En litt forsinket rapport fra Pearl Jam

7
Skrevet av:
Publisert 16:13 11 July, 2012

Mandag spilte Pearl Jam i Oslo for første gang på 12 år. Pyro var på plass, 20 år etter vår forrige Pearl Jam-konsert.

Sorry, litt sent ute med denne rapporten, men det ble litt reising og styr rett etter konserten. Her er uansett oppsummering etter mandagens Pearl Jam-konsert i et smekk utsolgt Oslo Spektrum.

— Pearl Jam spilte i underkant av 30 lÃ¥ter, og inkludert pausene mellom to runder med ekstranummer rakk de 2 timer og 25 minutter. Det høres lenge ut, men det føltes forbløffende kjapt.

— Det er ganske nøyaktig 12 Ã¥r siden forrige Pearl Jam-konsert i Oslo/Norge. Forrige var i juni 2000, dagen før den skjebnesvangre konserten pÃ¥ Roskilde, hvor 9 mennesker mistet livet.

— Materialet var fordelt pÃ¥ hele karrieren, pluss noen coverlÃ¥ter: Mother av Pink Floyd og den tradisjonelle Keep On The Rockin In The Free World av Neil Young. Overraskende nok var det kun to spor fra sistealbumet, Backspacer, mens debuten Ten ble presentert med seks lÃ¥ter.

— Eddie Vedder klaget pÃ¥ stemmen mellom lÃ¥tene, og nÃ¥r han snakket var det tydelig at det var rusk pÃ¥ stemmebÃ¥ndene. Men nÃ¥r han tryllet frem melodier, la jeg knapt merke til problemer. Vedder synger latterlig bra live, og er langt mindre grungepompøs enn hva ryktet hans tilsier.

— Kom plutselig pÃ¥: For min egen del er det 20 Ã¥r siden jeg sÃ¥ Eddie Vedder & co. Da var jeg 17 Ã¥r og stedet var Roskilde-festivalen i juni 1992. Tyve Ã¥r! Saklig. Jeg har bare gode minner fra den konserten, husker at Eddie Vedder Ã¥pnet alene med Bob Marleys Redemption Song og at de spilte Singles-lÃ¥ten State Of Love And Trust midt i alt Ten-materialet.

— I mine ører er Pearl Jam best nÃ¥r Eddie Vedder ikke spiller gitar, og konsentrer seg om den klassiske vokalist/frontmannrollen. Det vil si: pÃ¥ rockelÃ¥ter fra de to første platene. Why Go, Animal, Once og Even Flow er kontante, hissige og helstøpte i livetapning, mens det mer hippie/jammeorienterte midtempomaterialet fra No Code og utover fÃ¥r et mer utflytende sound.

— Akkurat det er ikke negativt, for Hail Hail og Do The Evolution og Elderly Woman (jada, vet den er fra Vs) og denslags fungerer ogsÃ¥ aldeles nydelig, men da viser Pearl Jam seg mer som jammeinspirert enn classic rock-band, slik de opprinnelig var.

Les om Ten og tre andre plater som forandret verden i 1991

— Nydelig Ã¥ høre balladen Immortality fra Vitalogy live. Klissete og pompøs, men ogsÃ¥ smellvakker og rørende. Fin erstatning for Indifference fra Vs, som jeg hÃ¥pet Ã¥ fÃ¥ høre.

— StrÃ¥lende publikum, det mÃ¥ sies. Hovedgruppen av publiken besto av Hvit Mann (35), men det virket som alle koste seg, enten man var blodfan fra Island pÃ¥ første rad eller klinende bygdepar pÃ¥ sommerbytur for Ã¥ synge med pÃ¥ Alive. Og dette til tross for at det var mandag, klamt og trykkende vær i Oslo.

— Alive, ja. For et anthem. Det er Ã¥penbart at Pearl Jam elsker Ã¥ spille lÃ¥ten, selv om den er i kategorien vÃ¥r-største-hit-vi-er-møkklei-av.

Lydverkets Jørgen Hegstad anmelder seneste Pearl Jam-platen

— Ã…pningsbassriffet til Jeff Ament pÃ¥ Why Go Home. Kveldens tyngste og rÃ¥este. Skulle tro det var White Stripes som covret Black Sabbath.

— PÃ¥ 90-tallet vitnet Pearl Jam mot Ticketmaster i en høring om dyre konsertbilletter og markedsmonopol. Tyve Ã¥r senere selger de billetter til 860 kroner i Oslo Spektrum. Kremt.

— Spektrum føltes overraskende intimt denne julikvelden. NÃ¥ var vi heldige med plassene vÃ¥re pÃ¥ rad 2 bak stÃ¥ende publikum, men det har neppe skjedd før at man ikke savner storskjerm i drittlokalet Spektrum. All oppmerksomhet rettes mot scenen, bandet er flinke til Ã¥ bevege seg og til Ã¥ inkludere publikum, og det føltes mer som klubbjobb enn arenakonsert. Lekker og enkelt scenedekor ogsÃ¥.

— Mike McCready er en gudsbenÃ¥det gitarist. Hans crispe, analoge gitartone er sÃ¥ klassisk og digg som classic rock kan bli, og nÃ¥r Mike pÃ¥ slutten ble sÃ¥ entusiastisk at han rocket baris, var rockestjernifiseringen av ham komplett.

— Eddie Vedder er en flott vokalist/frontmann, men mellompratet hans er, ehem, ganske fjernt. Hyggelig med hilsen til en død kompis, men ellers var det som en kompis pÃ¥pekte “mye østrogen mellom lÃ¥tene”. Men fuck det. Vedder leverer jo der han skal: pÃ¥ lÃ¥tene.

— Midtveis i konserten slo det meg at Pearl Jam har blitt akkurat det de drømte om Ã¥ bli. Da de slo gjennom med Alive og Jeremy og albumet Ten pÃ¥ tidlig 90-tallet, var de tydelig ukomfortable med Ã¥ bli dyrket som typiske rock/popstjerner. Dette førte til at de blant annet ga ut album pÃ¥ vinyl før CD (Vs), distanserte seg fra hitsene sine, og ble et demonstrativt inadvendt band. NÃ¥ er de pÃ¥ et sted i karrieren hvor de ikke trenger Ã¥ opponere mot alt og alle. Pearl Jam har en fanskare som elsker dem og som de setter pris pÃ¥, bandet forstÃ¥r at de gamle hitsene er dødsfete lÃ¥ter som er gøy Ã¥ spille live, og livet er like laidback som konsertene er energiske og morsomme. Pearl Jam fremstÃ¥r som komfortable med Ã¥ være det bandet de er i 2012.

— Om jeg er fornøyd med konserten? Meget. Underholdende, intenst, vakkert, mimrende, overraskende og alt man vil ha fra et band som Pearl Jam. HÃ¥per vi snakkes igjen før det har gÃ¥tt tyve Ã¥r til.

Tags: ,

Del "En litt forsinket rapport fra Pearl Jam"