– Fuck you, Phil!

8
Skrevet av:
Publisert 10:43 8 February, 2013

FESTIVAL

Enslaved gjør USA igjen, og da rapporterer selvsagt Ivar Peersen hjem til Norge via Pyro. Første reisebrev tikket inn i natt.

Enslaved gjør nå en relativt lang turné i USA med Ancient VVisdom, Royal Thunder og Pallbearer. Vi gir kontrollen over til ordsmedar Ivar Peersen.

Jarra, jarra. Da var vi tilbake på landeveien i Amerika. For å være heeeelt spesifikk er vi på vei gjennom fjellene i Utah på vei til Richfield hvor fridagen skal tilbringes. Etter hva jeg har hørt kan Richfield oppsummeres i et par enkle konsept: et hotell (hvor vi skal henge) og spisesteder (hvor i alle fall jeg skal spise). Så for å ha noe å snakke med dere om må vi litt tilbake i tid.

En fin liten flytur over dammen tok oss forrige uke fra Bergen til New York (eller «Ny Jokke» som byen ble kalt da norsk humor total-peaket med Yngvar Numme og gjengen). Vi ble møtt av vårt amerikanske crew; tour manager/merchansvarlig Vikky, trommetech Brian og gitartech Bryan. Lydmann Kabel tok vi med oss fra Nederland (du ha en nederlender i rekkene om du vil at det skal funke, viser det seg – og det er selvsagt gøy å gjøre narr av «språket» deres). Et luksuriøst nattmåltid på Burger King senere, og vi var på vei til første stopp Philadelphia.

Tilbake i 2010 (Dimmu Borgir-turen) ble jeg oppmerksom på verdens aller feteste plass ikke langt fra dagens spillested: Redding Terminal Market. Her snakker vi om et avsindig bra mat-marked. Forrige gang var det et originalt Philly Cheese Steak-sandwich fra legendariske Carmine’s (på dette markedet har de feteste sjappene egen merchandise) som skulle testes. Denne gangen var Dinics Pork and Beef (hvor fett firmanavn er det? Kom igjen!) som skulle avlegges et besøk. Deres toppselger ble nylig kåret til «Americas best sandwich», så dette måtte jo bare prøves. Timing var viktig, så vi kom oss ned dit før lunsj-tider. I følge rapportene er det voldsomme køer rundt lunsjen. Godbiten besto av nydelig italiensk brød, solide mengder saftig svinekjøtt, provolone-ost og en slags syltet rosenkål-greie. Svinekjøttet er ovnsbakt en hel natt, og så får det hvile noen timer før det blir servert. Sannsynligvis den beste smørbrødskonstruksjonen denne karen har smakt. Sterk start. Det går helt fint å ha det fett på turne om man kommer seg vekk fra Playstation-kjøret og drikk-Jäger-alene-i-senga-opplegget (jada, har sett band som driver med det).

enslavedIvar Grutle pub Philly foto by Bekkis

(Ivar og Grutle i Philly, foto: Bekkis)

Tilbake på lydsjekk fikk vi hilst på de andre banda og testet utstyret. Ikke overraskende funket det helt fint. Og så var det på tide med middag. Tilbake downtown snuste vi opp sportsbaren Milkboy hvor det ble IPA, Pale Ale, kyllingvinger og to-tre happy hour-drinker sammen med Grutle og Bekkis. Det ble såpass happy hour at en liten høneblund bak i bussen måtte til før konserten. Konserten ble meget bra, ca. 300 tilskuere var langt bedre enn vi hadde håpet på i Philly! Hyggelig var det også å se Baroness-gutta i publiken, som i følge tourmanageren er fans. Det kan vi godt slå fast at går begge veier. Håper det blir tid til en tur sammen med den gjengen en gang! Med en såpass bra start på turen var det bare å legge i vei i retning Baltimore.

Heldigvis er ikke hele Baltimore like ille som områdene det fokuseres på i serien The Wire. Men man ser påfallende mange zombier rundt i hele byen. De vingler omkring og står svimlende etter å ha inntatt ting de burde ligget unna. Sammen med Grutle snuste jeg opp et trivelig lite etablissement ved navn Turps Sportbar. Her fikk vi satt tenna i en lokal spesialitet; nydelig krabbesuppe – og igjen gikk jeg rett i kyllingvingene med dødsforakt. Denne gangen var de av den sterke sorten, så pannesvette og tårer presset seg frem. Nydelig. Etter en frisk Fat Tire Amber Ale oppdaget vi at de hadde Magners cider på tapp, så da ble det et par sånne også.

Tilbake på klubben rakk vi akkurat lydsjekk, og så ble det et par timers hvile før konserten. Igjen var det meget bra oppmøte. Man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet for at folk kommer seg ut døren og kommer for å se oss, og konserten gikk steinbra. Et lite opphold midt i konserten grunnet en røket forsterker ble det også tid til. Reserveforsterkeren vi skulle få levert kvelden før var ikke med, for geniet som leverte den satte den inn på et lager uten å si fra til noen, og når klubben neste dag fant den tenkte de at det var like greit å ikke si det til noen. Merkingen «delivery to Enslaved» trengte jo ikke ha noe med bandet Enslaved som spilte der kvelden før å gjøre. Det kunne jo være tilfeldighet. Hvis du er på tung syre. Når de endelige klarte å koble (etter vårt 15. «er dere helt sikre på at ikke dere har sett en amp som skulle til oss?»), var det for seint. Og selvsagt røyk den ene forsterkeren jeg hadde til rådighet. Heldigvis hadde Grutle hengt med de rette folkene før avreise, og var et oppkom av relativt grusomme vitser før Ancient VVisdom hostet opp en kompatibel amp fra sin tilhenger utenfor. Godt jobbet til oss alle!

enslavedHipster-Ivar i Omaha foto by Vikky Zanghi

(Ivar, foto: Vikky)

Så var det tilbake til Millwale, Pittsburgh, og Mr. Small’s Theatre. Dette er 4. gangen vi er her på relativt få år, og det er definitivt en favoritt på ruten. Frokost inntas som alltid på Lincoln P & G Diner; en diner i et apotek. Selve spillestedet er en tidligere kirke med utrolig flotte fasiliteter til backstage. Jeg hopper over min vanlige «var kirke-er konsertsted-utrolig mye bedre bruk nå-blabla»-tale her. Herlig take-out green curry fikk oss i storform (sammen med en del cognac, sjølvsagt). Konserten gikk kanonbra (ikke uventet, ser ut til å gå den veien) og oppmøtet var topp. Vi møtte for øvrig igjen «Fuck you, Phil»-gjengen fra Metal-cruiset Barge to Hell i desember. Det var en gjeng der som hadde laget «Fuck you, Phil»-plakater som de fikk oss til å posere med for kamera. Storyen var at denne Phil hadde trukket seg fra å være med på cruiset. Kanskje en litt streng reaksjon fra gutta, men de om det. De var tydeligvis på plass i kveld, i minuttene før introen hørte vi de fremføre mottoet sitt taktfast. Underveis i konserten kunne ikke Grutle dy seg fra å spørre hvem denne Phil egentlig var. En svært uvillig fyr ble løftet opp av kompisene; som for øvrig hadde trykket opp merch siden sist. Da vi pakket ut for kvelden hang en flott «Fuck you, Phil»-skjorte med offerets ansikt på over speilet på bussen. Au revoir, Millwale!

Neste stopp var Detroit (…ok: Rock City). Vi fryktet det verste. De få gangene vi var her i foregående årtier har det vært temmelig nekro og dystert. Men denne gangen havnet vi en hyggelig del av byen. Første etasje av klubben Magic Stick var befolket av en bowlinghall (!), og hadde jeg ikke fått et relativt latterlig kutt i fingen (matematisk helt perfekt ytterst på plekterfingeren) skulle jeg vært med og blamert meg på banen. Jeg er episk elendig i det meste innen finmotorisk presisjonsaktivitet («sport»), med unntaket bordcurling (sic), men synes det er artig å prøve. Og ikke minst ser jeg verdien for bivånende. Å drite seg ut er et godt alternativ til å gi komplimenter, om man vil at sine medmennesker skal føle seg bedre. Så supportbandene sto for bowlingen denne dagen.

Forresten en fabelaktig samling support acts: Pallbearer, Royal Thunder og Ancient VVisdom. Som alle tre har det svært praktiske ved seg at det er veldig lett å se hvem som er i hvilket band. Pallbearer ser ut som et stonerkollektiv (skjegg, dongeri, og omgitt av en konstant pot-sky), Royal Thunder er rock – 100% i tiden (tynne bein, skinny jeans og neck- and hand-tattoos) og Ancient VVisdom ser ut som styret i Charles Mansons venneforening (pannebånd, skinnjakker  og «brother» i stedet for «dude»). Til sammenligning mangler vi nok den type helhetlig stil. Vår stil er vel ikke annet enn at ingen av oss hadde passet inn i noen av de andre bandene. Særlig Pallbearer har truffet mitt musikkhjerte, dette er et band som skal følges videre med argusøyne (og angusbiff).

Ved siden av bowlinghallen var pizzarestauranten hvor kveldens middag skulle inntas. Det gjorde vi, uten at det var noe særlig minneverdig utover et visst abdominalt ubehag i etterkant. Da var konserten bedre! Igjen var det bra oppmøte og topp stemning! Med unntak av en idiot på første rad som hadde fyrt innpå en 13-14 halvlitere for mange før giget. Han var om seg og gjorde det unødig trangt for folkene rundt seg, og på et tidspunkt mistet han balansen og trynet inn i en fyr ved siden av seg. I stedet for å beklage uhellet tolket han det heller som et angrep (!), og klinket til nevnte sidemann midt i nebbet. Blodet rant friskt, og idiotens forsøk på forsoning (han prøvde seriøst å klemme fyren han slo til mens sistnevnte desperat prøvde å stoppe blodstrømmen) falt på steingrunn. Etter voldsomme protester fikk vaktene hevet ham ut og vi kunne fortsette. Fyren med nesen fikk et håndkle av oss, og var såpass røff at han sto konserten ut med et stadig rødere håndkle i fjeset. Sterkt. Ekte. I overkant. Denne dagen satte for øvrig Bekkis (Cato Bekkevold, trommis) ny rekord i… Bekkishet. Etter å ha sovet en god del timer før giget (denne fyren er for ekte for vekkerklokker), ble han observert i køen for bestilling av pizza etter at bandet før oss var ferdig på scenen. Syv salige minutt før introen fyrte i gang kom han løpende inn backstage med kul på magen og sekundvisere i blikket. Only Bekkis is real.

Så var vi tilbake i den gamle gode vindbyen Chicago med sine uendelige, brede gater. Jeg og Grutle la turen ned en av dem og kom frem til Jimmy Greens – en jovial og flott sportsbar. Her ble det en heidundrende Bloody Mary til forrett, og jeg har aldri sett på maken til perfeksjonert Bloody Mary. I tillegg til selve drinken, som var mixet helt etter kunstens regler, var garnityret hakket forbi «fantastisk»: Selleri, grønn paprika, oliven, ost (!), salami (!!), banan (!!!), gul chili og sikkert mer. Usannsynlig bra smakte det i alle fall. Sjølve måltidet ble en Gringo Burger – skikkelig home-made-style burger med meksikansk vri. Midt i blinken. Turen tilbake var kald og lang (mye som turen til), og det var tid for lydsjekk og dagens slåsskamp med amerikansk strøm og jordingsproblemer. Vi pleier å vinne den krigen heldigvis, men det er jo snodig at de som har så peil på atomkraft ikke klarer litt straight elektrisitet.

enslavedIvar ultimat Bloody Mary Chicago foto by Grutle

(Ultimate Bloody Mary, foto: Grutle)

Nok jamring om det; litt thai-takeaway seinere på bussen, og det var tid for storfint besøk. Sjefen for 3 Floyds Beers, et bryggeri rett utenfor Chicago, kom innom med kasser av gratis vareprøver; Alpha King (APA), Gumballhead (American Wheat Ale), Robert the Bruce (Scottish Ale) og Jinx Proof (pils). Som om ikke det var rørende nok kunne han fortelle at 3Floyds er klare som egg for å lage en egen Enslaved-øl for kommersielt salg! Kan vår drøm om en fruktig og skambitter EPA (Enslaved Pale Ale) være innen rekkevidde? Fyren sa han skulle fly opp til Vancouver-giget, så da ser vi sikkert litt nærmere på detaljer. Her snakker vi om om et bryggeri som har som motto: «it is not normal» og mission statementet «we will fuck you in the face with awesomeness». Hvordan skal det ikke bli et nydelig og poetisk samarbeid? Og så var det tid for konsert. Og for et gig! Temmelig stappfullt lokale og kanon stemning. Kjempekveld!

enslavedThe beginning of a beautiful friendship Ivar 3Floyd Beers Chicago foto by Kabel

(Enslaved-øl på vei?, foto: Kabel)

Under forrige US-turne klaget jeg voldsomt over nekro-opplegget på klubben Station 4 i St. Paul. Denne gangen var vi over i tvillingbyen Minneapolis og den slightly mer siviliserte venuen Mill City Nights. Her hadde de dører på toalettene, flatene hadde vært i kontakt med vann de siste 60 årene og så videre. Grutle og Bekkis hadde en isfiske-date med Todd & gutta fra Surly Brewery (for de som husker det kom de innom med masse snadder-øl på forrige runden), noe som etter sigende var helt top notch. De fikk ingenting, men hadde en fin dag med øl (selvsagt), og pizza levert midt ute på isen. Selv gikk jeg på en liten smell med noen helt bedritne kyllingvinger fra rett over gaten. Jeg har (som den observante leser kan ha merket seg) fyrt innpå en god del vinger opp gjennom årene, og det er vel første gang totalskuffelsen har inntruffet. Amerikanerne pleier få til de, lizm. Jeg lest litt om diverse forsøk på definisjon av «lykke»/«tilfredshet», og noe jeg har skjønt er at dersom noe funker, go for it. Ingen grunn til å teste ut tofu-vaktelen du ikke har anelse om hvordan vil funke når du vet at gode gamle Insanely Hot Buffalo Wings kommer til å smelle i sikringsskapet. Men det medfører altså faren for totalnederlag når det kjente og kjære svikter. Men livet går videre.

enslavedBekkis i isfiskebukser Minneapolis foto by Grutle

(Bekkis i fiskebukse i Minneapolis, foto: Grutle)

Etter noen timers hvile og arbeid på bussen, og et halv-forglemmelig sandwich-måltid (jeg tror det var mer meg som lot meg prege av morgenens vinge-fiasko; Grutle var overbegeistret for sin tilapia) var det tilbake på Mill City Nights. Jeg skal innrømme at en såpass diger venue og Minneapolis på en mandag kveld gjorde meg halvnervøs, men der var det et par hundre entusiaster på plass og høy stemning. Her må jeg få skyte inn en liten observasjon om metalfolket, vi er jo tidvis en rimelig spesiell gjeng. Dagens observasjon dreier seg om å være konsekvent men pragmatisk. Under Ancient VVisdoms konsert var det noen i publikum som «tok» greien deres, og noen som ikke gjorde det. Det er jo strengt tatt ikke metal de bedriver, mer countryrock ispedd classic rock-gitarer og militant perkusjon. Med relativt satanisk-inklinerte tekster. Ikke bare Charles Manson-aktige i utseendet, altså. Vel, på venstre side foran scenen var det en metal-dude som ikke skjønte dette i det hele tatt, og sto og så på gutta spille som om han observerte et stykke maling tørke ganske så langsomt. Helt til, i siste låten, hvor refrenget består av, blant annet, ordene «Lucifer, Lucifer». Da kviknet fyren til og hyttet begeistret med neven og svingte på luggen. I det de ikke lengre uttalte navnet på Mørkets Fyrste i direkte ordelag, sank han sammen i total apati igjen. Før han igjen kviknet voldsomt til på neste refreng. Og så videre, helt til låten var ferdig. Basically var han på jakt etter musikalske opplevelser så lenge det enten a) var skikkelig hardt (noe han seinere på kvelden syntes Enslaved var, og lot seg rive med) eller b) ikke er hardt i det hele tatt, men omtaler Mørkets Fyrste i direkte ordelag. Fett. Takk til Todd og Surly Brewery for nye forsyninger til bussen med masse nydelig øl!

Neste dag var fridag, som begynte med at frokosten koinsiderte med avslutningen på Bekkis og Grutle sin fest (den friske luften på isen fikk fart på gutta tydeligvis), samt en avreven drivstoffslange som heldigvis lot seg reparere ganske kjapt. Vel fremme i Omaha ble det innlosjert på Econolodge (i kategorien Nekrotell) og en frekk burger nede i byen. Mye mer skjedde ikke dagen. Regnskap og biz på hotellrommet, og ut for middag seinere på kvelden. Old Chicago serverte en topp Chicken Parmesan hvor råvarene kom tydelig fram. Noen timer til med jobbing på rommet, og videre into the night i retning Denver.

Dagen gikk med til mer jobb, denne gangen en nytteløs kamp med Bank of America om å få betale regningene våre. Vi havnet i en slags loop der vi har fått åpne konto her borte, men så mangler vi noen ting siden vi ikke er statsborgere. Det hadde vært lett å fikse, men svakheten med store amerikanske bedrifter er at det er umulig, 100% umulig, å komme frem til noen som faktisk kan endre noe. De du får tak i leser opp standardiserte svar på det spørsmålet de synes ligner mest på det du spør om. Og ber du om å få snakke med noen andre sender de deg videre til noen på akkurat samme nivå i en litt annen avdeling. I bunn og grunn satt jeg med dette fra 12 til vi skulle på scenen seinere, bare avbrutt av litt inhouse pizza til middag. Bra pizza, dudes (evt brothers)! Bekkis klinket til og spiste opp før vi skulle på scenen, og alt lå til rette for en helaften. Og det ble det. Opp mot 400 gærninger hadde stappet seg inn i lokalet denne onsdagskvelden, og stemningen eksploderte fra første takt. Grutle kunne tidlig slå fast at dette var feteste publik på turen så langt. Triumf! Noen av gutta tok turen på pub, mens jeg holdt meg med et par brewskies på bussen. Drit dag, fet kveld!

Og nå er vi altså i Ingenmannsland i Utah… Hvordan blir så denne dagen? Imploderer Los Angeles under konserten i morgen som en følge av de absurd kraftige metal-frekvensene vi kommer til å skape fra scenen? Lar Herbrand barten gro i San Fransisco? Følg med neste uke!

Tags: , , , , , ,

Del "– Fuck you, Phil!"