Anthrax er tilbake, Worship Music låt for låt

9
Skrevet av:
Publisert 8:00 9 September, 2011

Gamle thrash-gutter er tilbake med første album på åtte år, og første plate med vokalist Joey Belladonna siden 1990.

La oss ta det historiske i dette først. Anthrax var et av de fire store thrashmetal-bandene på 80-tallet, sammen med Metallica, Megadeth og Slayer. De tok den harde metalen inn i mainstreamen, og derfor har de også fremdeles en betydelig status hos metal-fans over hele kloden. Det siste året har bandet brukt til å være en del av de store Big 4-konsertene, men de har også endelig ferdigstilt platen Worship Music. Og her kan ordet endelig virkelig tas i bruk, for egentlig skulle platen vært ute for to år siden, da med sang fra Dan Nelson. Men akkurat da gitarist Scott Ian var på promo-tur for platen, og gjorde masse intervjuer (blant annet et med oss i Pyro), ble Dan Nelson bryskt sparket fra bandet, og platen trukket tilbake.

Siden forsøkte Anthrax seg pittelitt med ex-vokalist John Bush, men endte opp med at exex-vokalist Joey Belladonna sang alle låtene på nytt, samt at de sammen laget et par nye låter. Og da er vi fremme ved dagen i dag. Dagen der Anthrax gjør comeback på plate sammen med vokalisten som var med i gull-perioden. Sist Belladonna sang med Anthrax var på Persistence Of Time fra 1990, så her kan vi trygt snakke om comeback.

Før jeg så starter på reisen gjennom Worship Music må følgende presiseres;

-Jeg var veldig fan av Anthrax i gamle dager, og reiste sågar til Oslo for å se bandet gjøre siste Europa-turne-gig på Rockefeller sammen med Suicidal Tendencies sent på 80-tallet. Jeg husker fremdeles at jeg stilte opp med en cap med over-sized brem der det stod NOT. Folk så rart på meg, men fuck it, det er metal. Siden har jeg sett dem flere ganger, og alltid tenkt at de kanskje, bare kanskje, var det aller beste bandet blant de fire store.

-Jeg mistet Anthrax litt med John Bush som vokalist. Kanskje det var tidsånden. Kanskje det var vokalist-skiftet. Men sånn var det.

-Jeg er veldig klar for dette comebacket, så her kan man ikke forvente en uhildet gjennomgang. Slett ikke.

One, two, hey, ho, let’s go:

1. Worship

Intro. Mystisk og kort sak med stryker-lignende aura. Går ut når platen blir lagt inn på Ipod.

2. Earth On Hell

Rett over i første låt, og vi er straks tilbake i godt gammelt Anthrax-farvann. Belladonna høres ut som om han er 30 igjen, riffene ramler avgårde i et herlig tempo og teksten messer om ungdoms-opprør i gatene. Anthrax er på ballen. Sikkert en amerikansk fotball, men det får så være. “Timebomb, ticking away, ticking away, earth is on hell”. Tikking. Klokker. Persistence Of Time-vibb. Thrash. Metal. 2011. Takk som byr.

3. The Devil You Know

Etter den perfekte starten med Earth Is On Hell skal det godt til å ta det videre rent aggresjonsmessig. Skjønt det er ikke så langt unna, selv om New Yorkerne tar det litt ned rent fartsmessig. Stikkord her er melodi. Anthrax pøser på i kjent stil, og Belladonna er fremdeles i 80-tallshumør, men refrenget er blant det mest catchy bandet har laget. Mer heavy metal enn thrash, men det plager ikke meg. Jeg tramper takten og vugger med.

4. Fight ‘Em ‘Till You Can’t

Første radio-låt ut fra platen, selv om ingen radioer spiller den. Synd det. For her er Anthrax enda mer fengende enn på foregående spor. En relativt hard sak som starter ut med et vers som minner om Master Of Puppets av Metallica, fortsetter med et typisk Anthrax-vers, og så kommer refrenget som er så poppete og fint at det lett kunne glidd inn på den nye In Flames-platen. Og det er altså da et kompliment. Sangen handler om å slåss med zombier. Slåss til du ikke kan slåss mer. Da blir du vel zombie selv, skulle jeg tro. En tekst i god gammel Anthrax-ånd, der altså.

Denne platen har hatt en vidunderlig start.

Sjekk Fight ‘Em Till’ You Can’t her:

Anthrax-Fight ‘Em Till’ You Can’t

5. I’m Alive

Første steg tilbake i kvalitet på Worship Music. En seig metal-rocker som ligger litt vel nært den infiserte post-grunge-innsjøen der man ikke engang vil dyppe tærne nedi. Fint refreng dog. Det redder låten. Fra å drukne i nevnte innsjø.

6. Hymn 1

Dype strykere i mellomspill som minner om introen til legendariske Be All, End All fra State Of Euphoria. Har aldri skjønt helt sånne mellomspill, men greit nok. Det å bli minnet om Be All, End All føles alltid godt. Og trygt. Og sånn.

7. In The End

Gjør klar for følelser. Det starter med kirkeklokker, og vi får servert Anthraxs hyllest-sang til de falne helter Dimebag Darrell og Ronnie James Dio. “And when the greatest falls, heaven and hell will call, stand up and shout”…. Man blir litt rørt, vet du. Ikke en enormt sterk sang rent musikalsk, men teksten…. Gåsehud. Lang låt. Må bruke litt tid på å hylle to slike bautaer i rockehistorien. Jeg skjønner det. In The End er i heavy metal-land. Bosatt på grensen til Thrash-metal county.

8. The Giant

Da er vi tilbake dypt i thrashen. Øs. Pøs. Som været i Bergen akkurat nå. En meget flott sang. Med et refreng som mystisk nok minner veldig om Kiss-perlen All The Way fra Hotter Than Hell. Eller er det bare meg som er for opptatt av Kiss? Godt mulig.

9. Hymn 2

Denne gang tromme-mellomspill. Unødig. Men sikkert kunstnerisk viktig på ett eller annet vis.

10. Judas Priest

Nok en hyllest. Denne gang til høyst levende metal-legender. I en sang som musikalsk selvfølgelig minner om The Priest. Tung, tung og deilig, deilig heavy metal. Med masse Judas Priest-referanser i teksten, og refrenget; “Reign, reign, the ending of yours has begun”. Begynnelsen på enden har Rob Halford kalt Priests siste turne som er underveis nå. Godt at Anthrax hyller de som fortjener det. Klasse, som tyskerne sier. Og som vi også sier.

11. Crawl

Rolig gitarintro. Patosfylt vokal. Platt grunge-light-feeling. Som en litt dårlig Alice In Chains-låt. På toppen av det hele handler sangen om smerte…. Platens dårligste kutt. Jeg hever pekefinger og lillefinger, og ser gjennom fingrene akkurat her.

12. The Constant

Nei, men hva fanken er dette? To platte låter etter hverandre. Også denne i et litt dvaskt tempo. Ett lite hakk opp fra forrige spor, men ikke mer enn det. Skal platen havarere helt på tampen her?

13. Revolution Screams

Intet isfjell i sikte. Skroget er intakt. Anthrax avslutter platen der de startet. Med deilig allsang-metal. Minner faktisk litt om Bodies av Drowning Pool i selve drivet, selv om de to sangene ikke har mye med hverandre å gjøre. Blir garantert en live-favoritt.

Mesterlig ende på et svært godt comeback-album. Enkelte låter svakere enn andre, men de beste gjør dette til en av årets hyggeligste utgivelser. Anthrax er tilbake på plate. Dig it or die.

Bonusspor:

14. New Noise

Cover av det klassiske rocke-hardcore-anthemet til svenske Refused. Det var ikke en god idè. Det meste som er bra med orginalen forsvinner her. Anthrax blir for polert, for flinke og for lite nevrotiske til å gi denne klassikeren nytt liv.

Tags: , ,

Del "Anthrax er tilbake, Worship Music låt for låt"