisk alt sammen.

ØstersÉtoufféOgFishTacoIBoston foto Ivar

(Østers, Étouffé og Fishtaco i Boston, foto: Ivar)

Til lydsjekk ble det besøk av gamlefar med hornet. En gammal kæll som pleier å dukke opp med et enormt drikkehorn og noen liter mjød. Heldigvis utrolig god mjød. Alle fikk seg en runde, og så var det tid for turnebilder, utveksling av merchandise og begynnende nostalgisk stemning ettersom en av de feteste turneene vi har vært på var i ferd med å ta slutt. Det ble avslutning på restauranten Fire & Ice rett ved siden av – et strålende konsept hvor alle ingredienser inkludert rub, sauser og steke-glace er selvvalgt og plukket før grillkokkene freser det til på en gigantisk plate midt i rommet. Superb!

Fire and Ice grillhimmel foto Ivar

(Fire And Ice grillhimmel, foto: Ivar)

Tilbake på klubben Sinclair fikk vi beskjed om at det var utsolgt før første band gikk på. Det er jo også en kjekk måte å avslutte på. Konserten ble heilmax på alle måter. Alle last gig-pranks holdt sivilisert standard, og Grutle gjorde en framanifrå figur sammen med YOB på et nummer. Takk for nydelig tur til de og Ecstatic Vision. Jeg er sikker på at vi møtes igjen!

Men vi er ikke helt ferdige. Neste dag flydde vi ned til Mexico City hvor vi fikk halvannen dag å hente oss inn igjen før konserten der. Det ble mye jobb, hvile og småspankulering og noen ufattelig gode tacos (ekte tacos er virkelig noe annet, wow!). Noen av gutta var eventyrlystne nok til en tur ut til pyramidene. Selve konserten ble den store avslutningen vi håpet på. Kjempestemning og godt med folk, og på slutten av kvelden fikk vi beskjed av promoter om å ha bagene klare til en ny tur neste år. Det gjør vi gjerne!

MexiTaco foto Ivar

(Mexitaco, foto: Ivar)

Vel hjemme fra det amerikanske kontinent fulgte en uke med det sedvanlige kaoset; hodet vil gjerne skifte til norsk tid, mens kroppen skrur seg av midt i Dagsrevyen (utrolig praktisk når du har unger som skulle vært lagt rett etter du selv får narkolepsi-anfall). Etter et par dager var det nok hvile, og vi pakket oss ut igjen for en togtur til Inferno hvor vi headlinet påskefesten fredagen. I forkant av giget ble vi invitert på påskelam hos Pyros egen Asbjørn, og han og fraulein Aslaug imponerte stort med det saftigste festlåret verden har sett siden John Olav Koss hadde sommerjobb som druetråkker. På festivalen feiret vi korsfestelse med et fullsatt Rockefeller, og konstaterte nok en arbeidsseier (for vi flyter ikke bare på utseende, skjønner dere). Så var det rett hjem igjen over fjellet og påbegynne desperat øving for å bli klar til neste eventyr. Siste uken har nemlig gått med til å kuratere og spille fire konserter på vårens vakreste eventyr i Tilburg: Roadburn. Det gikk over all forventning, og plutselig var det en time eller to ledig på kveldstid til å få ferdig dette leserbrevet. For Pyro-posten må frem!

-Ivar

Tags: , , ,

Del "Andre og siste rapport fra Enslaveds Amerika-eventyr"