Pyro mener dette er de ti beste platene i 2011

864
Skrevet av:
Publisert 22:40 20 December, 2011

Vi har tenkt, kranglet og kåret. Dette er årets beste plater innen hardrock og heavy metal. Du kan være enig. Eller helt uenig. Men sjekk hvertfall om du har fått med deg alle sammen gjennom året.

Pyro har nitidig gått gjennom alt vi har spilt gjennom årets sendinger, og vi har funnet de ti platene vi sammen synes er aller best. Som vanlig har vi ikke rangert platene, men presenterer her det vi mener er kremen på toppen av kremen oppå kremkaken av året 2011.

Mastodon-The Hunter

Progmetal-udyret Mastodon ble i 2011 både enklere, men kanskje også enda litt tøffere, med sin gjennomroste The Hunter. Det er ikke første gang Mastodon skriver korte låter med riff som sitter i hodet med en gang, men det er første gang de gir oss en hel plate som med litt godvilje kan kalles fengende rett gjennom. Fans av det intrikate og vanskelige er kanskje skuffet, men vi er fremdeles i ekstase. Et nydelig band med en ny nydelig plate. Begynner å bli en del av de fra Mastodon nå.

In Flames-Sounds Of A Playground Fading

Her i Pyro liker vi In Flames når de er på sitt melodiøse og kommerse, som på sine tre siste plater. SOAPF vokste i løpet av året til å bli en av våre desiderte favoritter, med Where The Dead Ships Dwell, Darker Times og Ropes som noen av favorittlåtene. I tillegg fikk vi sett dem på hver vår konsert, Totto på Norway Rock og Asbjørn i Spektrun. Begge konsertene overbeviste oss om at vi snart må opprette en Pyro Hall Of Fame, slik at In Flames kan få plass der.

Protest The Hero-Scurrilous

Over til det litt vanskeligere igjen. For kanadiske Protest The Hero er ikke redd for et taktskifte eller ti. De er heller ikke redd for å låte som både Iced Earth, Queensrÿche og Queen i samme låt. Det er fordi de er trygge på sin egen legning innen metal. Scurrilous er en reise i fengende kaos-teori, og det er noe du må sette deg inn i med en eneste gang. En enorm overraskelse i 2011 med en høyst fortjent plass på listen.

TRC-Bright Lights

Bandet bak mosh-anthems som Go Hard Or Go Home og H.A.T.E.R.S. fikk mye oppmerksomhet på Pyro i 2011. Med Bright Lights beviste de hvorfor. In-your-face-metal med frekk hardcore-attityde i bunn og frekk flørting med rapvokal ble en eksplosiv molotovcocktail fra Londons gater.

Jane’s Addiction-The Great Escape Artist

Jeg, Totto, elsker Jane’s Addiction. Det har jeg gjort lenge. Og det var derfor med en skjelvende nervøs hånd jeg satt gjenforeningsplaten til dette høyst legendariske bandet i spilleren. Jane’s Addiction var nemlig mitt definitive favorittband akkurat da heavy metal og alternativ rock smeltet sammen på slutten av 80-tallet. Det var Jane’s Addiction som var brobyggeren med sine fenomenale plater den gangen. Og nå skulle de nok en gang gjøre comeback. Cd-en forsvant inn i spilleren, jeg justerte lyden litt opp, og jeg ble dratt inn i Jane’s Addictions vidunderlige verden nok en gang. Kanskje litt rolig og myk for mange, men for meg er dette noe av det største som har skjedd musikalsk på mange år. Jeg elsker Jane’s Addiction fremdeles. Kanskje mer enn noensinne.

Revocation-Chaos Of Forms

Hvor kom denne gjengen fra? Vi hadde ikke hørt om Revocation før Metal Sucks kåret David Davidson til verdens beste nålevende, aktive metalgitarist, men vi ble fort blodfans. Chaos Of Forms er mastodonsk i sin tilnærming til metal, her får vi deilig thrash i naturlig samkvem med Scorpions-riffing, klubbvennlig hardcore og shredding fra en annen verden.

Primordial-Redemption At The Puritan’s Hand

Vokalisten i Primordial heter Alan, og han beskrev musikken til sitt litt mystiske band perfekt for meg under årets Hole In The Sky. Primordial er en blanding av Bathory og irsk folkemusikk, sa han. Og det får en jo bare være enig i. Har du ikke hørt Primordial er det bare å hive seg rundt med en gang. Bandet har holdt på siden tidlig 90-tall, men det er med sine to siste plater de virkelig har laget stor kunst. Redemption At The Puritan’s Hand er nok ikke like sterk som To The Nameless Dead fra 2007, men albumet er mer enn godt nok til å være blant de ti beste i år. En musikalsk reise for de med tålmodighet og kjærlighet til metalens historie.

Taake-Noregs Vaapen

Eneste norske band på listen er Taake, som i år slapp en høyst overraskende plate. Tidligere har Taake vært litt for mørke for oss i Pyro. Vi er tross alt fløtepuser her. Men i år slapp Hoest et album som viser Taake fra en litt mer leken og lystbetont stil enn vi er vant med. Nå er det ikke slik at Taake har gått helt i hundene og blitt et pop-orkester. Det handler fremdeles om knallhard black metal, men denne gang er låtene litt mer spiselig for de som ikke er dypt inne i sjangeren, gjestelisten er lang og god, og låter med banjo og mandolin bryter litt opp i det totalsvarte mørket til Taake. En mesterlig plate.

Rival Sons-Pressure And Time

Av og til skal musikk bare skape god stemning. Rival Sons gir deg klassisk hardrock i 2011, og selv om coveret ser ut som noe Hipgnosis kunne laget for Pink Floyd i 1977 (ikke så rart siden det nettopp er de som har laget det…), så snakker vi her om enkel og supersexy mother….ings hardrock slik som alle elsker den. Rival Sons gjør ingenting nytt, men danser elegant og funkt ned stiene Free og Led Zeppelin gikk opp for dem. Tittelsporet, Young Love og All Over The Road er alle blant årets beste rockelåter. Bonus for latterlig digg konsert på Parkteatret i høst. La deg rive med! Faen altså. Det er så delig med rock.

Machine Head-Unto The Locust

Oioioioi, Machine Head er bedre enn noensinne. Master Of Puppets-aktige ambisjoner i tittelsporet, deilige følelser i The Darkness Within og årets åpningslåt i I Am Hell. Robb Flynn har aldri vært sintere og mer briljant enn nå, og det får han festet på plate. Så det synger etter.

Det er mange andre album som også har gjort livet vårt levelig gjennom året. Blant annet et par norske som bør få litt ros, siden det bare er ett norsk album på topp 10-listen. Einherjer leverte små-pompøs viking-metal på sin Norrøn, Devil ga oss deilig doom på sin Time To Repent, Nekromantheon gjorde old-school thrash på Divinity Or Death, og Insense leverte strålende moderne metal på sin Burn In Beautiful Fire.

Vi har sikkert glemt både norske og utenlandske utgivelser, men det er da din oppgave å minne oss på disse. Og så hadde vi bare ti plasser da. Ikke glem det….

Tags: , , , , , , , , , ,

Del "Pyro mener dette er de ti beste platene i 2011"