Pyro-stereoen mars 2013

0
Skrevet av:
Publisert 11:00 26 March, 2013

clutch2

Clutch (bildet), Kvelertak, Bring Me The Horizon og Saxon er bare noen av de mange bandene som får dommen over nye utgivelser i denne utgaven av Pyro-stereoen.

Da har vi samlet sammen platebunken og skrevet noen ord om det aller meste som har kommet vår vei av utgivelser innen tungrocken i mars (og et par som kommer like over i april). Vær gjerne enig, uenig eller begge deler, og hør for all del på det du ikke har fått med deg. Omtalene er skrevet hulter til bulter av både overtegnede og Asbjørn Slettemark, men vi er som oftest enige….

KvelertakMeircover

Kvelertak – Meir

Jeg tror ikke det er nødvendig å si så mye mer enn det jeg gjorde i min anmeldelse av Meir for P3musikk. Oppfølgeren er hvertfall like bra som debuten, og dette blir nok et konge-år for Kvelertak. Månelyst-videoen under.

clutch

Clutch – Earth Rocker

Strange Cousins From The West var en god plate, for all del, men den føltes litt bakpå og uforløst. Ingen fare for det med Earth Rocker! Fra tittelsporet åpner til Cyborg Bette og The Wolfman Kindly Requests… er denne platen Clutch slik de er når vi tenker på dem som Verdens Beste Rockeband. Dette er blues og rock spilt med hardcore-angrep, og Neil Fallons skriver som vanlig de smarteste, morsomste, mest mystiske tekstene. Tittelkuttet under.

bmth

Bring Me The Horizon – Sempiternal

En kompis av meg ble rasende på Sempiternal da han hørte den, og mente det låt som de små drittungesøskenbarnene av Linkin Park som prøvde å spille metal. Og han elsker There Is A Hell-platen. Jeg må si jeg er veldig uenig med ham, for Sempiternal (sandpit turtle!) er mest av alt en variert, eksemperimenterende, knallhard og mystisk plate. Fra den rare beaten på Can You Feel My Heart? via superhissige The House Of Wolves og Marilyn Manson-hyllesten And The Snakes Start To Sing til Antivist og avslutningen Hospital For Souls er Sempiternal en plate som overrasker, sparker i ansiktet, rører og pirrer nysgjerrigheten. Gleder meg til den forhåndsbestilte vinylen kommer i hus. Sleepwalking fra albumet ser du her og nuh…

Killswitch Engage - Disarm the descent

Killswitch Engage – Disarm The Descent

Killswitch Engage er tilbake med Jesse Leach i front, og gjett hvordan det låter? Joda, som en blanding av metalcore-mesterverket og Jesse-svanesangen Alive Or Just Breathing og Times Of Grace-comebacket til Adam D og Jesse. Altså beinhardt, melodisk, romantisk og storslagent. Sjekk powerballaden Always, Danzig-vokalen på åpningen The Hell In Me og generelt hele platen. Gleder meg vilt til konserten på Rockefeller i april. Monsterlåten In Due Time var første video ut.

deez

Deez Nuts – Bout It

Dersom du føler at det er altfor få band som tar arven etter Suicidal Tendencies sin partyhardcore på alvor, da er Deez Nuts bandet for deg. Om du er en sånn kar eller dame som mener Your Demise får altfor lite oppmerksomhet, er også Deez Nuts verdt å sjekke ut. Eller dersom du bare har lyst å henge ut i basketshorts, singlet og Nike Air Max mens du chugger ned boks etter boks med øl mens du headbanger til frekk hardcore? Jepp, da er dette bandet for deg. Sommerens partyplate? Godt mulig. Deez Nuts i god stil under.

BleedFromWithin_Uprising_Cover

Bleed From Within – Uprising

Metal Hammer ga nylig Uprising 9 av 10 – som de også ga til Kvelertak og Clutch, for øvrig – og omtalte dem som et av de største bandene for 2013. Hvordan det låter? Som en litt teknisk versjon av In Flames, Killswitch Engage og den slags, altså reinspikka metalcore. Det ltåer fett nok på første gjennomkjøring, og jeg tipper Bleed Within låter ganske kickass live. Sjekk ut It Lives In Me under.

saxonsacrifice

Saxon – Sacrifice

Våre gamle helter i Saxon gir seg aldri, og i det siste har det vært like greit. Saxon har nemlig funnet en ny formtopp de siste årene. På Sacrifice er de hardere enn på lenge, og overbeviser bra på vintage låtenede sanger som tittelkuttet, Warriors Of The Road og Guardians Of The Tomb. Litt smårusk her og der må en regne med, men det er saktens godt at Saxon leverer på et så høyt nivå etter så mange år i metalgamet. Nevnte tittelkutt kan sees under.

soilwork

Soilwork – The Living Infinite

Svenske Soilwork er gode på sin pantenterte svenske melodiske metal, men så gode at de holder et dobbelalbum er de ikke. Det er altså mye bra på The Living Infinite, men det er også alt for mye av alt. Det er noe med lydbildet i Soilworks metal som ikke tåler så mange låter på rad. Til tider strålende på enkeltlåter, men masete som helhet. Sorry. Rise Above The Sentiment under.

bloodtsunamicover

Blood Tsunami – For Faen

Pete Evil og Faust er tilbake i stadig like undervurderte Blood Tsunami, og skuffer ikke med For Faen som har fått gode tilbakemeldinger der den har blitt hørt. Det handler fremdeles om beinhard thrash, og selv om tittelen er norsk går låtene via det engelske sprog. Tekstene er da også noe av Blood Tsunamis fordel i en ganske proppfull sjanger. Det er bloddryppende og ekkelt, men også poengtert i låter om japanske krigsforbrytelser i The Rape Of Nanking, om forrykt dop i Krokodil eller om den russiske seriemorderen Andrei Chikatilo i The Butcher Of Rostov. Sterke og gode saker fra Oslos skjulte skatt som bare venter på at du skal se lyset. Eller mørket. Black Fang under.

Devil_Gather_The_Sinners

Devil – Gather The Sinners

Devil er et av få norske band som drar lasset i den store retrobølgen som har skylt over oss fra hele verden. Det handler om tunge riff og løs produksjon, og det låter som Black Sabbath og Uriah Heep blandet med litt 80-talls doom. Devil overbeviste bra med sin første ep og debutplaten Time To Repent, og forventningene til Gather The Sinners var derfor ganske store. Det er ikke så mye som har forandret seg i lydbildet til Devil siden debuten, og det er like greit. Det skal låte rufsete og gammeldags. Også denne gang blander Devil det ganske streite som i Southern Son med det tyngre, og sånn bortsett fra engelskuttalen til vokalisten er Gather The Sinners nok en god utgivelse fra gamle metalfantaster som også er musikere. Nevnte Southern Son under.

warbeast_split

Philip H. Anselmo/Warbeast – War Of The Gargantuas EP

Vår gode gamle favoritt fra Pantera, Superjoint Ritual og Down har slått seg sammen med det amerikanske thrashbandet Warbeast på denne split ep-en, og det låter både staselig og knallhardt. Dette er vel aller første gang Anselmo har gitt ut solo-ting? Med som backing har han et band kalt The Illegals. De to Anselmo-låtene Conflict og Family “Friends And Associates er superharde og er midt mellom Panteras hardeste låter og speed metal. Deilig, der altså. Warbeast på sin side kjører et streitere thrash-løp og må naturlig nok finne seg i å komme litt i skyggen av Anselmo-låtene. Hør Anselmo kjøre på i Conflict under. Ep-en er forresten gitt ut av Anselmos eget Housecore Records.

jackdalton

Jack Dalton – Part 2: Last Breath Before The Dive EP

Jack Dalton fra Trondheim (og diverse andre steder) er et band jeg har hatt sansen for i lang tid. De startet ut som et bra hardcore-aktig band, men har etter hvert utviklet seg til å bli vanskeligere å kategorisere. Jack Dalton er nå midt i en ep-trilogi der de skal spille inn tre ep-er i tre forskjellige studio. Den første ble spilt inn i Oslo, og nå kommer nummer to som er spilt inn hos Matt Bayles i Seattle. Bayles har tidligere skrudd for band som Mastodon, The Sword og Pearl Jam, så Jack Dalton var i gode hender. Ep nummer 2 inneholder fem gode låter fra et band som du bør sjekke ut om du tåler en blanding av hardcore, post-hardcore og rock. Til tider ikke helt ulikt det Jr. Ewing gjorde mot slutten. Inherit Repetition under.

okularsexforce

Okular – Sexforce

I 2011 kåret vi Okular til å være blant landets mest lovende band, og nå slipper de sin andre plate Sexforce. Den fikk jeg tilsendt helt fra Thailand, så det er godt mulig at hovedperson Andreas Aubert plutselig bor i et helt annet land. Hva vet jeg? Musikken på Sexforce viser at Okular fremdeles er stødige i sin meget tekniske death metal, men som vanlig er i den formen for musikk flyter låtene etter hvert litt inn i hverandre. For fans og kjennere av sjangeren bør Okular være et band å få med seg. På Sexforce gjester forresten Athera og Vintersorg. Førstnevnte på svært mange av låtene. Ikke dårlig.

benea

Benea Reach – Possession

Oslo-bandet Benea Reach får mye større oppmerksomhet i diverse andre land enn her hjemme. Selv om bandet ble nominert til Spelemann for noen år siden er de fremdeles et relativt ukjent band her i Norge. Det er ikke sikkert at Possession vil forandre så mye på det, men albumet føyer seg inn i rekken av gode utgivelser fra Benea Reach. På den ene siden teknisk og hardt, på den andre siden stemningsfullt og innbydende. Som en blanding av Meshuggah og Katatonia, for å dra inn noen svenske eksempler. Gode greier. En av platens beste låter er The Mountain som Benea Reach også har laget video til.

Jishin

Jishin – Jishin

Jishin er fem karer fra Oslo som sier at de spiller mørk, hardtslående, fengende, melodisk og atmosfærisk metal. Og da tok jeg bare med halvparten av beskrivelsene de selv har med i presseskrivet sitt. Men de treffer jo med ordene. Jishin debuterer med smått skrikende metal som definitivt også har sine melodiske kvaliteter. Et sted mellom Tools tunge riffing og hardcorens og metalcorens skrikevokal, og samtidig med en slags industriell feel på det hele. Av og til litt anonymt, men på sitt beste som i åpningskuttet Chains meget lovende.

Jishin-Chains

invain

In Vain – Ænigma

Kristiansands In Vain gleder stort med nesten en times voldsom metal på Ænigma. Bandet veksler mellom rivende ekstrem-metal og vakre harmoniske refreng, blander engelsk med norsk, og hiver inn litt dikt bare for å briljere. Ofte er jeg motstander av lange låter, men i dette tilfellet fungerer sanger på 7 og 8 minutter perfekt. Episk er et oppbrukt ord, men er vanskelig å komme unna. Hymne Til Havet må være en av årets fineste låter. Så mye følelser… Lytt til åpningssporet Against The Grain under.

Moss_HorribleNight

Moss – Moss’s Horrible Night

Moss er ikke fra Moss, men fra Southampton i England, og musikken deres er tyngre enn Titanic. En blanding av doom og sludge som subber bunnen av det soniske spekteret. For fans av ekstremt lange låter (10 minutter pluss) og vuggende metal er dette snop, for oss som liker ting litt kjappere er det litt vel mye… Artig nok har ikke Moss bass i bandet, selv om det høres ut som om det er tusen bassister når det kommer til tyngden i det hele….

wellfear

Wellfear – Illusions Unveiled

Ut fra intet dukket Wellfear opp nylig. Faktum er nok at vi har vært litt lite på alerten, for Illusions Unveiled er visstnok det andre albumet fra dette Oslo-bandet, men en kan ikke få med seg alt… Wellfear kan sammenlignes litt med Shadowmind som er et annet norsk band vi ble veldig glade i for en stund siden. Begge bandene har relativt harde partier, men sentrerer musikken sin rundt svært melodiøse refreng. Ikke ulikt det In Flames har bygget en solid karriere på. Det finnes mye bra på Wellfears nye album som anbefales alle som tåler melodi. Videoen til Knight And Day finner du under.

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Del "Pyro-stereoen mars 2013"