Coverband, ikon og nydelig liten tass, dag 2 på Norway Rock Festival

2
Skrevet av:
Publisert 11:41 9 July, 2010

Dag to på festival blir alltid roligere enn dag en. Så også i Kvinesdal. Selv om Immortal hadde flammer.

Det er vanskelig å toppe Twisted Sister, Megadeth og Airbourne, men Norway Rock Festival flesket til med et sterkt program også i går.

Alle bilder tatt av Sindre Didriksen. Magikeren bak linsen.

(utdrikkingslag eller rockefestival?)

Det hele startet med Sybreed, men de spilte så tidlig på dagen at jeg da drev og skrev forrige rapport herfra. Derfor startet Pyros dag med Purified In Blood. Som på sin side startet dagen med å kun fremføre låter fra siste platen Under Black Skies. Og det var helt på sin plass, i og med at det er en av de beste utgivelsene i Norge i år.

Purified startet med Thunderheads og kjørte sin sedvanlige utagerende stil gjennom sine femti  tilmålte minutter. Det er alltid moro på konsert med Purified, og gårsdagen var intet unntak. Selv om bandet definitivt gjør seg bedre innendørs enn i skinnende lys, så klarer de likevel å skape god stemning blant de litt lunsj-trøtte fremmøtte. Pluss for å ha inkorporert et svært monster av et orgel på scenen. Det låt like svært som det så ut. Hjemmeseier.

Så var det på tide å ta frem vikinghjelmen og de største blikk-begerne, for neste band ut på hovedscenen var mektige Amon Amarth, som foran en fantastisk flott backdrop av coveret på siste albumet leverte solid og knallhard metal med norrøne tekster. Selv om Amon Amarth ved første lytting kan låte ganske brutalt, så pakker Olavi og resten av Amon Amarth låtene sine inn i svært melodiøst gavepapir. Moderne metal-hits som Guardians Of Asgaard og Twilight Of The Thunder God kom til sin rett på sletten i Kvinesdal, og hundrevis av viking-hender var i været under hele konserten. En bra innsats fra de svært hyggelige svenskene.

Dermed var det Joe Lynn Turner-time. En Pyro-helt av dimensjoner etter sin innsats som vokalist for Rainbow på tidlig 80-tall. Faktisk en av de aller beste rockevokalistene i historien. Og nå fronter han Over The Rainbow som er satt sammen av musikere som alle har spilt i nettopp Rainbow. Utenom gitaristen, som da er Jürgen Blackmore, sønnen til Rainbow-grunnlegger Ritchie Blackmore…. Altså et cover-band. Uansett. Vi fikk se Joe Lynn Turner synge både egne Rainbow-hits, og også en del låter som Ronnie James Dio sang på for bandet. Og det å se Joe Lynn Turner fronte låter som I Surrender, Kill The King, Man On The Silver Mountain, Tarot Woman og Since You’ve Been Gone var rett og slett magisk. For en total hit-parade!

Fun-fact: Joe Lynn Turner er pitteliten. Og da mener jeg pitteliten. Men synge, det kan han.

Neste band ut heter Killswitch Engage, og har opparbeidet seg en kraftig fan-skare de siste årene. Dermed var det godt med folk som så amerikanerne kjøre gjennom de beste låtene fra sine siste plater. Jeg har aldri helt klart å få tak på Killswitch Engage. Blandingen av hard metal og softe partier har alltid virket noe forvirrende, men det er ingen tvil om at bandet leverer live. Skjønt all løpingen og vitsingen til Adam D begynner å bli litt enerverende etter en stund. En naturlig avslutning kom med versjonen av Holy Diver, som helt klart ble et av høydepunktene på Norway Rocks andre dag.

Dermed var alt duket for mørketid med Immortal. Trist nok måtte jeg droppe første halvtimen av Blashyrks store sønner, og gir dermed tastaturet over til Heavy-Bård som gir deg det du trenger å vite om Immortals konsert.

Deilige iskalde gufs. Immortal åpnet porten til Blashyrkh og slapp løs en horde av metal-hits hentet fra bandets siste utgivelser. Bortsett fra noen små gitartekniske problemer ble konserten en parademarsj fra begynnelse til slutt. Ondskapens akse satt i system. Et strålende eksempel på black metal i stadionformat, og da Immoral peiste på med Damned In Black og One By One var det bare å bøye seg i støvet for satanisk norsk metal.

Dermed er Totto tilbake på tastaturet, og kan melde om at Slash er en veldig hyggelig kar, og at du i høst vil kunne høre den karen plukke favorittmusikk i en time på Pyro. Men nok om Slash for now. Mer om ikonet lenger nede på siden.

Kamelot er et band jeg aldri har hørt særskilt mye på, men jeg har registrert at de gjennom masse turnering har klart å bli et av verdens største melodiøse metal-band. Den norske vokalisten Roy Khan gjør sitt ytterste for å underholde publikum, som har møtt opp i store mengder, og det er overhodet ingenting å si på kvaliteten på musikerne, lyden eller pyro-showet. Det er bare det at jeg ikke har en stor plass for symfonisk power-metal i hjertet mitt, og dermed blir det også urettferdig å skulle felle noen dom over bandet. Publikum elsket konserten. Det er nok en god indikator på kvaliteten.

Mye peking på området. Bra.

Mens jeg ventet på at dagens andre cover-band skulle entre hovedscenen svippet jeg en tur innom telt-scenen der  svenskene i Lillasyster gjorde en av dagens beste konserter. Vokalist Martin hadde fått prolaps i ryggen, og måtte sitte på scenen, men likevel leverte Lillasyster et monster av en konsert som nesten fikk teltet til å ramle i bakken. Enorm stemning og et takknemmelig band. Nesten litt rørende.

Så var det på tide. Slash var i bygden. Allerede på hotellet da jeg skulle intervjue Slash skjønte jeg at dette er en big deal for arrangørene. Vakter overalt og generelt nervøs stemning. Rart egentlig, ettersom Slash alltid har fremstått som en jovial type. Men jeg lar musikken snakke, og det ble en herlig time sammen med Slash, vokalist Myles Kennedy, og et band som virkelig knuste på. Vi fikk noen av de bedre låtene fra Slashs nye solo-plate, som Ghost, By The Sword og Back From Cali, vi fikk Velvet Revolver-musikk, vi fikk noe som jeg tror må ha vært Snakepit-låter, og  vi fikk ikke minst svært gode versjoner av Civil War, Sweet Child O’ Mine, Paradise City, Nighttrain og Rocket Queen.

Myles Kennedy leverte som han aldri skulle gjort annet enn å synge GN’R-klassikere, og akkurat der og da savnet hvertfall ikke jeg Axl Rose. Slash solo kunne fort endt som et halvdødt coverband, men slik Slash fremstod i går virker dette som en klar suksess.

Norway Rock Festival har nå arrangert to dager med flotte musikalske opplevelser, og det må også sies at selv om festivalen har vokst gigantisk rent line-up-messig i år, så er det ingenting som tyder på at arrangøren ikke har kontroll. Lite køer, god stemning, hyggelige frivillige og nå også fint vær. Som Heavy-Bård sa det i går; jeg elsker denne festivalen.

Litt ekstra bilder, sier du? You got it.

Torkjell i Audrey Horne er begeistret. Enten for Slash eller for Totto. Eller begge deler.

Heavy-Bård vil gjerne shoppe spandex, men tør ikke helt…

Heavy-Bård i buss på vei til området. Merk flott Municipal Waste-shirt. Ekte.

Arve fra Enslaved/Audrey Horne sammen med Heavy-Bård. Det må bemerkes at dette bildet er tatt under Kamelots konsert. Elsker de Kamelot eller elsker de hverandre?

Joe Lynn Turner. Liten, men flott.

Tommy i Purified In Blood. Stor, men flott.

God stemning på Purified In Blood.

The Matrix?

Tags: , , , , , , , , ,

Del "Coverband, ikon og nydelig liten tass, dag 2 på Norway Rock Festival"