Enslaved på tokt i USA

0
Skrevet av:
Publisert 16:44 27 January, 2014

enslaved2014Han kan IKKE kjøre foto Paul Ponkow

(It’s a chopper baby, foto: Paul Ponkow)

Enslaved er igjen på tur i USA. Denne gang sammen med like skjeggete og like skandinaviske Amon Amarth og like skjeggete men veldig amerikanske Skeletonwitch. Slikt blir det selvsagt galskap av. Nok en gang bøyer vi oss i støv for reiserapport fra Ivar Peersen.

Ålreit. Turne. Det tar aldri slutt, dette her. Alt er som det skal være. Vi forlot Flesland en guffen torsdag morgen, stakk stortåen innom Schipol Amsterdam, mellomlandet i Minneapolis, og før vi visste ordet av det var vi i Los Angeles. Det var fortsatt ett døgn igjen til turnestart, så det ble tid til en liten tur ned til L.A. sentrum. Det vil si bydelen Culver City, hvor vi parkerte bussen utenfor plateselskapet vårt Nuclear Blast sine lokaler. Etter å ha hentet backline var det blitt seint, og jetlag er ikke noe ideelt utgangspunkt for en skikkelig bytur, så det ble med et par kjappe drinker på en utrolig mørk og bråkete plass. Amerikanere snakker generelt veldig høyt («America! Yeah!»), noe som egentlig er ganske praktisk og ryddig (prøvd å føre en samtale med en lavmælt fyr med sammenbitte tenner og konstant innestemme fra den norske landsbygda?), men konseptet er virkelig tatt til nye høyder på nattklubbene. Musikken er konsert-høy, så de eneste to alternativene er å holde kjeft eller skrike til hverandre. Å holde kjeft er ikke et alternativ her, så det blir skriking. Igjen; litt slitsom men helt straight.

enslaved2014Moro med rock

Vi kjørte opp til første stopp; Las Vegas. Viva! Som sist vi var her, med Dimmu Borgir, var åstedet House of Blues. Etter en solid three eggs-and-bacon frokostburrito var det kult å treffe de andre to bandene; headliner Amon Amarth, og første support Skeletonwitch. Vi har truffet de begge før, og førsteinntrykket av å være to særdeles omgjengelige band ble ytterligere forsterket. Det ble gjennomgang av utstyret og litt reise-seighet, så det ble ikke tid til å «gjøre» Las Vegas denne gangen. Det ble gjennomgang av en del helt nyinnkjøpt utstyr. Delta Airlines tok like godt og sendte siste utstyrskassen vår til Hawaii (!). Den var ny. Trikset var å ikke ta kassen ut av flyet i det hele tatt, men å la den stå igjen innerst og så la flyet gå videre til Honolulu. Nevnte kasse dukket da opp dagen etter, og vi krysser fingra for at Delta holder det de lover med å erstatte utleggene vi ble påført. I tillegg hadde vi med oss våre nybygde gitarer fra det nye norske merket Futhark (som nå er vår hoffleverandør av gitarer og basser), og det er jo mildt sagt noe meget spesielt å spille på et nytt instrument – disse anbefales!

Før show takket jeg og Grutle ja til et besøk hos Bones Legacy Choppers. Vi har det til felles at vi hverken kan kjøre eller har peil på motorsykler, men vi synes de ser utrolig fete ut (litt som med damene våre: vi skjønner ingenting, men de ser utrolig bra ut…). Paul Ponkow finner gamle sykler, fikser de opp, tar vare på dem og stiller dem ut. Rett over veien var studioet til Richie Seen, en kompis av Paul. Richie er intet mindre enn «grafittiens gudfar» – her skjønte vi at det nok finnes folk som kjenner til hans leven og laden bedre enn oss, men vi skjønte også at vi var i umiddelbar nærhet av en storhet!

enslaved2014Grafittiens Gudfar Richie Seen foto Ivar

(Ritchie Seen, moderne maler, foto: Ivar)

Konserten var upåklagelig; bra med folk og en god del mer entusiasme å spore i publikum denne gangen. Dette blir en bra tur! De fleste tok seg bra ut, og bussen rullet videre ut i natten.
Neste stopp var Phoenix, Arizona. Temmelig tørt, varmt og fint; noe ganske annet enn våte gamle Bergen. Klubben var temmelig skuffende, litt britisk i stilen (les: ingen flater har vært av rørt av såpe og vann på et par år), men utsolgt – og da er det vel ikke lov å klage? Vi befant oss i utkanten av byen, så det var særdeles lite å se og ta seg til. Etter en god times trasking en vei var det bare å snu på hælen og traske tilbake. Det ble bestilt noe kurant thai-mat og så var det gig igjen.

Konsertlokalene lå vegg i vegg med Asylum Records; en av Phoenix siste uavhengige platesjapper. Etter en prat med eieren ble det klart at de, som så mange andre av sine likemenn/ -sjapper, så mindre lyst på fremtidsutsiktene og fryktet stenging neste året. Det gjør jo at man setter enda større pris på en sjappe som Apollon tilbake i hjembyen. Support your local platesjappe! Konserten ble, som utsolgt show oftest blir, en veldig positiv opplevelse. Publikum var med på nytt som så vel som gammalt materiale, og vi gjorde en relativt framifrå jobb.

Fridag i El Paso høres nok stiligere ut enn det er. Det var jaggu ikke mye å få finne på utover å ete frokost på Applebys (en liten opptur at det er samme kjeden som faren til Will Ferrell sin karakter i «Talladega Nights – the ballad of Bobby Ricky» blir kastet ut av til stadighet) og chille på hotellet. Byen kan vel beskrives som like lite spennende som «sandwichen» lydmann Berntsen (for anledningen med Morten Abel) fikk servert på Raumarock; graden av gastro-skuffelse var såpass episk at jeg bestemte meg for en gang å få flettet inn den anekdoten i en blogg. Gjort. En definitiv gastro-opptur ble avslutningen på dagen; Amon Amarth-gutta inviterte oss alle med på Steakhouse rett ved hotellet. En nesten rå og godt blodig filét mignon i følge med et par iskalde Sam Adams Lagers satte et verdig punktum for en ikke altfor spennende dag.

Så var det San Antonio. Fet by, men klubben er et høl. Jeeez Louise, trenger ikke gi opp helt selv om det er varmt, liksom. Så om å gjøre å komme seg ut derfra i en fart. Med meg på veien fikk jeg tips av turnemanageren om et sted ved «the river walk»; en nydelig liten løype langs begge sider av elven som går midt gjennom byen (de som er interessert i hva elven heter kan lese andre blogger, som f.eks www.jegvetaltomgeografiogfisk.bekkis). Mitt anliggende var å finne stedet Dick’s Last Resort. Konseptet var rett og slett utrolig uhøflig service. Midt i blinken. For mitt eget vedkommende ødela jeg det litt med å være alt for begeistret, så de glemte å fornærme meg (hvis ikke «Zakk Wylde, you need another beer?» var et forsøk på en fornærmelse – de kunne i alle fall kalt meg tjukk eller noe).

enslaved2014Dicks Last Resort foto Ivar

(Dick’s Last Resort, foto: Ivar)

Et par eksempler på hvorfor dette stedet rulet følger: En ung dame slet med å bestemme seg (kommentar unødvendig) på et av nabobordene. Midt i mumlingen og «mmm»-ingen blir hun avbrutt av at kelneren skriker ut «oh my god, have you NEVER been to a restaurant before!» før han snur seg til øvrige gjester med et «I swear, its like pulling teeth over here!». Storartet. Så kom en voksen dame med sin skjønne eldre mor i en rullestol, og bakset med å komme seg inn dørene fra utendørsterrassen. Da måtte jo selvsagt en av kelnerne rope fra andre enden av terrassen «are you guys going to the bathroom?». Et bekreftende, men svært bekymret nikk fra datteren ga tilsvaret «make sure you light up a match in there, people are trying to eat out here». Og så videre. Til underholdningen mesket jeg meg et dusin deilige Classic Buffalo Wings, og en liten bøtte skrell-selv reker. Og en hveteøl. Meh, hveteøl begynner å bli litt dølt; det må liksom være 100% tyskprodusert fulltreffer om det skal være noe. Koselig lys farge og litt daff banan-ettersmak gjør liksom ikke jobben lengre. Jaja, tilbake på klubben og lydsjekk. Konserten ble knakende bra!

enslaved2014Reker Vinger og Hveteøl foto Ivar

(Reker, vikinger og hveteøl, foto: Ivar)

Vi var jo allerede i Texas, og da må man innom Dallas. Å være tilbake på House of Blues er en drøm etter en kveld i San Antonio. Rent, pent og profesjonelt. Det ble tid til en tur på treningsstudio (kan ikke bare spise og drikke øl, vettu) og så ble det middag på dineren rett over gaten. Når man først har prøvd de virkelig sterke kyllingvingene ender man ofte i en catch 22. Jeg har skjønt at de fleste bare tror vingene deres er sterke – men jeg må bare prøve, i tilfelle de virkelig er det. Rent rasjonelt hadde det vært smartere å prøve en av de mildere vingene de har full peil på. Noen ganger gir det likevel resultater; disse vingene var (nesten) sterke, og ikke verst i det hele tatt. Klok av hvete-skade holdt jeg meg til en lokal IPA som akkompagnement: Suksess. Konserten var igjen bra, og det er fryktelig mye folk på disse konsertene. Skjegg er tydeligvis rimelig populært for tiden. Lengdemessig ligger vi relativt likt med Amon Amarth, med Skeletonwitch rett bak. Vår fordel er at vi har to stykk med relativt seriøs hårvekst i fjeset. Meg med ZZ-top style og Grutle med klassisk goatee-og-mustasje. Så i min bok leder vi soleklart. De andre har hver sin representant med «skikkelig skjegg», mens diverse smultringer og hobby-barter i alle tre bandene ikke teller. Dun på haka er så 90-talls.

Så var det Houston, og nok en House of Blues. Litt trening på bussen (som en klassisk Cypress Hill-video, bare uten røyking av marihuana til vektløftingen), og frokost inne på klubben. En super «Juicy Lucy»-burger med fritert løk, jalapenos (eller «jalla-peniser» som de kaller dem på gatekjøkkenet på Landåstorget i Bergen) og ett stykk premium US-beef satte stemningen. Vi delte backstage med gutta fra Skeletonwitch, så stemningen var gjennomgående kanon hele dagen. Til middag ble det italiensk restaurant i nabobygget med et glass straight Merlot og Linguini Portobello. Portobello-sopp er skogsbunnens indrefilet. Nok en kanon konsert, og så ble det en slags fuktig aften hvor undertegnede endte opp med å spise både egen og Skeletonwitch-gitarist Nate sin mat. Han skal få igjen den tacoen en vakker dag. Jeg lover.

enslaved2014Glamorous Margarita

(Glamorous Margarita)

Neste fridag var til våre store lykke i New Orleans, hvor vi ikke har vært før; hverken med band eller i sivil. Som fan av serien Treme har jeg vært sugen lenge, og endelig var vi her. Etter noen timer på hotell med mer trening (jeg kommer til å se ut som 80-talls Schwarzenegger når jeg kommer hjem, eventuelt ikke), klesvask og Skyping med heimen, var vi klar for en tur ned til Bourbon Street. For en by, for en stemning, for en vibb! Vi startet med en tur på Acme Oyster House og kjørte på med en ekte New Orleans margarita, en lokal lager, seks ferske østers til forrett og et berg av sjømat til hovedrett: friterte reker, hvit fisk og fritert østers. Uovervinnelig. Turen gikk videre til et sted det sto mye bra om online: Kingfish Coctail Bar. Det var ingen underdrivelse. Etter et par lokalt bryggede IPA’s var det på tide å prøve ut den fantastiske bartenderen Chris’ magiske drinker. Den lokale spesialiteten «French 75» var en vinner; en frisk coctail bestående av gin, sitron, sukker og musserende vin – forfriskende! Etter noen timer var det igjen tid for mat, og nå samlet hele gjengen seg på Redfish Grill. Forrettene var blåkrabbe, alligator-kjøttboller, sjømat-gumbo, grillet østers og diverse utrolig god fisk. Til hovedrett ble det «Redfish» (igjen må jeg bare referere til den ovennevnte bloggen for de som må vite hva det egentlig var). Etterpå ble det pub, hvor det muligens ble litt vel seint. Men for en kveld!

enslaved2014Frekke Østers i New Orleans foto Vikky

(Østers i Orleans, foto: Vikky)

Ikke akkurat uthvilt, men inspirert og ved godt mot var det tid for utsolgt konsert i Atlanta. Tenåringsidolet Cody Simpson hadde også et utsolgt show i samme bygg, så de to køene så rimelig absurde ut ved siden av hverandre. Atlanta var for øvrig utrolig kaldt. Det var ingenting å se, så det ble litt lett trening backstage, og take-away thai (det sikreste kortet på turné i Statene). Igjen en kjempebra konsert, og nå merket vi at formen virkelig begynte å sige på. Ja, og forresten: vi signerer ting og hilser på fans i merchen etter hver eneste konsert – utrolig kjekt å møte gamle og nye lyttere. På en så vellykket supportturné ser man umiddelbare resultater: vi har hver kveld møtt utrolig begeistrede fans som ikke har hørt oss før, og som har blitt revet med etter å ha sett konserten. Det er verdt hver eneste dråpe svette, og hver eneste tilbakelagte mil.

Deretter var det tilbake i varmen og Tampa, Florida. Artig å oppleve strålende sol og sommer i januar. Dette var dagen for en slags sjørøverparade i byen, som var full av feststemte folk i kostymer og med perlekjeder rundt halsen. En tur på gymmen (hvor alle var verdens største og sterkeste; der fikk Arnold-drømmen en trøkk), og en lydsjekk seinere var det ut og sjekke mulighetene. En kullovnsbakt pizza med alskens gode greier på var det som trengtes, med dessert i form av en kubansk espresso og sigar på en rimelig autentisk Havanna-sigarbar. Konserten var enda en opptur, og etterpå ble det chilling på bussen med utsikt over krigssonen paradedagen nå hadde utviklet seg til. Jeg har ikke sett lignende siden forrige St. Patricks Day i Birmingham. Sett en festlig hatt på folk, og de mister det fullstendig.

enslaved2014Have A Cigar photo Vikky

(Have a cigar, foto: Vikky)

Så er vi kommet til dagen i dag – for anledningen i St. Lauderdale, fortsatt i Florida. Tiden i varmen nærmer seg slutten, og vi har nytt den så godt vi kan. I mangel på spennende ting rundt oss ble det igjen take away Thai som reddet dagen. Konserten ble så til de grader utsolgt (blant annet på grunn av busslaster med passasjerer på «70.000 Tons of Metal»-cruiset som går herfra i morgen), at et par hundre ble stående utenfor uten billetter. Publikummet var med klar margin det beste så langt på turen, og vi leverte rimelig nært opp mot optimalt (100% når vi jo aldri, men det er heller ikke meningen). Og så sitter vi her, Bekkevold og jeg, mens resten av bussen har tatt kvelden. Håper denne første uken var like ålreit å lese om som den har vært å leve gjennom – dette har vært en enorm start på det jeg tror kommer til å bli en seiersmarsj over det amerikanske kontinent. Det er mye som skal smakes på og sees ennå!

– Ivar

Tags: , , , , , ,

Del "Enslaved på tokt i USA"