Pyro har sett The Big Four

11
Skrevet av:
Publisert 8:00 11 December, 2010
“History, man!”

Det var på flere måter en historisk dag i Bulgaria i juni da fire av thrash-ens mest innflytelsesrike band spilte på en og samme konsert nesten tredve år etter de ga ut sine debutalbum. Samtidig er det litt artig å tenke på at thrash, som var en særdeles smal sjanger og definitivt det mest ekstreme man kunne lytte til back in the days, nå fremføres i stadionformat og trekker publikum i titusentalls. Metallica, Slayer, Megadeth og Anthrax har alle vært med å forme ekstrem-metalen slik vi kjenner den i dag, samtidig som alle de fire bandene har sitt eget distinkte sound.

DVD’en inneholder festkvelden i sin helhet. Det vil si 52 låter i tillegg til ymse introer. Her følger en liten oppsummering av de fire bandenes konserter:

Anthrax:
Første band ut leverer det som faktisk blir høydepunktet med hele DVD-en. Det ene er at de gjennomfører med både feel og presisjon, men viktigst er at de lar det så tydelig skinne gjennom at de digger å stå på scenen. De lever for dette øyeblikket, noe som også smitter over på publikum. I tillegg har Anthrax fantastisk låter, en type gla’-thrash kombinert med meningsfulle tekster som kommer så til de grader til sin rett i stadionformatet. Sjekk ut eksempelvis “Be all, End all” – ubeskrivelig fett.
Megadeth:
Kjører gjennom settet sitt med autopiloten nesten fullt innkoblet. Det låter tett og fint, men samtidig sterilt og kalkulert. Flinkis fremfor feeling. Heldigvis er set-listen en lang parademarsj av hits, og låtkvalitetene kan ingen frata Dave & Co. Bare synd at bandet ikke klarer å tilføre dem noe ekstra. Kanskje er det fordi låtene er så gode at de ikke kan gjøres bedre?
Slayer:
Gjør ingen spesielle endringer i sitt opplegg for denne kvelden, kompromissløse som de alltid har vært. Med andre ord ingen publikumsfrierier, ingen sprell eller overraskelser. Noe annet ville i grunnen vært rart, pg ikke vært helt Slayer. I tillegg må den ellers så energiske Araya stort sett stå rett opp og ned grunnet sin da nylige nakkeoperasjon. Låtene blir overlatt til å gjøre jobben, og det gjør de til gangs. Set-listen inneholder alt det bandet står for. Og bandet fremfører det på herlig vis. Spesielt trommis Lombardo gjør en enorm innsats.
Metallica:
Det er ingen tvil om at Metallica er selvskreven øverst på plakaten når 30 år med thrashmetal skal feires. Bandet har mye av æren for å bringe metal ut til det brede publikum.  Set-listen de leverer er det lite å si på. Fremførelsen må derimot kommenteres. Om det ikke har vært åpenbart før, så er det klinkende klart nå: Ulrich holder ikke nivået. Hvordan er det egentlig mulig, når du har spilt trommer som levebrød i 30 år, å plutselig bli vesentlig dårligere å spille med årene? Resultatet av at Larz ikke klarer jobben er at  Metallica ikke klarer å yte sine egne låter rettferdighet. Det er sørgelig å konstatere at bandet ikke svinger lengre. Og da hjelper det hverken med Truillos bassferdigheter eller Hetfields frontfiguregenskaper. Høydepunktet er faktisk den nye låten “All nightmare long”, hvor Metallica høres litt ut som det thashbandet de var i gamledager.
Mange vil nok trekke frem “Am I Evil” som en annen høydare, der medlemmer fra alle bandene er med på scenen og spiller. Dette er jo et artig øyeblikk i metalhistorien, spesielt for de som var tilstede. Likevel blir det ikke mer enn en fotnote når historiebøkene skal skrives. Kanskje har det med at det føles litt gammelmannsaktig når alle disse tilårskomne thrasherene vagger smilende rundt. Moro er det hvertfall at både Dave Mustaine og Joey Belladonna velger å etterligne James Hetfields vokal når de bidrar på versene.
Ellers er filmingen og lydkvaliteten av ypperste klasse. Problemet med mange live-DVDer er at de ikke klarer den vanskelige oppgaven med å formidle nettopp live-stemningen. Det synes jeg denne DVD-en langt på vei lykkes med. Den makter også å formidle konserten fra et sceneperspektiv. Man får følelsen av å ta del i hvordan bandene opplever konserten fra sine posisjoner.
Extras:
Foruten konsertene følger det med en times dokumentar, der man får oppleve bandene og stemningen backstage. Det blir fort tydelig at bandene ikke kjenner hverandre så veldig godt, for det er veldig mye tamt smalltalk mellom de ellers så breiale musikerne. Dave Ellefson fra Megadeth står frem som kongen av smalltalk. Sjekk ut hvordan han klarer å holde gående temaet “blir det regnvær?”
Oppsummert er dette en DVD som inneholder historisk mye kalitetsmetal. Hva mer kan man ønske seg?  Og er det en tid på året det går an å ønske seg ting, så er det nå.

Tags: , , , , ,

Del "Pyro har sett The Big Four"