Crowbar kommer nok høyt på listen når årets album skal kåres i Pyro. Deres Symmetry In Black har vært en favoritt i mange måneder og nå kan vi kose oss med videoen til låten Symmetry In White. Seigt, tungt, skikkelig. Og med Kirk Windstein som kappekledt munk med stigmata. En såkalt must-see.

Ikke før hadde vi kjørt spesial om metalscenen i New Orleans før det både dukket opp dokumentar om det samme og helt ny video fra et av de aller viktigste bandene i scenen. Dette er mektige Corrosion Of Conformity som blaster på i videoen til On Your Way.

Det dukker opp mye flott hard musikk i Oslo fremover, enten det er Architects og Comeback Kid eller gigantene Metallica på Valle Hovin. Men også nede på Blå i Brenneriveien (nede ved Akerselva, om du bor utenfor Oslo) har greier på gang. Først hoster de opp de gjenforente James Hetfield-favorittene Corrosion Of Conformity onsdag 26. mars (med suverene norske Tombstones og Grinding Fortune som support), og det betyr at den gamle besetningen også er tilbake med ny plate. Vi snakker Mike Dean og gjengen, bandet som ga ut Animosity i 1985, og nå er klar for å riste Oslo med ubeskrivelig digg og skitten sørstatshardcore.

I fellesferien er det bare å sette av 17. juli som offisiell Pentagram-dag, doomlegendene med myten Bobby Liebling i front kommer til å skape legendemateriale nede på lille Blå. Jeg fant dessverre ingen offisielle YouTube-videoer (de er ikke undergrunnskonger for ingenting!), men sjekk denne lenken for den latterlig kule dokuen Last Days Here.

Men hva er det som skjer nede på klubb- og jazzslottet Blå? Vi tok en koseprat med Sten Ove Toft nede for å høre hva som foregår nede ved Akerselva.

Sten Ove! Hva er greien med både COC og Pentagram på Blå, er det nye hardere tider i Brenneriveien?
– Hei! Ja det er en ny heavyvår nå! Det virker som om mange av våre gamle helter har funnet det for godt å krype ut av hulene sine etter en liten pust i bakken. Det at flere band som føler seg hjemme i de tyngre registrene kommer til Blå på rekke og rad dette semesteret er mer tilfeldig enn planlagt. Uansett så merker vi at det er stor interesse for samtlige av bookingene, så det smaker bra og frister til fortsettelse dette her og det er et veldig godt suplement til bredden på Blå. Mange prøver seg fortsatt på spørsmålet om metal er blitt stueren, men den debatten kan vi fint legge død. Den har til og med blitt husvarm.

Hvor ekte og deilig tror dere Pentagram kan bli en smellvarm julidag nede ved Akerselva?
– Det kan neppe blir varmere i Oslo enn sist jeg så dem for to år siden, på en utescene under solfaktor-50 sol på SXSW i Austin, Texas. Bobby Liebling har alltid sett besatt ut, men med alderen både ser og hører han mer besatt ut enn noen gang og i Austin leverte de varene over all forventning. De øvrige bandmedlemmene som ikke er fra orginalbesetningen kommer samtlige fra kredible band så det er ikke snakk om at Pentagram stiller med b-laget sitt akkurat. Og når gladnyheten om at Victor Griffin er tilbake i troppen så er det duket for ekte sommeridyll 17.juli.

Hva er drømmebandet av rock og metal å få nede på Blå?
– Først av alt så må vi si oss stolte og fornøyde over de som vi allerede har hanket inn denne våren og vi kan ikke akkurat lage den nye telefonkatalogen når det kommer til ønskelister her heller. Vi har flere ess i ermet som folk der ute kommer til å felle gledestårer over når de blir annonsert fremover, men når vi først er inne på lister så får vi vel si Mayhem siden de har 30års bursdagsfest i år, Corrupted siden de er en av mine personlige favoritter (som dessverre ikke eksisterer lenger), Anvil fordi det hadde både vært rart og litt trist. Og Darkthrone selvfølgelig, for å være utopiske.

Men COC, som de ofte kalles, fikk aldri den megaanerkjennelsen de fortjente, i hvert fall ikke når historien skrives. SÅ derfor må vi dra frem deres aller mest undervurderte album, 2000-rockeren America’s Volume Dealer.

Tenk riff feitere enn Texas-BBQ, groove tjukkere enn han i Poison Idea, og en aldeles perfekt blanding av metal og sørstat. Tenk Metallica møter Clutch møter bittebittelitt Black Flag.

Sjekk bare dansegulvvennlige Who’s Got The Fire, skyvende Diablo Blvd, balladen 13 Angels eller funky Zippo, alle blant de mest spilte rockelåtene på stereoanlegget mitt gjennom 2000 og 2001.

Og når vi først er inne på Corrosion Of Conformity, hva med In The Arms Of God, det siste albumet de ga ut før Pepper Keenan ga seg helt hen til sideprosjektet Down. Jeg simpelthen elsker Corrosion Of Conformity. Her er Who´s Got The Fire, da skjønner du hvorfor.

Corrosion Of Conformity er et meget oversett band. Gjennom mange år har de levert noe av den beste rocken og metalen der ute, men det føles som om de er dømt til å operere i undergrunnen. De som har fått med seg COC elsker bandet, og kan laste ned en helt ny ep gratis fra Scion AV.  Bandets mest kjente medlem er Pepper Keenan som akkurat nå konsentrerer seg om Down, og som dermed ikke er med i COC. Ny video ser du over.

Nye skatter kan vente på deg. Hør og les om de siste ukers albumslipp i hardrocken og metalen.

Da har jeg lyttet intenst til en hel del album som vi enten har spilt fra, eller kanskje kommer til å spille fra, i Pyro. Noe veldig bra. Noe ikke fullt så bra. Men alt ganske så hardt. Enjoy.

Van Halen-A Different Kind Of Truth (Interscope)

Det er så lett å la seg rive med når et av ens favorittband endelig er tilbake etter laaaang tid i dvale. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å forbli kritisk til Van Halens comeback-plate, men det er ikke lett. Van Halen var tross alt en svært viktig del av min oppvekst innen hardrocken, og bandet tok både musikken, sceneshowet og ikke minst humoren til nye høyder gjennom sine store år på 70- og 80-tallet. Men det er lenge siden. Hva når Van Halen returnerer med orginalbesetning nesten intakt?

Jo. Det skal jeg si deg. Det er som om tiden har stått stille. Og det er ment i så positiv retning som du kan tolke det. Låtene på A Different Kind Of Truth høres ut som Van Halen anno sånn circa 1980. Kanskje ikke så rart siden store deler av albumet er bygget opp rundt gamle uutgitte låter som er spilt inn på ny. Men drivet er på plass, den herlige Van Halen-vuggingen er her, det samme er David Lee Roths finurlige stemme og ikke minst koringen, trommingen og gitarspillet jeg forelsket meg dønn i som pur ung rocker.

Mange har klaget på lyden, noen mener at låtene ikke holder mål, men jeg er uenig i begge deler. Produksjonen kunne sikkert vært bedre, men jeg har ingen store problemer med lyden. Og låtene dunster det vintage Van Halen av. Jeg medgir gjerne at en og annen låt er sånn passe, men slik er det da på de aller fleste gamle platene også. Nye Van Halen funker som bare det. I bil. På kontor. På soverom. Jeg får en stor følelse av lykke når jeg lytter til A Different Kind Of Truth. Og det er den sanne sannheten.

Six Eyes Lost And The Scum Suckers Of The Universe (egen utgivelse)

Norge har ikke fostret så mange gode band innen segmentet hard rock de siste årene. Oslo Ess er et unntak. Six Eyes Lost kan også vise seg å bli et unntak. Det er hvertfall mye på denne andreplaten fra siddisene som gleder. De har drivet, de har refrengene og de har noe som minner om pågangsmot i musikken sin. Ikke forvent deg progressive element, følsom synging eller skjeggete blues. Six Eyes Lost handler om hard rock som kun er ment å gi deg smilefjes både i ansiktet og på mobilen. Ikke alt er like stas på denne platen, men det som er stas kickstarter festen i hodet en fredagskveld. Enkel hardrock for et enkelt liv. Sjekk videoen til Dancing Around The Sun under.

Napalm Death-Utilitarian (Century Media 27/2)

Napalm Death har fulgt meg helt siden jeg så videoen til Suffer The Children på MTV på tidlig 90-tall. Den gangen var engelskmennene noe av det villeste og hardeste jeg hadde hørt. Men tidene forandrer seg, og det har også Napalm Death gjort. Fremdeles leverer bandet ekstrem-metal blandet med en punk-attityde i både musikalsk leveranse og tekstunivers, men de har definitivt blitt streitere med årene. Ikke at det er noe negativt. Jeg er fremdeles på Napalm Deaths side. Utilitarian låter slik som Napalm Death har gjort i det siste. Sinte, politiske, snerrende, og sånn passe gode. Nå er det ikke noen tekster med den zip-filen jeg har av albumet, men titler som Think Tank Trials og Fall On Their Swords tyder på at gamleguttene ikke har blitt mindre opptatt av samfunnet med årene. Som forventet fra Birminghams hardeste.

Funfact: Napalm Death må vel være et av få band i verden (av en viss størrelse) der det ikke er noen orginalmedlemmer igjen i besetningen?

Sjekk ut låten Errors In The Signals under. Får litt Sepultura-vibb på refrenget. Det er en god vibb.

02__Napalm_Death_-_Errors_In_The_Signals

Ribozyme-Presenting The Problem (Indie Recordings)

La oss starte med det positive. Ribozyme har gått fra å være et begredelig post-grunge-band med for mange medlemmer til å bli en trio som leverer hard rock på høyt nivå. Bandets to siste album har virkelig presset dem opp i elitedivisjonen av norske rockeband, selv om den kommersielle suksessen har uteblitt. Det var derfor med svært høye forventninger jeg spent satt Presenting The Problem på play. Og det hele starter der Ribozyme endte forrige gang. Med spenstig rock som blander Tools lekenhet og vokal-uttrykk med mer forståelig hardrock som El Caco. Men utover på platen vil Ribozyme gå nye veier. Forståelig nok.

Men det er ikke alt bergenserne prøver seg på som fungerer like bra. Den crazy saksofonen på Leverage er både artig, men samtidig forstyrrende (spilt av Jørgen Munkeby fra norske Shining), de rolige Nine Inch Nails-aktige partiene med elektronikk i diverse låter blir fort anmasende, Downside Advantage høres ut som en Alice In Chains b-side, og ideen om å ha Fredrik Saroea fra Datarock med på Scale Of Values gjør låten til en rocka Datarock-låt, noe som umulig kan ha vært poenget.  Delvis meget stilfullt. Delvis ganske dvaskt med tanke på Ribozymes siste utgivelser. Lekenhet er bra, men den som er med på leken får også smake steken…

Et av albumets høydepunkt for meg er tittelsporet. Nyt det under. Og sjekk Ribozyme live. Der smeller det.

01 Presenting The Problem

Corrosion Of Conformity-Corrosion Of Conformity (Candlelight, slippes 27/2)

Corrosion Of Conformity (eller COC som de også kalles) er virkelig et av de mest undervurderte bandene i rockehistorien. Amerikanernes katalog på 80- og 90-tallet er knallsterk, og nå slipper COC sitt første album på syv år. Det gjør de med samme besetning som laget den klassiske Animosity-platen i 1985. Det betyr at Pepper Keenan, som også er kjent fra Down, ikke synger. Noe han har pleid å gjøre. De få gangene COC har gitt ut plate de siste tyve årene.

Musikken kan beskrives som tung og duvende heavy metal, med gitar-riffene godt plantet i Sabbath-land. Ikke veldig doom-aktig, men veldig riffbasert. Med litt punk-spirit blandet inn til tider. Og det liker jeg. Tunge riff gjør livet bedre. Store deler av albumet leverer på høyt COC-nivå, men det må nok medgis at tyngden ikke treffer blink gjennom samfulle låter. En ørliten liten skuffelse, men veldig fint at COC fremdeles eksisterer. Og ryktet forteller at Pepper Keenan skal returnere neste gang.

Unisonic-Ignition Mini Album (earmusic)

Gamle helter endelig samlet igjen. Unisonic er nemlig bandet der Helloween-kameratene Kai Hansen og Michael Kiske nok en gang forenes. De to karene har spilt sammen i flere konstellasjoner siden storhetsdagene til Helloween, men Unisonic er vel det første skikkelige bandet de to har hatt sammen siden den gang. Nå er det ikke så mye å sette metalgebisset i her, siden minialbumet kun inneholder tre Unisonic-låter (hvorav en er en demo) og en live-versjon av Helloween-slageren I Want Out. Men som en forsmak på debutalbumet som skal komme i slutten av mars fungerer Ignition likevel bra. Det handler gledelig nok om det de to herrene kan best, svært melodiøs heavy metal. Ikke mer og ikke mindre. Og det er mer enn bra nok til at jeg gleder meg til fortsettelsen. Se videoen til låten Unisonic under.

Dunderbeist-Black Arts & Crooked Tails (Indie Recordings)

Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri helt skjønte fenomenet Dunderbeist da de sang på norsk. Men den historien lar vi være historie, for nå har Dunderbeist gått over til engelsk språkdrakt. Og da er det lettere for meg å være med på laget. Ikke det at det å synge på norsk er negativt, men akkurat i Dunderbeists tilfelle fenget det ikke meg.

Så til det nye albumet Black Arts & Crooked Tails som definitivt er et steg i riktig retning. Fremdeles handler Dunderbeist om ganske streit hard rock, ikke så veldig langt unna eksempelvis El Caco, og fremdeles lager bandet mange gode låter. Men det mangler noe på helheten. Det er noe som gjør at jeg ikke blir imponert. Flere av sangene virker anmasende og oppstykket, og jeg har problemer med å se en rød tråd gjennom Dunderbeists musikk. Jeg skjønner mer enn tidligere, men er fremdeles altså litt forvirret. Kanskje gjelder frasen “it’s not you, it’s me” her? Du kan gjøre det opp din egen mening under hvis du lytter til låten Fear & Loathing.

Fear & Loathing

Ninth Circle-Judecca EP (egen utgivelse, distribuert av Indie)

Vi har fulgt Ninth Circle fra Asker ganske tett helt siden vi kåret bandet til å være et av landets mest lovende i 2008. De pirret oss litt med en ep for noen år siden, og nå er endelig Ninth Circle klar med fersk musikk. I stedet for å slippe alle låtene på en gang deler Ninth Circle inn debuten sin i tre ep-er, og først ut er altså Judecca.  Tematikken er inspirert av Dantes verk Inferno, intet mindre, og de lover selv tekster sentrert rundt religiøs fanatisme, apati og grådighet…

Musikken kan karakteriseres som hard thrash, ispedd vokal-inspirasjon fra dødsmetalen, og Ninth Circle leverer til bestått og vel så det. Nå er det mange band som opererer innen samme metal-univers for tiden, og det er ekstremt vanskelig å skille seg ut, men herrene fra østlandet makter å presse ut nok følelse mellom riffene til at jeg tror på det de holder på med. Litt steril og sedvanlig moderne metal-lyd på produksjonen kanskje, men det tåler man.

Sjekk videoen til Scum under her.

Imbalance-Readymade Contraptions Of Descent EP (egen utgivelse, tilgjengelig digitalt nå og på 10″ vinyl i mars)

I likhet med Ninth Circle (se over) spiller Imbalance fra Oslo energisk thrash blandet med mer ekstreme musikalske element. Det er derfor ikke så rart at disse to bandene turnerer sammen i Norge akkurat nå. Imbalance låter litt mer punkete enn sine turnevenner, og leverer skitne og solide saker på denne ep-en. De tre hovedlåtene gjør grundig inntrykk, om man bare setter seg ned og lytter.

For på overflaten kan Imbalances musikk virke noe anonym, men ved større innlevelse får jeg også større utbytte. Et voldsomt øs, kombinert med gode instrumentalister, vitner om et band som kan og bør få et større navn i metalscenen. Ekstra plusspoeng får de for å covre norske Trashcan Darlings via en av låtene. Både humoristisk og kjærlig på en gang. Imbalance har også lagt ved to live-spor som ikke ikke funker like bra. Mye grunnet den dårlige lyden. Men ta deg uansett tid til å lytte litt til ep-ens tittelspor under. Spennende metal fra Norge.

01 – Imbalance – Readymade Contraptions of Descent

John Devil-Porcelain Doll EP (egen utgivelse)

John Devil kommer fra Tromsø, og er et av ytterst få band her i Norge som tør å dra inspirasjon fra amerikanske band som Taking Back Sunday og Alkaline Trio. Småemosjonell rock med stor lyd. Det skal de har ros for. Problemet med John Devil på denne utgivelsen er at det hele låter litt uferdig. Eksempelvis på Last Leaf som du kan høre under. En god låt i bunn, men med for lite pasjon og for lite instrumental kvalitet til at sangen fungerer tilstrekkelig. Mye å jobbe med, men props for å spille en musikkform som Norge mangler gode band i.

John Devil-Last Leap