Cannibal Corpse – Pyro https://p3.no/pyro Wed, 25 Nov 2015 10:21:16 +0000 en-US hourly 1 Vinn billetter til Cannibal Corpse og Revocation – KONKURRANSE ER TRUKKET. VINNERNE HAR FÅTT MELDING. https://p3.no/pyro/vinn-billetter-til-cannibal-corpse-og-revocation/ https://p3.no/pyro/vinn-billetter-til-cannibal-corpse-og-revocation/#comments Sun, 12 Oct 2014 16:14:03 +0000 https://p3.no/pyro/?p=33122 Revocation-2014
Lørdag 17. oktober spiller et av Pyros favorittband på Vulkan Arena i Oslo. Vi deler ut billetter til fremadstormende Revocation og ringrevene Cannibal Corpse.

Sist Revocation spilte i Oslo var de oppvarming for The Black Dahlia Murder, og denne gangen kommer de som følge til Cannibal Corpse. Her i Pyro-hovedkvarteret er vi begeistret for de groteske death metal-heltene i Cannibal Corpse, men vi simpelthen elsker David Davidson og hans Boston-band Revocation.

Sjekk bare dette suverene tittelsporet fra deres flunkende nye album, Deathless. Makan til frekk riffing skal du lete lenge etter:

Så da deler vi ut gratisbilletter til de to bandene på Vulkan Arena i Oslo. Det er aldersgrense og sånt, men ellers kan hvem som helst svare. Fortell oss i kommentarfeltet hva du synes er det kuleste med å gå på konsert på en lørdagskveld, så er du med i trekningen. Husk å logge inn med Facebook eller lignende, slik at vi får tak i deg for å gi beskjed. Vi trekker konkurransen tidlig torsdag.

]]>
https://p3.no/pyro/vinn-billetter-til-cannibal-corpse-og-revocation/feed/ 8
Full Walking Dead-stil https://p3.no/pyro/full-walking-dead-stil/ https://p3.no/pyro/full-walking-dead-stil/#respond Thu, 25 Sep 2014 07:00:42 +0000 https://p3.no/pyro/?p=33036

Gore-guttene i Cannibal Corpse er ute med albumet A Skeletal Domain nå, og i videoen er det selvsagt masse blod, kjøtt og zombier. Og motorsag da. Kill Or Become, vet du.

]]>
https://p3.no/pyro/full-walking-dead-stil/feed/ 0
Spilleliste Pyro # 514 https://p3.no/pyro/spilleliste-pyro-514/ https://p3.no/pyro/spilleliste-pyro-514/#comments Tue, 31 Jul 2012 21:00:08 +0000 https://p3.no/pyro/?p=24031

To hyggelige fyrer fra Cannibal Corpse plukket favoritter og vi intervjuet Witchery. Darkness. Og lyst. Samtidig. Hele låtlisten her.

Gojira-L’Enfant Sauvage

Blood Command-Cult Of The New Beat

Hellyeah-Rage_Burn

Butch Walker & The Black Widows-Summer Of ’89

Europe-Bag Of Bones

World At Large-Stavanger

Sabaton-Killing Ground

Nile-The Inevitable Degradation Of Flesh

Witchery intervju

Witchery-Witchkrieg

Ozzy Osbourne-Bark At The Moon

Baroness-March To The Sea

Billy Talent-Viking Death March

Cannibal Corpse plukker låter (Pat O’ Brien og Rob Barrett):

Cannibal Corpse-Encased In Concrete

Gary Moore-Murder In The Skies

Accept-Neon Nights

Rush-Anthem

Metallica-Fight Fire With Fire

Slayer-Chemical Warfare

Iron Maiden-Prowler

Judas Priest-The Rage

]]>
https://p3.no/pyro/spilleliste-pyro-514/feed/ 2
Pyro # 514 i kveld på P3 fra 21 til 23 https://p3.no/pyro/pyro-514-i-kveld-pa-p3-fra-21-til-23/ https://p3.no/pyro/pyro-514-i-kveld-pa-p3-fra-21-til-23/#comments Tue, 31 Jul 2012 07:00:55 +0000 https://p3.no/pyro/?p=24028

Vi får besøk av to harde band fra hver sin kant av kloden i kveld.

Hovedgjester i kveldens Pyro-sending blir Pat O’ Brien og Rob Barrett. De to hyggelige karene spiller i et av verdens mest omtalte dødsmetal-band. Cannibal Corpse har nemlig irritert på seg mange med sine superdrøye tekster om mutilering, tortur og enda drøyere ting. I kveld skal det derimot dreie seg om hvilken musikk de to elsker i dagliglivet, og det blir saktens ikke så hardt som du kanskje tror. Helle Stenkløv har også levert et intervju med Patrik Jensen fra Witchery som hun tok opp på årets Inferno-festival, og så blir det ny og streng musikk fra band som Nile, Hellyeah og Baroness.

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-514-i-kveld-pa-p3-fra-21-til-23/feed/ 119
Hør intervjuet med Cannibal Corpse her https://p3.no/pyro/hor-intervjuet-med-cannibal-corpse-her/ https://p3.no/pyro/hor-intervjuet-med-cannibal-corpse-her/#comments Wed, 25 Jul 2012 10:00:36 +0000 https://p3.no/pyro/?p=23955

Jeg intervjuet Pat O’ Brien og Rob Barrett fra Cannibal Corpse da de turnerte Norge tidligere i år. Hør intervjuet vi sendte i gårsdagens Pyro her.

Trykk play. Hør fine historier og makabert tekstunivers og like makabre gaver bandet får av fansen. Moro. Hel time der disse to plukker låter kommer neste tirsdag, by the way…

Cannibal Corpse intervju

]]>
https://p3.no/pyro/hor-intervjuet-med-cannibal-corpse-her/feed/ 19
Spilleliste Pyro # 513 https://p3.no/pyro/spilleliste-pyro-513/ https://p3.no/pyro/spilleliste-pyro-513/#comments Tue, 24 Jul 2012 21:00:50 +0000 https://p3.no/pyro/?p=24025

Vi kjørte på med London-spesial, siden det tross alt er OL snart, og da måtte vi spille litt av The Clash. De har en god bunke med låter om byen. Hele spillelisten finner du her.

Led Zeppelin-The Girl I Love She Got Long Black Wavy Hair

P.O.D.-Lost In Forever (Scream)

Shadows Fall-Fire From The Sky

Sommerhit: Butch Walker & The Black Widows-Summer Of ’89

Sepultura-Propaganda

The Cult-Wilderness Now

Endolith-Ernest Gellner On Reason

Jorn-Ride To The Guns

Architects-These Colors Don’t Run

Cannibal Corpse intervju

Cannibal Corpse-Demented Aggression

W.A.S.P.-Cries In The Night

Gaia’s Revenge-Reborn

Gallows-Last June

Spesial om sanger som handler om London:

The Clash- Londons Burning

Accept-London Leatherboys

Devil Driver-Another Night In London

UFO-Lights Out

Members-Sound Of The Suburbs

Anti Nowhere League-Streets Of London (Ralph McTell cover)

Iron Maiden-22 Acacia Avenue

Gallows-London Is The Reason

RHCP-Emit Remmus

]]>
https://p3.no/pyro/spilleliste-pyro-513/feed/ 16
Pyro # 513 i kveld på P3 fra 21 til 23 https://p3.no/pyro/pyro-513-i-kveld-pa-p3-fra-21-til-23/ https://p3.no/pyro/pyro-513-i-kveld-pa-p3-fra-21-til-23/#comments Tue, 24 Jul 2012 07:00:27 +0000 https://p3.no/pyro/?p=24021

OL i London sparkes i gang denne uken, og Pyro begir seg ut på en vandring i den byens gater. På jakt etter den gode rocken som handler om de samme gatene. Myyyye å ta av. Blir bra.

London er nok den byen hvertfall halvparten av Pyro har vært aller mest i utenfor Norge, og det mangler definitivt ikke på låter som handler om Englands hovedstad. Det skal altså ikke handle om sport i det hele tatt i kveldens sending, men London som by og musikalsk holdepunkt blir det mye om. Vi skal også intervjue det høyst oppegående og forhatte bandet Cannibal Corpse, og vi skal spille helt ny musikk fra Shadows Fall, Architects og norske Serenity Trace.

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-513-i-kveld-pa-p3-fra-21-til-23/feed/ 4
Cannibal Corpse-konkurransen trukket https://p3.no/pyro/vinn-billetter-til-cannibal-corpse-i-norge/ https://p3.no/pyro/vinn-billetter-til-cannibal-corpse-i-norge/#comments Mon, 28 May 2012 08:00:51 +0000 https://p3.no/pyro/?p=23181

Høyst legendariske Cannibal Corpse kommer til Norge. Vi ga vekk billetter, men nå er konkurransen ferdig og vinnere har fått beskjed i innboksen sin…

]]>
https://p3.no/pyro/vinn-billetter-til-cannibal-corpse-i-norge/feed/ 8
Enslaved i Europa, andre og siste del https://p3.no/pyro/enslaved-i-europa-andre-og-siste-del/ https://p3.no/pyro/enslaved-i-europa-andre-og-siste-del/#comments Thu, 22 Mar 2012 09:00:24 +0000 https://p3.no/pyro/?p=22254

Enslaved har nok en gang reist rundt i Europa med sin progressive norske metal. Andre del av gitarist Ivar Peersens reisebrev leser du her. Stikkord: metal, toalett-krise, terroralarm, pass-mangel og mye mat.

Nok en gang har Ivar Peersen levert reiserapport fra Enslaved-turné. Det begynner jo å bli en lang tradisjon. Vi takker og bukker nok en gang, og du kan glede deg til å lese. Her er forresten første del, om du gikk glipp av den. Vi gir ordet til Ivar….

Da var det over for denne gang. Nok en turné under beltet. I skrivende stund sitter vi på flyet fra Birmingham til Frankfurt, før det blir en god del venting før siste flyet til Bergen. Det er vanskelig å beskrive i ord hvor irriterende hjemreiser kan være etter lange turer. Selve reisen er jo temmelig grei, etter tre uker i buss er ikke småhopp med fly rundt i Europa den helt store utfordringen. Det som er nedturen er å gå fra en buss tettpakket med folk du liker, til tettpakkete flyplasser og fly full av folk det hadde vært greit å aldri møtt.

Vi bruker timesvis på pakking, måling og veiing av utstyr for å være sikker på at vi er innenfor reglementet. Artig med  japanerne (som sammen med nordmenn og indere utgjør The Axis of the very Annoying ute på flyreiser: japanerne tror “regler” = “utfordringer”, nordmenn er breiale verdensmestre, og inderne sniker forbi alt, selv om de er alene i rommet) som prøver å gjemme lappene på koffertene som sier at de har for mye kabinbagasje og må sende de under flyet. Irriterende når det da er vi som får trøbbel med plass til instrumenter. Men jeg kan jo være irriterende jeg også. I dag var jeg hjelpsom og ropte til brødrene Pokemon foran meg at de glemte å levere inn de ekstra femten koffertene de ikke egentlig fikk med inn på flyet. Og har du sett, jaggu fant de ikke tag-ene i lommene! Flaks! Jeg tror jeg skal fokusere på å hjelpe folk i dag.

(dette er hva Herbrand og Arve driver med på tur)

Hvor var vi? Jo, vi suste gjennom natten på vei til Paris. Og kom, ikke helt uventet, etterhvert frem til Paris. Jeg våknet opp og så at vi var parkert utenfor klubben. Det begynner å bli noen år siden vi spilte to ganger på rad på samme plassen i Paris. Dagens nye klubb het Divan de Monde, men catering-duden var den samme som alltid i Paris, en temmelig pluggete rockabilly-fyr med en mildt sagt eiendommelig fremgangsmåte. Han annonserer get-in maten til eksempelvis klokken 13, og da stimler de sultne musikerne og enda sultnere crewet (de har allerede utført ordentlig arbeid i opptil flere timer på dette tidspunktet) rundt kokkestasjonen. Rockekokken drar frem første ingrediens, eksempelvis en pose tomater. Så skal alt, absolutt alt, kuttes opp i veldig små biter. Agurk? Små biter. Skinke? Ost? Bittesmå biter. Hva med ting som er i små biter i utgangspunktet? De må pulveriseres til atomnivå. Humus? Kan ikke serveres før det er støv. Og ingenting kan serveres før alt har blitt fraktalisert. Det sier seg selv at det hele utgjør en betydelig prøvelse for tålmodigheten, og rockekokken Jean Treig pleier å få minst en av de tilreisende til å miste besinnelsen. Tror det var jeg selv som marsjerte ut og kjøpte noe på nærmeste cafe i april i fjor. Denne gangen var det Grutle som oste ut til de velvalgte ord “eg klare faen ikkje meir!”.

Vel, halvannen time etter skjema hadde Jean Treig van Snegletempo klart å få alt på bordet og vi kunne spise et par sekunder før lydsjekken var i gang. Da dørene åpnet fikk jeg besøk av min venn og franske publisher Nicholas. Vi har en tradisjon med å gå ut og spise god fransk mat. Men denne dagen var vi for seint ute til lunch og for tidlig for middag. Eneste alternativet var noen temmelig turist-aktige restauranter nedover Pigalle. Min franske venn begynte å få panikk: “disse restaurantene serverer ikke EKTE fransk mat”. Jeg prøvde å berolige ham med at jeg skjønte det, men ikke hadde noe valg. Med to og en halv time til showtime må en kropp på størrelse med en tenårings-isbjørn ha litt brensel for å holde det gående med metal i halvannen time. Det som ble servert skal ikke tilskrives noe lands cuisine . Den såkalte salaten var heller en slags dårlig etterligning av salatposene man setter i hyllene på 7-11, men ikke orker kjøpe og heller tar en fetende pølse nok en gang. Mette ble vi og vinen var helt ok, og jeg tror jeg klarte å overbevise Nicholas om at det ikke var hans feil, og at jeg ikke skulle bruke opplevelsen mot det franske kjøkkenet i fremtiden.

Uansett; det ble konsert og så godt som utsolgt i Mellom-Europas Tromsø (jada, jada, bruker den hver gang, men den er jo så god!). Og for en stemning! I følge venner og bekjente som har sett Enslaved live siden tidlig 2000-tallet i Paris, skal dette ha vært den beste konserten vi har gjort her. Lyd, setliste, band og publikum gikk sømløst sammen i en tornado av en konsert. Det toppet seg muligens da Grutle dro i gang “Marseillasen” (nasjonalsangen). Han trengte ikke mer enn nynne de første strofene før hele salen sang av full hals, mens Bekkis fulgte opp med revolusjonær skarptromming. For en aften!

Det ble tid til en kjapp dusj og en karaffel rosévin på naborestauranten med lokale venner, og serverte de deilig fransk cuisine, men da var det ikke tid til middag… sukk. Det ble derimot tid til en kjapp kebab før bussen hastet avgårde for å rekke ferjen fra Callais til Dovers hvite klipper. Vår “egen” del av turneen var herved over. Nå var tiden kommet for å bli en del av “Destroyers of the Faith”-pakken som skulle rocke Storbritannia i fem dager.

(Grutle maner til dyst)

De som har fulgt bloggene mine tidligere vet at det pleier å skjære seg for enkelte når vi skal ta ferjer, gå ut på grenseoverganger og så videre. Denne gangen var det igjen Grutle som som slo på stortromma. Ny backline-tekniker Bjørnar klarte riktignok ikke våkne (droppe siste tønnen med mjød før neste ferje, kjære jærbu?) før en temmelig overstadig Grutle jukket han ut av bunken og ødela bokseren hans i prosessen (!?). Med kun Grutle igjen på bussen tenkte vi saken var biff, men så kom han aldri ut. Det viste seg at han ikke fant passet. Vi så tollere gå ombord på bussen, mens Grutles basunrøst proklamerte ting som “get off my bus!”, “I am not a criminal!” og så videre, til en av tollerne heldigvis fant passet utenfor dassen for han. Da ble det klemming og “you’re a genius”. Takk Odin for tålmodige tollere, og så var vi på ferjen.

Mange valgte å slappe av og kanskje sove litt, mens Grutle prioriterte metal. Høydaren var da han i beste Navy Seal-stil ålet seg langs gulvet frem til en benk med en sovende trailersjåfør, hvorpå han kilet sistnevnte under beina. Gubben våknet, bannet og truet, mens Grutle løp alt han kunne i vel 10 meter… og trynet det han var god for. Flaks at fyren ikke reiste seg eller noe da. Vi kom i land på andre siden, og duoen Grutle/Bekkevold gikk omsider til sengs. Vel fremme i Bristol ble det en drittdag av dimensjoner. Vi kan være så organiserte og veldrevne vi bare vil, men det hjelper lite når man er underordnet et apparat som rett og slett ikke har lagt noen plan for å løse en ekstremt utfordrende produksjonssituasjon. Vel, foreløbig var det primært crewet sitt problem, vi eleverte musikere tok en tur på lokale puber sammen med noen fra Triptykon-gjengen.

Den lokale cideren smakte fortreffelig sammen med en skål chips (eller pommes frittes som vi kaller det), og pub-gamlisene var mer ekte enn noensinne. Det er sagt mye om britiske damer og britiske tanngarder, men puber, øl og cider kan de. Vel tilbake på klubben ble det litt presse, ingen lydsjekk og bange anelser for kvelden. Og helt rett, da vi endelig slapp til på scenen etter supportbandet, var det et totalt kaos som hersket. Selv om vårt crew satte opp til flere rekorder ble det ikke tid til mer enn 30 av våre 45 tildelte minutter. Misforstå meg rett. Det var ikke snakk om sabotasje eller vrangvilje fra headliner Cannibal Corpse. Som forventet var både band og crew verdens triveligste folk (de er viden kjent i scenen for å være utrolig hyggelige og lite pompøse folk, og det stemte bra), men når det er lagt opp 15 minutter change-over og lite eller ingen tid til å forberede seg på dagtid for gjesteband som Enslaved og Triptykon, uten noen plan for å løse det, må det skjære seg. Når lokal-promoter var en løk som ikke interesserte seg for produksjon heller, måtte det gå som det gikk.

 

Men det var jo ikke noe å gå å gruble på. Både Enslaved og Triptykon ga ryddig og grei beskjed om at enten ble det radikalt annerledes neste kveld, eller så fikk man klare seg uten nordmenn og sveitsere på scenen resten av uken. Og her er det forskjellen på menn og mus. En del “større” band villle satt seg på bakbeina og/eller gitt faen. Her møtte vi amerikanere litt utenom stereotypien, for de svarte med å spørre om vi hadde noen ideer til hvordan det kunne fungere bedre. Og det kan jeg love deg at Enslaved hadde. Etter å ha lagt frem en strategi for hvordan alle kunne få utnyttet dagen, scenetid og -flaten sin optimalt var responsen fra Triptycon og Cannibal Corpse stort sett “what they said”. Så da kunne vi slappe av litt igjen og atter en gang se frem til neste gig en god del lengre nord, nærmere bestemt Glasgow.

Dagen begynte fint. Sjåføren til Cannibal Corpse/Tryptykon var en enormt fet brite, og sleit fælt med å strekke kabel tvers over fortauet for å få litt strøm til å koke teen sin. Ledningen kom i veien for en bebrillet dame som bannet og murret på skotsk om den jævla ledningen som var i veien for anstendige mennesker midt på morgenen. Plutselig innså jeg til min store glede at jeg var omgitt på alle kanter av vaktmesteren fra The Simpsons. Bussjåføren svarte med litt ekstra skotsk tvist på aksenten: “while you got those nice glasses, why don’t you use yer eyes too?”. Damen kunne ikke annet enn å kvittere med et “aaahhrrr, you cheeky bastard, you!”. Og så virket de egentlig ganske fornøyd med å ha fornærmet hverandre såpass kjapt og velartikulert og hastet videre med sitt. Jeg liker Skottland.

Og jeg liker indisk mat, så det ble Chicken Tandoori og Aloo Gobi (potet og blomkål) til frokost på en restaurant borti gaten. Frekk frokost, og skikkelig godt var det når sant skal sies. Tilbake på klubben var det tid for en kjapp dusj og konstatering av at vår reviderte produksjonsstrategi var i ferd med å bli satt ut i live. Slikt begeistrer og inspirerer, så jeg fikk med meg Grutle tilbake på stedet jeg hadde spist frokost. Det var gått opp til flere timer, så det var på tide med litt mer. Denne gangen ble det en skikkelig avskum-meny. Pubsnacks i form av løkringer, mozarella-sticks, potetbåter med bacon og chicken tenders. Selvsagt skylt ned med dugelige mengder Magners pære-cider. Hva er greia med cider i Norge? Hvilke idioter har skylden for at Greve og den dritten der liksom er cider? Det er jo ikke det, det er rusbrus med tilsatt frukt-smak. Magners er cider. Og i Storbritannia har de ikke bare eplevarianten, men også pære. Ta’rei ei pære! Spør din lokale pub om Magners, og be de gi seg umiddelbart om de prøver å selge Greves eller noe sånt som cider. Umiddelbart.

På vei tilbake stakk vi innom en lokal feinschmekker-sjappe hvor vi kjøpte med litt lokal organisk cider, god gammal Gordons Dry Gin og noe lokalprodusert tonic. Er det torsdag ettermiddag i The British Empire får det bli en gin & tonic før man skal på scenen. Etter lydsjekk kunne vi konstatere at den nye planen funket fint, og konserten ble skikkelig bra. Litt mer bygdedans-preg over publiken enn forventet, men Cannibal Corpse på en torsdag kveld i Glasgow tiltrekker seg tydeligvis folk fra bygningen ved siden av Rakettforskerinstituttet også. De om det, vil de være for drita til å få med seg konserter de har betalt et par hundre kroner for i nedgangstider, så vær så god! (som brura sa).

Vi var vel fornøyde, og i humør til å feire med en skikkelig middag. Grutle hadde spanet opp en fet restaurant med skotsk tradisjonsmat tidligere på dagen, og tok med seg meg og Bekkis dit. Hovedretten var såpass fantastisk at jeg har glemt hva som var til forrett (det sier litt). Uansett var det første gang jeg spiste Haggis, og det er noe som skal gjentas. Enormt godt! At det er innvoller og magesekk involvert er vel ikke så farlig? Tenk hva pølsene er stappet inn i (ikke at det er noe problem heller, just sayin’). Til dessert ble det en fin Laphroig single malt whiskey, før vi vraltet tilbake på bussen for å se på skottene som ravet rundt i gatene og var så drita som bare engelskmenn og nordmenn klarer å bli på en kveld. Vakkert? Slett ikke. Ekte? Ja.

Så var vi i Manchester, hvor vi har spilt på Academy før. Det ligger midt i campus for Manchester University. Det ble rett over gata for en Subway til frokost, og så var det ut og leite etter et sted å trene (begynte å bli noen dager/øl/drinker/måltid siden nå). At vi var i Student City var i så måte gode og dårlige nyheter på en gang. Det var mer enn nok treningssentre, men umulig å få trent uten å være student eller ha bestilt spesialtime noen år i forveien. Ingen fare for at det skal dukke opp folk som vil trene en enkelt dag i en studentby vel? Er tilhenger av byråkratiets upersonlighet (selv om jeg gjerne skulle hatt en Audun eller Jonas Gahr-kompis bak skranken som kunne bende reglene litt akkurat denne dagen på treningssentrene), men dette ble litt i overkant. Jau jau, da ble det improvisert trening backstage, fulgt av en dusj og foto-shoot for merchandise-merket Ed Stone (antageligvis til “har du skjegg, er dette merket for deg”-kampanjen deres). Jaggu ble det ikke et par cidere og g&ts denne dagen også, før en riktig bra konsert. Kult å se at så mange av metal-hodene tok av på Led Zeppelin coveren “Immigrant Song” også. Å tro man er for Metal for Zeppelin er bare ikke greit. Noen pils og en falaffel seinere var det til køys, og retning London.

(Ed Stone photoshoot)

Samme klubb som i september 2010: Forum HMV. Etter klesvask med Bekkis og Grutle la jeg og sistnevnte ut på tur for å finne noe å spise. Vi fant en særdeles trivelig pub nedi gaten, og frokosten jeg her valgte å innta imponerte selv meg. Først en skikkelig reke-cocktail (skikkelig = ferske reker, hjemmelaget dressing, frisk salat og sitron, stort sett det motsatte av hjemlig rekecocktail) og så en diger Shepherd’s Pie… Med lokalbrygget cider attåt selvsagt. Jeg klarte så vidt å stavre meg tilbake til bussen, hvor en liten bunke arbeid og intervjuer ventet (søk på Onslaught Radio + Enslaved, så får dere se et eksempel). Det var et bunnsolid oppmøte, og igjen viste London seg som vårt “andre Bergen” konsertmessig. Fy faen for en stemning! Grutle øste på med Blackadder-sitater og jubelen satt løst. En del av gutta valgte en tur på byen etterpå, mens jeg selv kjente det var godt at siste turnédag var en nattesøvn unna. Men en liten kebab før senga var det tid til.

Kebab ja. Jeg våknet med et rykk rett før sju, i følge planen i Birmingham. Kaldsvetten var allerede godt i gang, og magen var sentrum for all universets smerte og ubehag. Jævla kebab! Jeg stormet ut i treningsbukse (skulle jo funke søndag morgen i England rent motemessig) og sonderte terrenget. Vi var parkert utenfor verdens mest stengte klubb, og ingenting i sikte. Jeg tok til venstre (Left Hand Path) men kunne bare se betonghus på betonghus. Det jeg bet meg merke i var at alle gater var stengt med barrikader og vakter. Etter noen kvartaler måtte jeg, tross mitt oppdrags prekære natur, bare spørre en vakt om hva i all verden som foregikk. Joda, her skulle St. Patrick’s Day feires en uke på forskudd (sic), og alt var stengt for dette var hovedområde for parade og påfølgende fest. Ok, det fikk vi komme tilbake til seinere.

Etter vel 10 minutt på desperat jakt rett frem og stort sett til venstre så jeg en åpenbaring. Over bygningene så jeg Birmingham Bus Central-skiltet lyse mot meg. Jeg siktet meg inn, og reflekterte ikke over at det fortsatt gikk stort sett mot venstre. Jeg kom meg inn, men der var det jaggu meg bom og betalingsautomat, og jeg hadde ikke en krone/et pund. Ikke nok med det. Sju om morgenen en søndag hadde de fyrt opp en vakt for å hindre at jeg skulle hoppe over nevnte bom. I forfjamselsen spurte jeg fyren rett ut: “I’m not from around here and don’t have any money on me, can I please still go in?” mens jeg, av en eller annen uforklarlig grunn viste ham det ene visittkortet (!) jeg hadde i lommen og pekte på adressen min og sa “Norway”. Herre måne så teit. Men det funket, og fyren låste meg gjennom bommen. Dagen var reddet. Vel ute fikk jeg en følelse av noe kjent og gikk et par meter til høyre, og rett rundt hjørnet sto bussen og brummet. Genialt! Crocodile Dundee-instinktet mitt hadde sendt meg og kebab-magen min i en gigantisk sirkel rundt bydelen. Hadde jeg tatt til høyre, hadde jeg vært der med en gang. Flotters.

Det ble et par timers søvn etter det, og da vi våknet igjen i elleve-tiden var St. Patrick’s Day i gang. Jeg har faen meg aldri sett på makan hverken før eller siden. Folk spøy, pisset, styrtet og skrek over alt. Damene stavret rundt i mini-skjørt som teknisk sett bare var litt generøse belter, og brydde seg lite om skjørt krøp opp eller topper ned. Gutta løp rundt med meloner under armene og mørke i blikket. Det hele minnet om en slags krigssone med irsk folkemusikk og alkohol tilsatt. Det var egentlig bare å holde seg på klubben og bussen (som for øvrig større deler av Birminghams befolkning pisset bak). Konserten gikk fint. Det virket ikke som om St. Patrick’s Day-bermen brydde seg nevneverdig om den slags. Dessuten var vel de fleste festdeltagerne komatøse før den tid. Hyggelig var det og at gutta fra Napalm Death var innom. Vi fikk hilst på Shane Embury, og tatt noen øl med både de og Triptykon på turneens avslutningskveld.

Så var det flyplassen ja. Jeg fant ikke flere folk å hjelpe, men Grutle fikk jaggu meg opplevd litt her også. I sikkerhetskontrollen ble den ene vekteren veldig interessert i røntgen-bildet av bagen hans. Faktisk så interessert at stemningen ble litt merkelig. Grutle legger så merke til at de fjerner folk fra køen hans, og etter hvert fra de andre køene. Til slutt står han alene igjen i sikkerhetskontrollen, og ut av intet kommer politifolk og bombetruppen med skjermene sine. De hiver seg over bagen og drar opp… bilnøkkelen hans. Den litt mindre begavede tyske vekteren hadde tatt feil av en Ford bilnøkkel og en utløsningsmekanisme for en bombe. Bombetrupp-sjefen var temmelig flau og beklaget til Grutle, mens vekteren febrilsk prøvde å fremstille seg i et kompetansens lys: “it is your fault because you have many things in your bag”. Der var vi vel inne på selve definisjonen på både bag og røntgen. Bag er noe man har mange ting i, og røntgen hjelper oss å se hva disse tingene er. Topp avslutning på en topp turne!

See you next time, suckers!

Ivar Peersen, Enslaved

]]>
https://p3.no/pyro/enslaved-i-europa-andre-og-siste-del/feed/ 90
Pyro-stereoen mars 2012 https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-mars-2012/ https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-mars-2012/#comments Tue, 20 Mar 2012 10:00:03 +0000 https://p3.no/pyro/?p=21897

Pyro er tilbake med en ny bunke album som har fått sin tid i spilleren vår. Både norske og internasjonale utgivelser fra både øverste og midterste hylle. Blant annet Borknagar, Aura Noir, Imperial State Electric, Soulfly, Cannibal Corpse og Every Time I Die. Kjør!

Vi hører mye musikk i Pyro, og prøver så godt vi kan å styre deg riktig i villnisset av plater som kommer innen de harde sjangrene. Ta oss i hånden og la oss føre deg inn blant roser og ugress.

Soulfly-Enslaved (Roadrunner)

Jeg har hatt stor glede av alle Soulflys siste utgivelser, selv om verden der ute ser ut til å ha gitt opp karrieren til Max Cavalera litt. Denne gangen har også Soulfly fått et par svært gode anmeldelser her hjemme, uten at jeg helt forstår hvorfor. For dette er første gang på lenge at Soulfly faktisk skuffer meg. På Enslaved er det enkelt og greit for mye dilldall. Sangene trekkes ut i tid helt unødig, og mange av låtene virker mindre inspirert enn tidligere. Fremdeles får du den snerrende og velkjente vokalen til Cavalera, og fremdeles går det hele unna i et voldsomt tempo, men bandet roter seg vekk i alskens ekstra krydderier, og hele retten smaker litt rart på grunn av det. Lydverkets Helle Stenkløv var enda mer kritisk, les hennes anmeldelse av platen her. Albumets desidert hardeste låt ser du video av under. World Scum er Soulfly som går dødsmetalen i næringen.

Every Time I Die-Ex Lives (Epitaph)

Every Time I Die balanserer som kunstnere på den stramme linen mellom kaotisk hardcore og fengende hardrock. Og ikke ulikt The Bronx makter ETID nok en gang å fusjonere alt til et mesterverk. Her går det altså sånn unna at det ikke er lett å unngå at hjertet banker fortere og at kroppen reagerer. Det er som å bli angrepet av musikk fra alle kanter. Et angrep som aldri stopper. Skrik, skrål, ville temposkift, banjo, udødelige riff… Jeg bøyer meg i hybelkaninene og ber om mer og mer og mer. Fy faen altså, for et album. Beklager bannskapen, men av og til må man bare…. Asbjørn har anmeldt platen for Lydverket, og er rørende nok enig. Videoen til en av albumets beste låter ser du under.

Cannibal Corpse-Torture (Metal Blade)

Dødsmetalens obelisk er tilbake. Og du vet akkurat hva du får når Cannibal Corpse står bak hushjørnet og venter på deg. En kniv i siden. Rent musikalsk altså. Dødsmetal av den gamle skolen. Tungt og hardt med groteske tekster og ditto låt-titler. Du vet at Cannibal Corpse er tilbake når låtene heter As Deep As The Knife Will Go og Followed Home Then Killed… Jeg har aldri vært den største tilhengeren av dødsmetal, eller Cannibal Corpse for den del, men det er ingen tvil om at alle som har et mørkt sted i hjertet sitt for New Yorks sykeste vil ha en morbid glede også av bandets nyeste album. Encased In Concrete under. For din nytelse. Eventuelt forskrekkelse.

Cannibal Corpse – Torture – 04 – 04_Encased in Concrete

Shadowmind-World Gone Mad (egen utgivelse)

Har du fulgt med på Pyro-sidene de siste dagene vet du at dette er en favoritt. Jeg har ventet på debuten til Shadowmind fra Rogaland de siste månedene, etter at de sendte oss noen svært gode låter i høst. Men at første album skulle låte så bra som dette var intet mindre enn sjokkerende. Shadowmind spiller ganske hard metal, men er ikke redd for å gi deg melodiøse refreng og deilige pusterom mellom all viraken. World Gone Mad er en fantastisk start for Shadowmind, og er du bare pittelitt interessert i norsk metal sjekker du ut dette bandet. Du kan starte med låten Nightfall under.

Shadowmind-Nightfall

Conquistadores Of The Useless-Hot Boots N’ A Tiny Hat, Red Marble N’ A Can Of Lard, Come On Join The Magic Carpet Ride (VME)

Med årets til nå lengste tittel på et rockealbum (dog slått såvidt av Fiona Apples nye) braser Conquistadores Of The Useless fra Oslo inn i livet mitt. Fakta først. COTU (blir lettere slik..) er en trio, du finner dem blant annet på Urørt, og de har garantert alle platene til Mudhoney i samlingen sin. Det siste betyr at COTU til tider minner farlig mye om nettopp Mudhoney. Som jo er et av Seattles flotteste band gjennom tidene. Dermed serveres skeiv og hard rock med et par nikk til stoner-sjangeren på veien (refrenget på Eyes Open, Mouth Shut kan nesten synges oppå Fu Manchus Hell On Wheels…). Oslos nyeste trio leverer på et ganske høyt nivå, men mangler litt på låtmatrialet for at importøl-korken skal nå helt i taket.

Aura Noir-Out To Die (Indie Recordings)

Verdens styggeste band, kaller de seg. Den diskusjonen overlater jeg til andre. Det er mange kandidater der ute. Men at Aura Noir fremdeles er et av norges aller beste metalband er det ingen tvil om. Og fremdeles leverer Aurings en skitten saus av gammel thrash med hint fra black metal. Akkurat slik sånn saus skal låte. Samtidig som bandet får metalen sin til å høres grumsete ut får de også plassert noen fantastiske innsatser på instrumentene sine gjennom albumet. Aura Noir låter kanskje som et band som pløyer gjennom låtene raskest og ondest mulig, men bak fasaden gjemmer det seg et band som virkelig leverer avansert metal. Gjennomført på alle vis. Solide (og stygge) saker. Abbadon hører du under.

Aura Noir-Abbadon

Hysterica-The Art Of Metal (Black Lodge)

Forrige gang svenske Hysterica slapp album ble jeg henrykt over de fem tøffe damene fra Stockholm som gikk Manowar i næringen med sin pompøse über-heavy metal. På oppfølgeren The Art Of Metal har Hysterica tonet litt ned på realnessen, og faller til tider vel mye over i den dvaske og platte delen av power metalen. Fremdeles høyst feststemt på sitt beste, men litt færre kanon-låter fra SatAnica og Anni De Vil denne gangen. Synd det. Sjekk en av mine favoritter fra albumet under. Fear Of The Light.

06 – Fear of the Light

Christian Mistress-Possession (Relapse)

Vi kjører på med flere tøffe damer. Vi må ha flere av de i metalen. Christine Davis har en flott vokal når hun fronter Christian Mistress fra staten Washington i USA. Hun minner litt om en rocka utgave av Ida Maria i uttrykket, men der stopper jeg sammenligningen. For Christian Mistress er langt hardere enn Ida Maria. På Possession gjør Christian Mistress god gammeldags tungrock, og det gjør de på strålende vis. Nok et band som spiller retro-metal, men som får retro til å høres svært bra ut. Det er nesten så jeg må sjekke kalenderen og se om vi er i 1979. Sjekk den meget tøffe låten Pentagram & Crucifix under.

Imperial State Electric-Pop War (Sound Pollution)

Med sin andre fulle plate med Imperial State Electric etter at Nicke Andersson la ned The Hellacopters viser han igjen teft for å lage god rock. Imperial State Electric er mer basert rundt Anderssons hang til klassisk rock og blues enn det The Hellacopters var, men det er ikke mulig å høre på bandet uten å få flashbacks til det som en gang var. Imperial State Electric er streitere, mykere og litt kjedeligere enn The Hellacopters, men på sitt beste i singelen Sheltered In The Sand, eller i godlåten Narrow Line, presterer Nicke Andersson noe av det bedre i sin lange karriere. Ikke full pott til resten av platen, men full pott til både albumcover og det faktum at Nicke slett ikke gir opp rocken. Bare det å høre stemmen hans på nye album gjør livet litt bedre. Narrow Line under. Rock slik rock skal være.

Imperial State Electric – Pop War – 02 – NARROW LINE

Borknagar-Urd (Century Media)

Jeg strekker hendene i været og medgir at jeg aldri helt har vært en fan av Borknagar. Om jeg skal dømme etter bandets nye plate har jeg enten gjort en gedigen tabbe, eller så har bandet plutselig blitt veldig gode. Jeg tror vel mest på det første. Urd er uansett en meget sterk utgivelse fra Borknagar. En dose ekstremt og en dose proggete gjør Urd til en svært lyttevennlig miks av det beste fra begge verdener. Sammenligningen med det siste Enslaved har gitt ut er kanskje ikke helt fair, men i uttrykk ligger ikke bandene langt fra hverandre, selv om Borknagar har mer clean vokal enn Enslaved. Intet mindre enn en gledelig overraskelse. Jeg liker overraskelser. Og jeg lover å gå i platesamlingen for å finne frem gamle Borknagar-plater. Jeg vet at de er der et sted. Sjekk låten Roots under.

02__Borknagar_-_Roots

Orchid-Capricorn (Church Within Records, utgitt 2011)

Dette er ikke en ny plate, men det er en musikalsk gullgruve som har gått mye på spilleren min de siste ukene. For etter at jeg så videoen til tittelkuttet var jeg solgt, og bestilte albumet tvert. Orchid er fra San Francisco og spiller klassisk heavy metal med lange blikk tilbake til de første Black Sabbath-utgivelsene. Men jeg er en sucker for retro-metal, og Orchid er blant de flinkeste nye elevene i kullet. Tung og deilig heavy med store riff og enda større hjerte. Ikke nyskapende og overraskende, men enormt givende rent musikalsk likevel. En ekstra bonus var at albumcoveret var like bra som innholdet, med utbrettsbilde og det hele. Herlig! Sjekk for all del Orchid via Reverbnation, og se den herlige videoen under.

Orango-Colonial Militia Vol. 1

Oslo-baserte Orango spiller ikke veldig hard rock, men med gitarene trygt plantet mellom Big Bang og Cato Salsa Experience et sted hiver jeg dem likevel inn i denne spalten denne måneden. Det er nok ikke alt på Orangos nye plate som vil glede hardrockeren i deg, men når bandet til tider skrur til 11, og lar alle hemninger fare, da er de sannelig gode. Klassisk rock for bilen. Overhodet ingenting galt i det. Litt usikker på de mer rolige låtene på platen, dog. Det kalles visstnok dynamikk, men er også ofte litt kjedelig. Sjekk video til låten Blue Suit under.

Tulus-Olm Og Bitter (Tabu)

Tulus er her igjen med sin kalde, men samtidig ganske fengende black metal. Tulus går ikke unna i et rasende tempo hele veien, og vokalen er ei heller gjemt bakerst i lydbildet. Dermed kan Tulus også passe tilhørere som ikke er dypt inne i black metal-sjangeren. Tekstmessig handler det dog om mørke og kulde i sjelen, noe som helt klart kler den halvmørke musikken. Tulus er ikke veldig ekstreme, og det passer meg godt. Men så spørs det hva puristene sier da…

Blood On Wheels-Blood On Wheels

Fakta-o-rama først. Blood On Wheels er et band sammensatt av medlemmer som tidligere har spilt (og spiller?) i fine trønderorkester som Cadillac, Moving Oos og Nullskattesnylterne. Første låt fra platen, kombinert med et solid presseskriv, fikk meg virkelig til å glede meg til debutplaten. Og åpningen med de strålende rockerne Captain Tonga, Chemical High og Cut From Stone får kroppen til å vugge som en gammel MC5-plate. For det handler om musikk med en klassisk garasjerock-feeling dette. Blandet med litt classic rock i tradisjonen til Kiss. Men så flater det hele litt ut. Blood On Wheels klarer ikke å holde på oppmerksomheten fullt ut. Sangene glir litt inn i hverandre, og det er jo trist når en har et par killer-låter på lager. Småskuffende, men definitivt rock med et solid potensiale for glede.

Anti-Flag-The General Strike (SideOneDummy)

De politiske pop-punkerne i Anti-Flag er tilbake med en ny stabel med sanger om livet i USA. Og som alltid sparkes det alle veier, men bare oppover, når Anti-Flag leverer nye låter. Det er enkelt å avfeie Anti-Flag som slogan-skrikende oppviglere, men hører man etter på både låter og tekster leverer nok en gang Justin Sane gode ting på begge fronter. Liker du poppete punk som også har en mening, så er det bedre å høre på Anti-Flag enn på Green Day. Både musikalsk og tekstmessig. Ikke det at Green Day er dårlig. De er bare ikke så bra som Anti-Flag….

]]>
https://p3.no/pyro/pyro-stereoen-mars-2012/feed/ 157
Dette er moro https://p3.no/pyro/dette-er-moro/ https://p3.no/pyro/dette-er-moro/#comments Thu, 15 Mar 2012 08:38:15 +0000 https://p3.no/pyro/?p=22121

Cannibal Corpse-låt anmeldes av sirlig håndplukkete individer fra gateplan. Sporty typer. Respekt.

]]>
https://p3.no/pyro/dette-er-moro/feed/ 23
Studiorapport fra Purified In Blood https://p3.no/pyro/studiorapport-fra-purified-in-blood/ https://p3.no/pyro/studiorapport-fra-purified-in-blood/#comments Tue, 13 Mar 2012 09:00:23 +0000 https://p3.no/pyro/?p=21917

Stavangers egen metal-mafiaboss Tommy Svela rapporterer fra innspillingen av den nye platen til selveste Purified In Blood. Gleder vi oss til den, eller?

I forrige uke spilte vi den aller første smakebiten fra den kommende Purified In Blood-platen på Pyro. Demoen til S.O.B. skuffet overhodet ikke, og enda gladere ble vi da det plutselig lå en rapport fra innspillingen i innboksen vår. Vi gir ordet og bildene over til Tommy Svela fra Purified In Blood.

————————————————————————————————————————————————–

Forrige gang vi spilte inn skive befant vi oss i Jærens havgap. Vi var nær hjemmene våre, og kunne dra hjem en tur for å puste når det trengtes. Oppkjøringen til det nye albumet vårt har vært intensiv. Vi bestemte oss sent i 2011 at vi skulle få ut nytt materiale så kjapt som mulig. Dermed slo vi over i skrivemodus og gjorde ingen konserter. Kun fokus på nytt materiale. Når Purified in Blood lager musikk involverer det alle. Mye synsing og sterke meninger flyr rundt i rommet. Demokratiet rår.

(Jacob og Sagblad diskuterer gitarlyd eller Neil Young..)

Etter uttalige riff var noenlunde systematisert inn i låter vi var fornøyd med, dro vi over til vår venn Jacob Bredahl i Århus, Danmark. Jacob produserte den første fullengderen vår Reaper of Souls i 2005. Det føles ut som en evighet siden. Vi var et annet band da enn nå. Etter den innspillingen har vårt bånd til Jacob vært ganske tette via bandene hans Hatesphere (som han ikke spiller i lenger) og Last Mile. Vi har møttes histen og pisten på festivaler og lignende siden.

Forrige gang spilte vi inn 10 låter på 8 dager, laget en låt i studio, og prøvde oss på å covre Grim Reapers See You in Hell. Vi kom rett fra turné uten å ha vært hjemme og rett i studio. Coverlåten ble spilt inn uten vokal og ligger vel på en eller annen ødelagt harddisk. Vel vel. Tiden var inne for å gjenforenes med Jacob og lage en ballehard plate.

Vi ankom litt spredt grunnet jobb og familie. Anders, Hallgeir og Sander (fra nå av kalt Sagblad) dro ned et par dager før Stig og meg. Studioet var stort, flott og behagelig å være i. Dette er viktig for å klemme ut kreativiteten. Vi begynte rocketidlig om morgenen (ca.10.00) hver dag (noen ganger megatidlig som 09.00) og avsluttet når vi alle var døve og ikke hørte forskjell på bass og banjo.

Vi hadde det meste av materialet klar for innspilling, men som seg hør og bør sparer vi litt avgjørelser til hva som føles rett i studio. Anders startet opp dobbelpedalføttene sine og gjorde unna et par låter på trommesettet som var trukket i slangeskinn(!). Alt lå til rette for tordenlyd.

 Vi rotet litt i gitarforsterkerne til Jacob og fant oss et par favoritter, i tillegg til våre medbrakte. Som på forrige album Under Black Skies varierte vi også denne gang på gitarlyd ut fra hva låten krevde. Alt fra skitten Tragedy-lyd til glatt Helloween-lyd. Det låt tungt og brutalt, slik vi hadde håpet.

Etter studiotid om dagen bar det ned til byens beste Thai-restaurant for å gomle i oss tofu. Noen ting forandrer seg aldri. Deretter dro vi hjem til gjestgiveriet der vi holdt hus for å spise enda mer, skrible litt på tekster, og høre gjennom dagens session for å komme med ideer.

Turnringer og TRX ble satt opp på rommet, og det ble ikke pause på treningen selv om vi var i studio. Kanskje ikke som klassiske rockeband, men det har vi da heller aldri vært. Etter en runde med dansk og uforståelig Trivial Pursuit bar det til sengs for dagen. Sagblad forstod best det danske sprog, og han har skolert seg på allmenn kunnskap via Youtube i flere år nå, så han stakk som regel av med seieren. Når det er sagt er undertegnede den regjerende foosballchampion i bandet. Når vi ikke var i ilden ved Jacob sitt miksebord, gikk det hardt for seg ved foosballbordet.

(Stig gjør det han gjør best; trener)

Etter halve oppholdet i studioet unnagjort trengte vi en kveld ute. Selv om vi alle blødde fra ørene etter så mye vrengte gitarer og høye trommer, kunne vi ikke gå glipp av Behemoth og Cannibal Corpse som hadde pløyd seg inn til Århus. Begge band leverte til de grader. Det ene teatralsk Outland-metal som faktisk går rett hjem hos meg. Det andre et legendarisk dødsmetal band uten så mye som et bevegelig lys på scenen.

(Cannibal Corpse river innvollene ut av Århus)

Dette blir første gang vi er i studio med kun én vokalist. En utfordring Hallgeir har vært klar for lenge. Vokalen hans har virkelig nådd nye høyder på dette albumet. Han er svært komfortabel med å stå alene med mikrofonen og løftet låtene med ypperlige vokalprestasjoner.

Glenn Reaper gjør naturlig nok en gjesteopptreden på albumet, men Hallgeir styrer skuta nå og gjør det hinsides bra. Glenns vokal blir å høre på låten Iron Hands. Vi har også et par andre gjesteopptredener på albumet som vi driver med å få i boks.

(møtte fisepute-mannen i Århus!)

Lydmessig tror jeg dette blir det tyngste vi har gjort så langt. Albumet er i disse dager parkert hos den allmektige Tue Madsen, også i Århus, som skal mikse låtene og gjøre klar master. Tue er kjent for å ha produsert en hel del metal og hardcore. Blant annet Sick of It All og The Haunted for å nevne noen. Han har også mikset SELVESTE Rob Halford sitt soloprosjekt pluss masse andre tungvektere, så det skal bli spennende å høre sluttresultatet. Forrige gang mikset vi albumet hos Matt Bayles som har produsert mye av Mastodon sine ting, denne gang går vi for djevelballelyd og hyret inn Tue til å dra den frem av innspillingen vår.

Albumet har ingen tittel per dags dato, og vi kommer straks med en stor nyhet om hvilket selskap som skal slippe albumet som kommer ut før sommeren 2012. Mye stas i vente her altså.

-Tommy Svela

Purified in Blood 2012

(Stig gjør det han gjør nest best; sover)

(hvor er alle?)

(god layout)

(morsomheter på lokal Thai-restaurant)

]]>
https://p3.no/pyro/studiorapport-fra-purified-in-blood/feed/ 11
Sniktitt på kommende Cannibal Corpse-DVD https://p3.no/pyro/sniktitt-pa-kommende-cannibal-corpse-dvd/ https://p3.no/pyro/sniktitt-pa-kommende-cannibal-corpse-dvd/#comments Thu, 17 Feb 2011 09:00:59 +0000 http://nrkp3.no/pyro/?p=13618
Om en måned slipper Cannibal Corpse ny live-DVD, som også inneholder mye “bakom-stoff” fra bandets turnéer. Se et lite utdrag her.

]]>
https://p3.no/pyro/sniktitt-pa-kommende-cannibal-corpse-dvd/feed/ 1
God korpsmusikk https://p3.no/pyro/verdens-beste-musikk-korps/ https://p3.no/pyro/verdens-beste-musikk-korps/#comments Wed, 22 Sep 2010 07:00:32 +0000 http://nrkp3.no/pyro/?p=11077
Glem messing og marsj. Vi snakker selvsagt om musikk-corps’et Cannibal Corpse. Death Metal-veteraner i verdensklasse. Se fersk konsertvideo her.

(Video hentet fra Rockwel.com)

]]>
https://p3.no/pyro/verdens-beste-musikk-korps/feed/ 1
Ny video fra Cannibal Corpse https://p3.no/pyro/ny-video-fra-cannibal-corpse/ https://p3.no/pyro/ny-video-fra-cannibal-corpse/#respond Sat, 27 Mar 2010 07:00:24 +0000 http://www.nrk.no/pyro/?p=8086

En knallhard start på helgen.

Akkurat nå er det en ny bølge med dødsmetal-band på vei, men mange av de gamle traverne holder fremdeles på og gjør sine ting bra. I fjor slapp Cannibal Corpse sitt til nå siste album Envisceration Plague, og nå har det jammen dukket opp en video til det beste kuttet på platen.

]]>
https://p3.no/pyro/ny-video-fra-cannibal-corpse/feed/ 0
Ukens albumcover: endelig litt dødsmetal https://p3.no/pyro/ukens-albumcover-endelig-litt-d%c3%b8dsmetal/ https://p3.no/pyro/ukens-albumcover-endelig-litt-d%c3%b8dsmetal/#comments Mon, 25 May 2009 06:00:21 +0000 http://www.nrk.no/pyro/?p=4526

På høy tid med litt fokus på kunsten innen dødsmetal.

Det er mange blodfulle og groteske albumcover innen dødsmetalen fra 90-tallet, og det er på høy tid vi tar tak i noen av coverne. Så se opp for små drypp med villskap i denne spalten fremover. Vi starter det hele med det første albumet til Cannibal Corpse. Faktisk det første dødsmetal-albumet jeg kjøpte. Eaten Back To Life kom i 1990, ble raskt bannlyst i Tyskland på grunn av coveret, og inneholdt galskaps-metal. Stilig.

Og coveret beskriver ganske greit hva som er på platen. Det høres på mange måter ut som om ørene dine blir spist av et lik. Og med låt-titler som Born In A Casket, A Skull Full Of Maggots og Rotting Head var jo det hele poenget. Spesielt førstnevnte låt summerer opp hele coveret i selve teksten. Sangen handler om dette med å spise lik og nekrofili og slikt. Coveret gir oss mye av det samme. Minus de seksuelle aktene. Heldigvis.

Et sultent kadaver spiser både seg selv og andre. Innvoller flyter rundt, lemmer ligger strødd, graver står vidåpne. Det er full fest på den lokale kirkegården, og Cannibal Corpse står for musikalsk hygge. Classic deathmetal. Nekro style. Contains lyrics that may offend står det på varsel-lappen. May burde nok vært erstattet av will.

Fun-fact: På innercoveret kan du blant annet finne denne setningen: “This album is dedicated to the memory of Alfred Packer, the first American cannibal (R.I.P.)”. Så er jo spørsmålet om Alfred virkelig får hvile i fred hvis absolutt alle skal gå rundt med hunger etter å spise lik…

]]>
https://p3.no/pyro/ukens-albumcover-endelig-litt-d%c3%b8dsmetal/feed/ 7
Brak og brøl med Cannibal Corpse https://p3.no/pyro/brak-og-br%c3%b8l-med-cannibal-corpse/ https://p3.no/pyro/brak-og-br%c3%b8l-med-cannibal-corpse/#comments Sat, 28 Feb 2009 09:24:35 +0000 http://www.nrk.no/pyro/?p=3354 Ny video fra nyss ankomne Enviseceration Plague. Til deg. På en lørdag.

]]>
https://p3.no/pyro/brak-og-br%c3%b8l-med-cannibal-corpse/feed/ 1
Cannibal Corpse og Ace Ventura https://p3.no/pyro/cannibal-corpse-og-ace-ventura/ https://p3.no/pyro/cannibal-corpse-og-ace-ventura/#comments Sun, 20 Jul 2008 06:00:19 +0000 http://www.nrk.no/pyro/?p=851 Jeg ble så inspirert av Miami Vice-klippene fra i går at jeg bare måtte finne Cannibal Corpse fra Ace Ventura-filmen til Jim Carrey. Sterkt med vill dødsmetal i Hollywood blockbuster.

 

]]>
https://p3.no/pyro/cannibal-corpse-og-ace-ventura/feed/ 15