Pyro-stereoen januar 2012

17
Skrevet av:
Publisert 14:45 23 January, 2012

Hva har Pyro hørt på siden jul da tro? Mye norsk, that’s what. Og et par strålende utgivelser fra England.

Da er det på tide å ta en liten oppsummering av hva som har rullet på våre avspillingsenheter de siste ukene. Mye norsk denne gangen, og en del som ble gitt ut like før jul. Merk at Nrk og de største plateselskapene ikke har blitt enig vedrørende publisering av musikk på nett, så på noen av utgivelsene har vi ikke mulighet til å krydre omtalen med den faktiske musikken. Vi får trøste oss med at dette definitivt ikke gjelder alt på listen denne gangen.

Bits Between-Chosen Death (egen utgivelse, distribuert gjennom Diger)

Vi starter i Råde, Norway. Med debutplaten til Bits Between som gjør en blanding av hardcore og thrash som låter fortreffelig både morgen og kveld, uansett om man bor øst, vest, sør eller nord i landet vårt. Det finnes ikke for mange slike band i Norge, og musikken gir meg flashbacks til gode opplevelser med band som Hatebreed og Sick Of It All. Rullende trommer, moshing, hopping, Bits Between har det som skal til. Sjekk det ut om du ikke har noe imot hardcore-inspirasjon i din daglige metal-diett. Albumet er veldig nylig distribuert av Diger. Fine typer det også. Åpningskuttet på platen kan du nyte under.

Bits Between-What Does It Take

Nekromantheon-Rise, Vulcan Spectre (Indie Recordings)

Whoah…. Straight outta Kolbotn masserer Nekromantheon igjen de gamle thrash-fibrene i kroppen min. Nekromantheon kom først inn i vår bevissthet med sitt voldsomme thrash-angrep Divinity Or Death fra 2010, og i fjor relanserte de også sin første ep We’re Rotting med ekstramatriale. Også det et nydelig og skittent nekro-thrash-mesterverk. For her handler det om thrash på den gode gamle, og litt skumle, måten. Nekromantheon låter ikke produsert, de gir deg ikke endeløse gitar-soloer og sing-a-long-refreng. Nekromantheon er thrash på den illeluktende gamle europeiske måten, med inspirasjon fra Kreator og Destruction, og ikke Exodus og Metallica. Og der er det en stor forskjell.

Rise, Vulcan Spectre går også unna i minst ti kilometer i timen over fartsgrensen. Akkurat på grensen til å få bot om de blir tatt. Den ene låten er tøffere enn den forrige, og jeg får nesten en tåre i øyekroken over at slik musikk kan lages i 2012. Jeg er forlengst fan, og gleder meg stort til å se Nekromantheon sammen med Skeletonwitch og Aura Noir på Fire Walk With Me Vol. 2-turen som kommer opp i februar i seks norske byer. Se dem. Hør dem. Elsk dem. Blood Wisdom under.

02 – Blood Wisdom

Aspherium-The Veil Of Serenity (gitt ut i november)

Så var vi plutselig i Moss. Som vel har vært mest kjent for poppete punk og garasjerock. Men Aspherium viser at det finnes metal-musikere med teknikk ned til fingerspissene i byen også. For her snakker vi klinisk og teknisk ekstrem-metal med voldsomme brekk, fremragende gitarsoloer og instrumentalister på et høyt nivå. Produsert med et lydbilde som høres mer ut som operasjons-sal 1a enn studio 2b. Men samtidig som det å være knallgod definitivt er positivt, så har ofte moderne ekstrem-metal et problem med at produksjonen og finessene tar vekk noe av magien. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om Aspherium går i den fellen eller om de finter seg forbi. Uansett er dette albumet proppfullt av detaljer og melodilinjer som vil få deg til å måpe. Ekstra pluss for av og til å roe det massive angrepet på hørselssansen ned med gitarpartier som minner om gode gamle Maiden og Rainbow. Puh…. Sterke saker dette. Tittelsporet finner du under.

Aspherium-The Veil Of Serenity

Ground Zero System-Counterculture (egen utgivelse)

Vi her i Pyro har aldri helt vært dypt inni den industrielle delen av metalen, selv om vi har en og annen Ministry– og Godflesh-plate i samlingen. Rammstein har gjort sjangeren populær, og det er mange der ute som liker denne mørke og maskinelle blandingen av metal og elektronisk musikk. Men siden jeg langt fra er en ekspert på dette feltet innen metalen skal jeg nøye meg med å si at norske Ground Zero Systems nye plate (den andre i rekken) låter upolert og massiv. Akkurat slik jeg kan tenke meg at kjennere av slik musikk vil at ting skal låte. Ekstra pluss for noen refreng i In Flames-klassen. Godt jobbet.

Ground Zero System-Endgame

El Caco-Hatred, Love & Diagrams (Indie Recordings)

Er det ett band i Norge som virkelig fortjener suksess så er det El Caco. Trioen fra Lillestrøm har kvernet ut kvalitet gang etter gang, men det har aldri løsnet helt for gjengen når det gjelder salg og popularitet. Nå forsøker El Caco seg med sin sjette plate, og det låter som El Caco alltid har gjort. Tungt, rockete, stort, godt. Forskjellen mellom denne platen og den forrige er at El Osa og bandet våger å lage litt mer dvelende og rolig musikk. På Heat var det mye kjapp rock som fenget umiddelbart. På Hatred, Love & Diagrams må man nok som lytter jobbe litt mer med å komme skikkelig inn i låtene og helheten. Kanskje ikke så lurt i disse flytende og heseblesende nedlastingstider. Personlig har jeg alltid likt El Caco best når de er tunge og konsise, og dermed havner ikke denne på toppen av min personlige liste over El Caco-album. Men husk at El Caco alltid er gode uansett. Bare litt roligere denne gang. Lytt til låten Hatred under.

Hatred

Orange Goblin-A Eulogy For The Damned (Candlelight Records, slippes 13. februar)

Litt tidlig ute med denne, men nå har jeg bodd med denne platen helt siden desember, og jeg må bare få skrike ut hvor engasjert jeg er. ORANGE GOBLIN HAR LAGET ET LITE MESTERVERK HER! Sånn. Nå er det ute av systemet. Så til begrunnelsen.

Orange Goblin har lenge vært et av de beste bandene i stoner-sjangeren, men kvaliteten har aldri helt gitt den suksessen bandet fortjener (ikke ulikt El Caco der altså..). Engelskmennene har holdt på helt siden 90-tallet, men det er først nå at de virkelig har truffet meg pladask i hodet. For her er riffene så knallgode, låtene så tunge, magien så åpenbar, at det bare er til å stole på meg. Hvertfall om du har en plass i kroppen som liker hard stoner-rock. Kanonbra. Kanon. Bra. Sjekk dette når albumet kommer.

Hollow-Between The Lines (Indie Recordings)

Tvillingene Mikkelsen Hoel har store hjerter for heavy metalens historie, og er like mye fans av sjangeren som musikere. Men når de kommer sammen som Hollow, og man hører inspirasjonen fra Bark At The Moon-æra Ozzy, er det lett å la seg rive med. Hollow gjør metalen sin på gamlemåten. Ikke noe fancyschmancy studiotrickery. Dønn ærlig heavy metal. På sitt beste gir det frysninger, men som med de fleste andre utgivelser klarer ikke Hollow å holde på oppmerksomheten over samfulle elleve låter. Litt opp og ned i låtmatriale, litt for få super-låter, men en kan ikke annet enn å elske mye av innholdet på albumet. Sjekk den kjappe og fine Eternal Betrayer under.

Hollow-Eternal Betrayer

Caliban-I Am Nemesis (Century Media, utgis i starten av februar)

Tyske Caliban har gjort sin metalcore med sånn passe suksess i mange år nå, og på nyeste album moderniserer de lydbildet (mulig de har gjort det tidligere også, men det har ikke jeg fått med meg..) med en hel del små klipp med elektronisk musikk. Det er ikke første gang metalband tar i bruk virkemidler fra elektronika, bare de siste årene har Bring Me The Horizon gjort det på en bra måte og Korn på en ikke så bra måte. Caliban blander hvertfall elektronikaen inn som et lite krydder-moment i låtene sine, som ellers består av ganske hard metalcore blandet med svulstige refreng. Ikke dårlig. Ikke enormt bra. Memorial under.

03__Caliban_-_Memorial

El Doom & The Born Electric-El Doom & The Born Electric (Rune Grammofon)

Denne så jeg ikke komme. For Ole Petter Andreassen, som altså er El Doom, har tidligere levert rifftung rock med Black Debbath og Thulsa Doom og negativ metal med Cumshots. Men med sitt nye prosjekt går herren helt nye veier, og beveger seg inn i den progressive delen av rocken. Fremdeles er musikken til tider tung og hard, men sammen med The Born Electric er El Doom langt mer dvelende og vanskelig enn vi kjenner ham fra tidligere. Musikken er bygget rundt prog-rockens historie, og bandet disker opp med relativt lange låter som både er intrikate og fengende samtidig. Noe som ikke alle progressive band der ute klarer. Ofte ender det opp med kun det intrikate.

El Doom opererer selv som vokalist på dette albumet, og overraskende nok gir stemmen hans flashback til både Ian Gillan fra Deep Purple (ikke Child In Time-hyl, men den dype stemmen til Gillan) og Geoff Tate fra Queensrÿche (i sine minst hylende stunder). Musikken kan vel også plasseres et sted mellom de to bandene. Ikke så rockete som Deep Purple og ikke så metal som Queensrÿche. På sitt roligste og mørkeste kan El Doom & The Born Electric faktisk minne om et proggete Madrugada. Selv om El Doom sikkert spyr i munnen sin over å lese noe slikt. En høyst overraskende og spennende debut. Min favoritt på platen er It’s Electric, som du kan høre under.

El Doom-It’s Electric

Crippled Black Phoenic-(Mankind) The Crafty Ape (Mascot Records, slippes 30. januar)

Mer prog. Mer deilig prog faktisk. Men ikke bare prog. Bland inn blues, shoegaze, pop, heavy, og galskap, så begynner du å nærme deg der britiske Crippled Black Phoenix opererer. Som oftest vidunderlig vakkert, med dype nikk til Pink Floyd, andre ganger rockete og kompromissløst. Dobbelplaten (Mankind) The Crafty Ape, som sikker er en konsept-plate uten at jeg skjønner om hva, er bare noe som må høres. Noe som må nytes. Utforskes. Elskes. Eller hates. Sånn bortsett fra et par unødvendige mellomspill mellom låtene er dette en kollosal reise i hva musikk kan være om man lar seg gripe og rive med. Stunning, som de sier der borte på øyen. Nyt The Heart Of Every Country under.

Crippled Black Phoenix-The Heart Of Every Country

Oak-Leeches & Pearls (egen utgivelse)

Beskrivelse musikalsk: hardrock fra Hønefoss. Bandet skriver selv i presentasjonen sin at de er inspirert av alt fra AC/DC til Rammstein, men det jeg hører mest av i musikken til Oak er norske band som WE og El Caco. Ikke dumt det. Nå skal jeg ikke forlange at et nytt norsk band skal være på samme nivå som nevnte travere fra starten, og det er heller ikke Oak. Men det er nok positive element her til at vi skal holde et halvt øre og helt øye på hva dette bandet foretar seg fremover. Debutplaten mangler litt på låtmatriale og produksjon, og til tider faller bandet litt i den pompøse fellen, men det er noe her som får meg til å ha troen. Sjekk åpningskuttet Serpent Ride under.

Oak-Serpent Ride

Tonic Breed-On The Brink Of Destruction (egen utgivelse)

Mer nytt fra Norge. Denne gang fra Sarpsborg, en by med fine tradisjoner innenfor vintage norsk thrash (Artch, Witchhammer), og det er også thrash Tonic Breed gir oss på det som vel er debuten deres. I gamle dager ga band ut en rekke demoer (gjerne på kassett) før man debuterte, mens det i dag er like enkelt å trykke opp en cd (eller en haug med datafiler). For tyve år siden ville nok denne platen blitt omtalt som en demo, siden det er tydelig at bandet er på en ferd mot å finne sitt eget uttrykk. Låtmatrialet er bygget rundt inspirasjon fra Metallica, rent musikalsk et sted mellom Ride The Lightning og Black Album, med litt Exodus hevet inn i miksen. Noen av låtene lider litt under en noe hakkete rytmeseksjon og engelskuttalen er ikke alltid helt flytende. Men det finnes likevel mye positivt her som kan foredles til noe eget og bedre med tiden. Keep the faith. Survive This hører du under.

Tonic Breed-Survive This

Lamb Of God-Resolution (Roadrunner)

Den første store metalutgivelsen i år skuffer ikke. Asbjørn har gått platen nært i sømmene her.

Tags: , , , , , , , , , , ,

Del "Pyro-stereoen januar 2012"