Glem aldri at Hatebreed regjerer. Tekst-videoen til Dead Man Breathing vil minne deg på det.

Overfall, skating og fighting i nye Hatebreed-videoen. Det ender bra. Gode greier.

To meget gode band kommer til Slottsfjell i sommer.

Slottsfjell-festivalen arrangeres 18. til 20. juli ved Tønsberg, og kan allerede skilte med mye god rock i form av Converge, Black Debbath, Kvelertak og Overthrow. I dag ble programmet ende bedre for alle som liker tunge gitarer. Slottsfjell har nemlig kakket oss hyggelig i siden, og hvisket inn i øret vårt at både Hatebreed og Bad Religion tar turen i sommer.

Hatebreed trenger vel ingen stor presentasjon her på Pyro. Gjennom mange år har Hatebreed levert den ypperste og sinteste blandingen av hardcore og metal man kan oppdrive. Amerikanerne skuffet heller ikke med albumet The Divinity Of Purpose som kom tidligere i år, og live leverer Hatebreed på alle høyeste nivå hver eneste gang de inntar scenen. Magi garanteres.

Punkveteranene i Bad Religion mangler nok sin ungdoms galskap og stamina på sine eldre dager, men det tar de igjen med kloke tekster og en aura av legende. Fremdeles handler Bad Religion om kjappe punklåter på et par minutter, og tekstene blir bare bedre og bedre ettersom årene går. True North kom nylig, og Bad Religion er et band en bør få med seg før det er for sent. Pop-punkens gudfedre.

Ros til Slottsfjell og nikk til Hatebreed for å ha laget en av årets så langt beste låter i Put It To The Torch som kan nytes under.

Herlig program, herlig by, herlig liv. Vi ga vekk pass til en av årets desidert beste festivaler, og denne konkurransen er nå ferdig.

Det kommer til å smelle noe voldsomt i Trondheim midt i mars. Fra 14. til 16. skal blant annet Hatebreed, Gojira, Napalm Deathog Anaal Nathrarkh underholde metalsultne trøndere. Vi bøyer oss i støvet over line-upen og vi smiler bredt over at norske metalfestivaler gror. Vi ga vekk festivalpass via Pyrosidene, og vinneren har nå fått beskjed via epost.

Pyros moshpit-favoritter Hatebreed er ute med The Divinity Of Purpose. Connecticut-bandets sjette studioalbum er stappfullt av moshvennlige riff, breakdowns og allsangvennlige slagord fra Jamey Jasta. Slagord er kanskje ikke dekkende, her snakker vi hverdagsvennlig livsvisdom Kenny Powers hadde vært stolt av.

Så når man forbereder seg til at Hatebreed skal innta Trondheim Metal Festival 16. mars, er det bare å sette seg ned og plukke sine favoritter blant klokskapen fra Jamey Jasta. Kombiner disse slagordene med bandanna og bar overkropp og maks utestemme, så kan Pyro garantere en vellykket aften. Som Jamey Jasta selv sier det om dette albumet: ALL PIT AND NO SHIT.

Så her er vår lille gjennomgang av The Divinity Of Purpose, låt-for-låt:

01. Put It To the Torch
Favorittlinje: “Here’s to burning out, here’s to fading away. Fuck you both! I just put it to the torch”
— Sterk åpning, med klassisk Jasta-tekst om å bare stå på, uansett. Minus for I Will Be Heard-ripoff i breakdown-riffet, men en garantert livesuksess på turné det kommende året.

02. Honor Never Dies
Favorittlinje: “Sometimes standing for what you believe, means standing alone”
— Rett på sak igjen, Hatebreed synger om ære og sånt. Og ikke på den kjipe måten, der man dreper søsteren sin fordi hun har sett på nabogutten, men på den måten hvor man må stå oppreist for seg selv i en verden hvor mange vil deg vondt. Da står man av og til alene, må vite.

03. Own Your World
Favorittlinje: “Fists up! Head high! We own the fucking world tonight!”
— Et slags fredagsanthem, Hatebreed-style. Tenk Loverboy-klassikeren Working For The Weekend eller Turboneger-festklassikeren Wasted Again, dette er Hatebreeds tagning på den deilige følelsen man har når kvelden skal vinnes. Snakk om partyrefreng.

04. The Language
Favorittlinje: “Tearing their wings will never raise you higher/you only damn yourself!”
— Frekk Slayer-riffing, før Jamey kommer inn med oppfordringen “LET’S DO IT”. Og vi kan jo ikke gjøre annet enn å følge oppfordringen, og kaste oss inn i det. Og gjøre DET Jasta oppfordrer til, så jeg antar er å rocke som faen. Samtidig oppfordrer jamey til å ikke klatre på andre for å selv komme høyere opp, viktig poeng.

05. Before The Fight Ends You
Favorittlinje: “There’s no safe words”
— Det finnes ingen safe word, sier Jamey, og referer til S&M-tradisjonen med å ha et sikkerhetsord som man kan droppe for å stoppe hva det måtte være som foregår. Men i en Hatebreed-slåsskap er det ingen safe word, da er det bare snakk om end the fight before the fight ends you. Viktig lærdom å ta med seg, kjør på til slutten, og sørg for å gjøre det du gjør skikkelig. Deilig breakdown med påfølgende moshtema her, da håper man at the figh aldri skal ta slutt, egentlig.

06. Indivisible
Favorittlinje: “I scream for every nation! I scream for this nation to be…INDIVISIBLE!”
Kjapp punkebass åpner låten, før gitaren og gang vocals fortsetter inn i hardcore/punkland. Igjen et flott breakdown, hvor Jastas “…INDIVISIBLE!” inviterer til taktfast moshing.

07. Dead Man Breathing
Favorittlinje: “I grow colder, just like your father/and his father before through the endless storm”
— For noen magiske åpning, der riffingen starter som en lett Slayer-hommage, før den andre gitaren dobler og lager en magisk Dead Skin Mask-stemning i noen sekunder. Og så kommer Jamey Jasta med en tekst som sender tankene til krigsmimring, ikke ulikt det Iron Maiden ga oss på A Matter Of Life And Death. Første verdenskrig og sånt. Min favoritt på platen, tror jeg.

08. The Divinity Of Purpose
Favorittlinje: “I given all my weakest days you helped me find to the strength”
— Oppløftende hjelp-til-selvhjelp sang om den guddomelige følelsen av å ha et mål i livet. Jamey Jasta burde snart gitt ut en hjelp-til-selvhjelp bok om å komme seg frem, kanskje sammen med han der Kenny Powers? You’re fucking out, I’m fucking IN osv? Litt seig låt denne, med slepende riff som gruser alt som kommer i veien.

09. Nothing Scars Me
Favorittlinje: “Nothing! Scars me! Nothing! Scars me! Nothing fucking scars me!”
— I tilfelle du lurte, så er det ingenting som gir varige mén på Jamey Jasta. Takket være musikken hans, er han indpisponert fra å få arr på verken kropp eller sjel. Dét er styrken Hatebreed gir deg som menneske og metalfan.

10. Bitter Truth
Favorittlinje: “How many ways to die too soon?”
— Jamey Jasta har kanskje ikke arr på kropp/sjel, men som alle andre skal han faktisk dø en gang. Det er den bitre sannheten. Men fuck DET, mens vi venter på å ta turen i solnedgangen til den evige moshpit, er det bare å feste og danse til det er slutt. Mens vi holder det ekte, selvsagt, for som Jamey sier: “I’d rather suffer from the truth, than prosper from a lie.” Løgnere liker vi ikke.

11. Boundless (Time To Murder It)
Favorittlinje: “Confront what you deny, cause it’s time to be boundless!
— Sterk skrikeåpning, monsterriff, og Jamey rocker det til med “ooooooooooh, LET’S GO!”, på en av mine absolutte favorittlåter på dette korte, rett-i-ansiktet albumet fra Connecticuts flotteste rockeband.

12. Idolized And Vilified
Favorittlinje: “I take your dream, and crush it!”
— Jamey Jasta har aldri vært noen stor drømmetyder, antar jeg. Sannsynligvis er drømming om natten bare noe tant og fjas man ikke trenger når man skal i moshpiten. For Hatebreed forholder seg bare til virkelighet. Og virkeligheten er moshpit, breakdowns og bandannaen trukket godt ned i øynene.

Vi tok en pause fra stereoen i desember siden det ikke kom så mye plater den måneden, men nå er vi enormt tilbake i støtet med nytt fra Audrey Horne, Bad Religion, Black Debbath, Hatebreed, Dropkick Myrphys, Voivod og mange flere. Med musikalske meninger og smakebiter.

Januar betyr nye album, og mange fine navn byr på ny musikk samtidig. Pyro geleider deg gjennom jungelen. De to første er signert Asbjørn mens jeg har skriblet ned resten. Velbekomme.

Hatebreed – The Divinity Of Purpose

Jamey Jasta og hans Hatebreed er på sitt sjette studioalbum, men det er heldigvis minimalt som har forandret seg med årene. The Divinity Of Purpose er lastet til randen med metalmarinerte hardcoreriff og allsangvennlige slagord av typen “Standing for something you believe in, means sometime standing alone”. Med andre ord er en aldeles nydelig Hatebreed-plate, med høydepunkter i Own Your World (sjekk teksten: “Fists up! Head high! We own the fucking world tonight!”) og den herlige Slayer-hyllesten Dead Man Breathing. Perfekt oppladning til Hatebreed-konsert på Trondheim Metal Festival i mars. En av årets beste låter kom tidlig (faktisk sent i fjor) med Put It To The Torch. Sjekk den herlige videoen under.

Black Veil Brides – Wretched And Divine: The Story Of The Wild Ones

Oioioi, konseptalbum fra bandet som får Mötley Crüe til å se ut som usminkede soccermoms! Black Veil Brides har gått under radaren til de fleste her hjemme, men i England har de blitt omfavnet av såvel kids som Kerrang for sin blanding av posering, semigoth og fengende refrenger. Musikalsk låter det som en blanding av Coheed & Cambria på sitt mest rocka, Nickelback på sitt mest metalinspirerte og de radiovennlige melodiene til Shinedown. Av og til fungerer det ganske bra, som på fengende I Am Bulletproof, men Andy Biersack (han heter det!) og hans besminkede trupp klarer aldri å nå helt opp til sine ledestjerner. Gleder meg uansett til å se dem live for å sjekke hvorfor de er blitt så populære. In The End fra albumet ser du i videoformat under.

Black Debbath – Nå Får Det Faen Meg Være Rock! Akademisk Stoner-rock!

Black Debbath har vært vekke en god stund, og det er godt å bli minnet på at humor og rock fremdeles kan blandes til gull. Det som alltid har vært Debbaths fortrinn er at de ikke bare er morsomme, men at de også lager enormt gode låter og riff. Bytt Kjøkkenklut Oftere går The Sword en høy gang på riffing og kvalitet. Det aller meste på sisteplaten bør kunne gå rett hjem hos alle som liker tradisjonell tungrock, selv om det også finnes et par steder der ting går litt i stå. Og tekstene er som alltid morsomme. Både en og to og tre og fire ganger. Minst. Bør også sees live… Den herlige videoen til Nei Til Runkesti På Ekeberg ser du under.

Voivod – Target Earth

Kanadiske Voivod må være et av metalens mest undervurderte og oversette band. Voivod er litt sånn som Mastodon, bare uten suksessen. Ekstremt nyskapende i sin tid, meget gode instrumentalister, og inspirasjonskilde for veldig mange musikere. Voivod laget noen ekstremt gode album på 80-tallet, og lager fremdeles den alternative metalen sin selv om hovedkomponist Piggy døde for noen år siden. Nå er ikke Voivod like nyskapende musikalsk i 2013 som de var for 25 år siden, men fremdeles lager bandet metal godt utenfor allfarvei, og de er fremdeles et meget spennende og inspirerende orkester. Mechanical Mind fra albumet kan du høre under.

Dropkick Murphys – Signed And Sealed In Blood

Greit at Dropkick Murphys er en favoritt hos meg, og at alle der ute gjerne ikke er like entusiastisk, men Bostons fineste leverer virkelig varene på sitt nye album Signed And Sealed In Blood. Akkurat passe dose med tradisjonell irsk folkinspirasjon, og akkurat passe dosert med punkrock. Jeg skrev en full anmeldelse av albumet hos p3.no/musikk, og er fremdeles enig med meg selv. Dropkick er tilbake i storform. Sjekk den rolige og vakre Rose Tattoo under.

Audrey Horne – Youngblood

Audrey Horne har gått fra å være et habilt rockeband til å være landets beste hardrockere. Nå er det ikke så mange band i Norge som spiller klassisk hardrock da, men likevel… Den store forløsningen kom via forrige album da Audrey Horne virkelig begynte å skue tilbake i rockehistorien, uten at musikken derav låt datert. Også på Youngblood er det arven etter Deep Purple, Thin Lizzy og Iron Maiden som bærer både riff og gitarsoloer, mens vokalen og resten av ingrediensene får musikken til å låte moderne tross retro-inspirasjonen. Som på forrige album har Audrey Horne også denne gangen laget noen virkelige crowdpleasere i Redemption Blues, Straight Into Your Grave og tittelkuttet. Stabilt imponerende. Hør selv i Redemption Blues.

01 Redemption Blues

Helloween-Straight Out Of Hell

Jeg hadde egentlig gitt opp de høyst legendariske tyske metalheltene i Helloween for lenge siden, men så lot jeg meg begeistre vilt av bandets forrige plate 7 Sinners som kom for noen år siden. Dermed var det med spenning og forventning jeg håpet at Straight Out Of Hell kunne videreføre den følelsen. Slik gikk det ikke. Det finnes en del enkeltspor på Helloweens nye som både er kraftige og som gir meg god følelse, men omtrent halvparten av låtene blir rett og slett litt tøvete. Asshole innehar en av de aller dårligste tekstene på lenge, og singelen Nabataea blir for voldsom i all sin power-glory. Godt mulig fansen vil elske dette. Jeg forsøkte, men klarte det bare av og til. Sjekk hva du synes selv med en av de nevnte låtene som video under.

Chickenfoot – LV

Chickenfoot er et av disse mange superbandene som etter min mening ikke helt får ut potensialet sitt. På den ene siden er det forfriskende at de tar seg selv veldig lite alvorlig, på den andre siden fremstår prosjektet kanskje litt vel lekent. Til tider treffer Chickenfoot blink, men albumene har en tendens til å inneholde litt mye fyllstoff. Siste utgivelse er en live-samler der halvparten av låtene er tatt opp gjennom 2012-turneen Different Devil Tour, mens andre halvdelen er b-sider og eldre livekutt. Samlet blir det, som studioalbumene, helt greit.

Kylesa – From The Vaults Vol. 1

Kylesa gir oss månedens tøffeste albumcover, men leverer bare til middels karakter med musikken. Grunnen til det er, som tittelen indikerer, at From The Vaults Vol. 1 er en samling av låter som ikke har passet inn på platene deres. Noe av matrialet er gull, spesielt låtene Laura Pleasants synger på, mens annet bare er tull (trommejam på et album, skjerpings…). Er du Kylesa-fan bør du få med deg denne, og er du glad i god tungrock bør du også sjekke denne samlingen for å finne et par favoritter. Coverversjonen av Pink Floyds Set The Controls For The Heart Of The Sun er verdt sjekke-bryderiet alene.

Hadens – Damnation EP

Det ferske bandet Hadens fra Bergen har hentet mye fra hjembyens metalhistorie når de debuterer med 3-spors (pluss en intro) ep-en Damnation. Bandnavnet ligner svært mye på Hades, og musikalsk ser Hadens mye mot Immortal. Det handler altså om relativt melodiøs black metal. Ikke noe galt i å trå varsomt i opptråkkede spor på debutplaten, og Hadens går stødig bortover stien. En lovende start på noe som kan bli veldig interessant å følge videre. Tittelsporet under.

Hadens-02 Damnation

Deathbed Reunion – Obviously Late Ep

For halvannet år siden var Deathbed Reunion fra Rogaland et av de nye norske bandene vi hadde mest tro på, og siden har de jobbet seg fremover via konsertscenen og via studio. Ep-en Obviously Late kom mot slutten av fjoråret, og inneholder fire låter som ganske pent beskriver akkurat hvordan Deathbed Reunion låter. En god sørpe av hardcore, punk og rock. Ganske forvirrende lydbilde til tider (som sjangeren krever), men alltid med en god melodi ett eller annet sted i bunn om du leter godt. Jeg liker Deathbed Reunion enda bedre etter denne ep-en, men musikken de lager er ikke for alle. Mer Deathbed Reunion via Urørt, og sjekk for all del gode Half Past Years under. Se opp for intervju med bandet i Pyro i februar.

01 Half Past Years

Pitch Black Mentality – The Pitch Black Reality

Pitch Black Mentality kommer så vidt jeg vet fra Askøy utenfor Bergen, og debuten The Pitch Black Reality er spilt inn både på Askøy, i Bergen og i Chile der trommisen befinner seg… Uansett hva som er spilt inn hvor har albumet blitt en hyggelig overraskelse. I en proppfull sjanger der gammel thrash-inspirasjon blandes med moderne metal stikker Pitch Black Mentality hodet frem med en hel del ok låter. Tidligere nevnte blanding mellom det gamle og nye har en tendens til å bli for striglet og for sterilt produsert, og Pitch Black Mentality går nok litt i den fellen, men samtidig innehar bandet (eller prosjektet?) definitive kvaliteter når det gjelder musikalitet og låtskriving. Kjenner at jeg liker dette. Litt Testament, litt Soilwork, gammelt og nytt blandet. Du kan høre et par låter av Pitch Black Mentality via Urørt, eventuelt kan du sjekke musikk i videoen under.

Requionox – Through The Eyes Of The Dead

Oslo-baserte Requinox (som ikke må blandes med thrash-legendene Equinox) spiller heavy metal og er stolt av det. Som man jo bør være. Debuten Through The Eyes Of The Dead har mange mangler, og det skorter litt på låtmatrialet, men spillegleden og entusiasmen er det lite å si på. Det spriker veldig mellom det svake og det godkjente her, men låter som Dance Of The Dragon vitner om at bandet har evne til å skrive god tungrock. Bare de leter lenge nok inni seg selv. Satser på at det blir flere slike låter neste gang. Sjekk Requinox på Urørt og hør nevnte låt under.

Requinox-Dance Of The Dragon

Messerschmitt-Messerschmitt

Bråkete og olm doom og stoner fra innerste Halden er det som befinner seg på debuten fra Messerschmitt. Tung, tung upolitisk rock spilt for og av fans av tung, tung upolitisk rock. Utgitt i 500 eksemplarer på vinyl. Til tider meget bra, til tider litt uferdig, men med både lyd og innstilling stilt inn riktig. Spennende debut fra et band som har vært spennende en stund nå. All The Little Children kan høres under, og den og en annen låt kan også lastes ned fra Messerschmitts Urørt-sider.

Messerschmitt – All The Little Children

Bad Religion-True North

Jeg har vært fan av Bad Religion i enormt mange år, men til og med jeg må medgi at alle platene til Bad Religion de siste femten årene låter veldig likt. Det er den samme malen hver gang; korte og poppete punklåter med krasse politiske tekster (uten at jeg har noe tekstark på denne nye platen). Bandet treffer blink et par ganger på hvert album, men roter seg også ofte vekk med litt sviskete mid-tempo-låter og daffhet. Jeg kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt for disse punk-legendene, men solide album hele veien gjennom er det lenge siden de har levert. Helt ok altså. Denne gangen også. Låten med den poengterte tittelen Fuck You under.

Leadsledge – Epilog Part II

Leadsledge fra Bergen blir stadig bedre. Siste ep fra den kanten heter Epilog Part II, og på utgivelsens fire låter trykket bandet ut en god blanding av hardcore og metal. Leadsledges medlemmer spiller (eller har spilt) i andre band som In Confesso, Clown, Hellish Outcast og Blood Command, og hever på den siste ep-en sin egen standard ganske mye. Både på egenhånd i låtene Dead End og Martial Art, og ikke minst med hjelp fra gjestevokalistene Silje Tombre (Blood Command) på Revival og Toschie (Audrey Horne) på Resonance. Hør Siljes vakre skrik under og sjekk Leadsledge på Urørt.

Leadsledge-Revival (feat.Silje Tombre)

Gaia’s Revenge – Reborn

Gaia’s Revenge fra Ski datt inn i radaren vår i fjor, og vi kåret dem like greit til å være blant landets mest lovende band. Nå kommer debuten i form av Reborn, og Gaia’s Revenge imponerer fortsatt. Tungt, hardt og ganske moderne uten å miste synet av melodiene. Tenk In Flames, bare litt hardere. Fremdeles svært lovende, og definitivt på vei opp og frem. Til deg. Gaia’s Revenge finner du via Urørt eller så hører du bandet via klippet til Emotional Breakdown under.

The Knut – The Knut EP

Joda. Navnet er ganske forferdelig, men la ikke det skremme deg fra å besøke The Knut på Urørt. Der kan du laste ned låtene som befinner seg på Møre-gjengens debut-ep som er gitt ut i 500 eksemplarer nylig. Sjangeren er hardrock med mer melodi enn tyngde, og det er ett eller annet i de to første låtene Crossroads (som du kan se i videoform under) og spesielt i Mojo Delivery Man som får meg til å smile. Resten av ep-en er ikke like bra, men som debut kan The Knut skryte av å ha truffet ett eller annet hvertfall hos en som liker rock. Så langt fra nyskapende som det går an å komme, og det kler The Knut bra.

Mammüth – Gone With The Wolves

Mammüth må ikke forveksles med det fiffige og tunge (rent vektmessig) bandet Mammoth fra 80-tallet. Norske Mammüth kommer nemlig fra Drammen, og består av noen av folkene bak metalfestivalen Music Of Mass Destruction. Mammüth flesker like greit til med 12-minutteren Blood From Water som første låt, og selv om resten av låtene ikke er like lange fatter ikke drammenserne seg i korthet. Men det gjør man heller ikke i sjangeren Mammüth inspireres av. Her kan en høre glimt av Neurosis, Crowbar og diverse sludgeband, og det er en sjanger som ikke har så veldig mange utøvere i Norge. Dermed blir Mammüth er tungt pust inn i den norske metalscenen. Noen av låtene trekkes nok litt ut i langdrag uten at musikken skriker etter mer pusterom, men en del av kuttene her er riktig så hyggelige. Inspirerende start på en forhåpentlig fin fremtid. Assault To Prevail under.

Mammüth-Assault To Prevail

Man The Machetes – Idiokrati

Så har arven etter Kvelertak allerede dukket opp hos norske band. Først ut er Man The Machetes. Det er muligens litt urettferdig å plassere dem i Kvelertak-båsen, for de innehar utvilsomt egne kvaliteter, men den markante blandingen av skrikevokal og store og polerte riff ble perfeksjonert på Kvelertaks debut. Og perfeksjoneres nok ytterligere på Kvelertaks neste plate. Låter som Mageplask og Slagen står fint på egne bein, og synes du at det er stas med hard musikk med norske tekster kan nok dette være et band for deg. Men tankene dine går sikkert også til Kvelertak ganske kjapt under lyttingen.

The Good The Bad And The Zugly – Anti World Music

Der Man The Machetes åpenbart er inspirert av Kvelertaks musikk drar The Good The Bad And The Zugly inspirasjon fra et annet norsk band i sin musikk. For det er helt umulig å høre på Anti World Music uten å tenke på Turbonegers album på siste halvdel av 90-tallet. The Good The Bad And The Zugly høres helt identisk ut som Turbo gjorde på Ass Cobra og Apocalypse Dudes. Ikke noe galt i det, men nå vet du hvertfall hvor vi er rent musikalsk. Punkrock, fete skingrende gitarer, gjengvokal, negativitet og deilighet. De er gjerne kopier, men de spiller deathpunk av høy kvalitet. En ny favoritt. Anti World Music indeed. One Kidney Man under. Nyt!

The Good The Bad And The Zugly-One Kidney Man

Virus – Oblivion Clock

Virus har lenge vært et band som i likhet med tidligere nevnte Voivod har vært et musikernes band. I likhet med Voivod leker stadig Virus med metalen som sjanger, og blander inn elementer fra jazz, alternativ rock, lydeffekter og alskens rart i musikken sin. Til tider engasjerende, men til tider også litt vel forvirrende. Er du allerede inne i Virus sin musikalske verden skuffer de nok ikke denne gangen heller, og er du klar for å bli overrasket er det bare å hive seg over katalogen til dette norske bandet. Oblivion Clock er en ep som også inneholder gjenutgivelse av spor som har vært ute i lite opplag tidligere. Blant annet en fin og poppete coverlåt av Walker Brothers. Virus gjør akkurat som de vil.

Killtek-The Noise Of Rage/Silence Of Self Destruct

Vi har sagt det mang en gang på radioprogrammet, men det skjer altså veldig mye bra i Trondheim for tiden. Det dukker opp nye band hele tiden, og Trondheim Metal Fest som arrangeres i mars imponerer med et strålende program. Killtek skal faktisk spille på festivalen, og debuterte nylig på plate. Killtek består av musikere som også spiller i Torch og Grown Into Nothing som er to andre gode trønderband, og ep-en er skrudd av Marc Görtz fra tyske Caliban. Nå har jeg aldri vært en fan av den mer industrielle delen av metalen, og det er i det landskapet Killtek opererer. Musikken er hard og full av gitar og trommer, men det hele er også delvis elektronisk. Til tider engasjerende, men i lengden noe masete. Men som sagt er ikke industriell metal helt min greie, så jeg oppfordrer til å sjekke ut ep-en helt på egenhånd. Game Changer hører du under.

The Resistance-Rise From Treason EP

Svenske The Resistance er et slags superprosjekt med medlemmer som tidligere har spilt i svært gode svenske band. Jesper Strömblad og Glenn Ljungström har vært med i In Flames, Marco Åro spilte i The Haunted, mens Chris Barkensjö er fra mer ukjente Kaamos. Sammen er de altså The Resistance, og på debuten går det fort i svingene. Tenk deg en hybrid av Hatebreed og In Flames, så er du på sporet. Hybriden høres bra ut den, selv om det er vanskelig å felle noen dom etter fire låter. Anbefales trygt, spesielt om du liker Hatebreed. Og hvem liker vel ikke Hatebreed? Galninger.

The Promdates-Coffee’s Hot, We’re Not

Jeg tror The Promdates kommer fra Ålesund, men jeg vet at de spiller herlig pop-punk. For det har de gjort i stereoen min de siste minuttene. Og det føles fint. Jeg vet at mange lyttere og lesere av Pyro avskyr pop-punken, men personlig elsker jeg enkelheten i sjangeren. The Promdates er ganske så myke til og med for å være pop-punk, men har noen herlige låter på platen sin. Det skorter litt på tighthet og engelskuttale, men alle som sporter en t-skjorte av Chixdiggit i innercoveret sitt er gode i min bok. Sjekk The Promdates på Urørt og lytt til låten I Feel Alright under.

Fredag kommer Hatebreeds nye plate The Divinity Of Purpose. Lad opp med Honor Never Dies. Ære, du vet.

Alice In Chains – Hollow
Nytt album kommer “spring 2013”, i følge AliceInChains.com
— Alice In Chains-combacket med Black Gives Way To Blue var intet mindre enn en massiv kunstnerisk suksess (les konsertrapport her), og skeptiske fans av Layne Staley innså fort at erstatteren William DuVall fylte stemmebåndene til den avdøde Staley. Med Hollow fortsetter Jerry Cantrell & co der de slapp, og leverer total episkhet i form av klassisk metal. Tungt, atmosfærisk, riffete og tidløst.

Hatebreed – Put It To The Torch
Fra platen Divinity Of Purpose, slippes 29. januar
— Jeg var litt næææææh til Put It To The Torch etter én gjennomlytting, men så har den virkelig vokst på meg. Breakdownet ligner i overkant mye på I Will Be Heard-riffet, men Jamey Jasta kompenserer med en klassisk tekst, spesielt liker jeg refrenget: “Here´s your apology! Here´s to burning out. And here´s to fading away. FUCK YOU BOTH, I just put it to the torch.” Jeg håper Hatebreed spiller på ALLE festivalene jeg skal på i sommer. Da skal det danses og synges, gitt.

Kvelertak – Bruane brenn
Fra platen som kommer 25. mars. Bruane brenn slippes 21. januar
— Kvelertak spilte Spring fra livet på Lydverkets avslutningsshow i fjor høst, nå er den første offisielle singlen ute. Den heter Bruane brenn, er allerede listet på P3, og låter akkurat så Kvelertak som vi håpet på. Classic rock, fett arrangement, sørstatsinspirert gitarsolo-breakdown, skrikete vers og herlig allsangvennlig refreng. Og tekstlinjen “ska aldri gå på jobb igjen” minner meg veldig om Vestlandsfandet-slagordet “Eg ska flytte for meg sjøl”. Vanedannende.

Clutch – Earth Rocker
Tittelspor fra albumet Earth Rocker, som slippes i mars
— Men selv om både Alice In Chains og Kvelertak leverer låter som oser av forventninger, spilleglede og selvtillit, er det Clutch som stikker av med flest rotasjoner på spilleren. Earth Rocker er første smakebit før ny plate og utsolgt konsert på Parkteatret i februar, og det er in-your-face rock slik kun Clutch gjør det når de vil. Tekstmessig minner denne meg om Careful With That Mic, spesielt tekstlinjen “If you´re gonna do it, do it live in stage. Or don´t do it at all”. Ekte følelser, ekte rock, ekte ekthet. Og så videre. Sjekk låten selv her:

For et band. Som tidligere nevnt leverer Hatebreed med første låt fra The Divinity Of Purpose. Albumet kommer i slutten av januar, og vi skal selvsagt spille masse fra det frem mot Hatebreed treffer Trondheim Metal Fest i mars. I dag kom videoen til nevnte låt Put It To The Torch. Mye flammer og magi. Funker det.

Hatebreed slipper ny plate i slutten av januar, og kommer også innom Norge og Trondheim Metal Fest om noen måneder. Alt er velstand. Her forteller Jamey Jasta om tekstene på det kommende albumet The Divinity Of Purpose. Ooooo. Vi gleder oss….

Flunkende ny sang fra Hatebreed. Put It To The Torch. The Divinity Of Purpose slippes i slutten av januar. Moshable…

Men bare på gøy…. Den prominente vokalisten i Hatebreed og Kingdom Of Sorrow gir i juli ut solo-plate, men lover å bange videre med sine andre band også. Sjekk intervju og klipp fra solo-sanger her.

Rammstein, Alice In Chains og Hatebreed på en scene. Det kunne ikke gå gale.

Gårsdagens lange kveld på Koengen i Bergen ble en reise gjennom forskjellige måter å forholde seg til publikum på. Og det hele startet med publikumsfrieri i front da Hatebreed bruste inn på scenen til tonene av det velkjente Rocky-temaet. Vel var solen høyt på himmelen, vel var lyden ullen, og vel tok vinden resten av lyden, men Hatebreeds vokalist Jamey Jasta kan triksene for å få folket i godstemning. For det var en høyst oppegående reise gjennom nye og eldre Hatebreed-bangers som kunne nytes i Bergen i går. Til tross for at klokken knapt var passert 19 kom publikums hender opp, mange hoppet i takt, og Jasta fikk til og med startet en pitteliten circlepit. Ikke dårlig. Etter en halvtimes tid avsluttet bandet med klassikerne (i Hatebreed-sammenheng…) Live For This og I Will Be Heard, og alle untatt en del hoderistende foreldre nikket anerkjennende med.

Alice In Chains er alt Hatebreed ikke er når det kommer til publikumsfrieri. Der Hatebreed gjør sitt ytterste for å få publikum til å bli en del av konserten, går Alice In Chains den andre veien og konsentrerer seg hundre prosent om det som kommer ut rent musikalsk. Og det fungerte ganske så bra i går. Lyden var blitt betraktelig bedre da sjef Jerry Cantrell og den nye vokalisten William DuVall styrte kveldens andre konsert trygt i havn. Og trygt er ordet som beskriver det hele best. Trygge låtvalg og trygg stemning. Ingen utagering, kun levering. Kanskje noe småkjedelig for de som ikke har noe forhold til bandets lange karriære, men hyrdestund for fansen som har ventet lenge på å få se Alice In Chains live vest i Norge. Låtene fra comeback-albumet passet for øvrig veldig godt inn blant klassikerne, og Check My Brain og Lesson Learned var faktisk blant høydepunktene.

Så var det tid for tyskerne i Rammstein. Et band som har gjort karriære på et iskaldt sound og et sceneshow uten sidestykke i rocken. Og der Hatebreed og Alice In Chains velger to forskjellige måter å gjøre konsert på, og to forskjellige måter å forholde seg til publikum på, kjører Rammstein på sin helt egen måte. Her er det ikke noe publikumsfrieri fra selve bandet. Det overlater de til sprengstoff, raketter og svære ildkuler. Rammstein er alt det Marilyn Manson vil være, men som han ikke helt får til. Og Rammstein er det Kiss var for oss som vokste opp på 70- og 80-tallet. Mystiske og spennende. Med et show som gir fullstendig valuta for pengene.

Lyden er god, scenen er bygget opp som et skittent svar på Saw-filmene, og effektene sitter løst. Fra koreografert pyro, via gnistregn og nær henretting av keyboardisten, til litt mer cheesy ting som surfing på publikum med gummibåt (gammelt Gartnerlosjen-triks) og spruting av hvit masse fra en kjempepenis under showets kalkun-låt Pussy. Og der har du Rammstein. Aldri kjedelige, alltid monumentale, og stort sett veldig gode. Med et arsenal av perfekt og kynisk rock som heller ikke skal underkjennes på noen måte.

Bergen Calling kalte arrangørene denne lille festivalen. Jeg håper de roper igjen neste år. Og at de snart får orden på de forrykte øl-køene. Hvor vanskelig kan det være?

Nrk godtok ikke Rammsteins foto-kontrakt, så derfor har vi ikke bilder fra selve konserten.

Og med seg på lasset har de Alice In Chains og Hatebreed! Vant du billett?

Tirsdag 15. august braker det løs på Koengen i Bergen. Først hardcore-galningene i Hatebreed, så et Alice In Chains med gjenvunnet form, og så monster-showet til Rammstein. Det er bare å sette av hele dagen til deilig rock. Vi ga vekk billett til de som kunne gi oss navnet på de tre vokalistene som da er Jamey Jasta (Hatebreed), William DuVall (AiC) og Till Lindemann (Rammstein). Disse får billett i posten:

Kamilla Krug Aase, Vanse

Lucy Reitan, Bønes

Morten Strandberg, Bergen

Bård Nordvik, Bergen

Postmann Skjebstad og meg setter oss på flyet til København. Hvorfor? Jo, nå skal du høre. Det involverer både leverpostej, Hatebreed, engelske tøser og Suicidal.

På fredag og lørdag arrangeres tidenes første Copenhell i København (sjekk det ville programmet her), og postmann Skjebstad og meg selv tar turen til Kongens By for å vise danskene hvordan moderne fjellaper kjører seg opp. Vi brukte cirka 1 minutt på å bestemme oss for å ta turen til denne deilige festivalen. Vi fant absolutt ingen argumenter mot å dra, men 666 tungtveiende grunner til å sette oss på flyet. Her er 10 av de viktigste:

1. Suicidal Tendencies skal spille! Fuck yeaaah! Jeg har ikke sett dem siden 1992 eller -93, da de spilte på Roskilde før Sepultura. Jon har aldri sett Mike Muir og hans magiske menn. All I wanted was a Pepsi! Just one Pepsi!

2. De kan dette med underholdning på Copenhell. Ikke et sekund skal ofres på  kjedsomhetens alter, sjekk bare denne nyhetsmeldingen fra de snille festivalarrangørene: Vi er stolte over at præsentere Copenhells biergarten! 750m2 telt med langborde, scene, DJ pult og karaoke-anlæg. Mellem koncerterne vil der være underholdning af de britiske Fuel Girls, der er ultra sexede, rock’n’roll danse og stunt tøser, der nok skal sætte fut i fejemøget mens der høvles bajere.

3.  Jommen om vi ikke får sett Hatebreed enda en gang. Jamey Jasta og gjengen var i ultraform da de spilte med Machine Head og Bleeding Through på Rockefeller, når de får rocket fra seg i liberale, frilynte, løsslupne Danmark blir det nok en ekstra prikk over i-en. Born to bleed, fighting to succeed! Hahahaha, yes, det skal bli suksess.

4. Det danske landslaget er kanskje like interessant som en evig trening med Stabæk, men de har i hvert fall kommet seg til VM. Så vi bøyer oss i respekt for at flatlandsmolboene kom seg til Sør-Afrika, mens Carew og Zlatan sitter hjemme og ser på TV i de Tyler Brüle-designede leilighetene sine. Kanskje vi treffer Jesper Olsen og John Faxe Jensen i Køben? Det hadde vært killer. Da skal jeg bare snakke gamle Sharp-drakter med Olsen, så kan Skjebstad skåle med Faxe og prate om Tony Adams.

5. Mastodon har avlyst grunnet diverse sykdom/utslitthet/overmarinering, men damn om ikke erstatningen pirrer godt. The Dillinger Escape Plan er ute med Optional Paralysis, nok en innertier fra den kanten, og de skal legge København i grus. Fett.

6. Copenhell har sitt eget øl. Saklig. Og ikke et hvilket som helst øl, sjekk her:  Copenhell Brew! En fantastisk ildgylden øl med djævelsk høj alkohol, nemlig 6,66%. Øllet sender tankerne direkte mod fest i helvede, når de gyldne dråber rammer læben. Øllen dufter let af humle og malt, men mest af alt af Copenhell. Mundfølelsen er djævelsk og perlende på grund af den store mængde kulsyre og alkohol. Øllets tur gennem svælget giver en fornemmelse af, at denne øl er den eneste der kan slukke tørsten i helvede. Øllen er netop rullet ud fra tapperiet og kan ikke bare smages på selve Copenhell festivalen, men kan allerede købes online. Der er tilmed tilbud til de ekstra tørstige, køb 100 dåser og få allerede nu billet til Copenhell 2011! Ikke bare oppfordrer de utilslørt til bajerhøvling, men de bundler øl med festivalbillett til 2011. Tviler på alle tilsynene i Norge hadde godkjent det. Danmark, altså. Så fritt!

7. Deftones er tilbake med Diamond Eyes, et gåsehudfrembringende monster av en plate. Og så spiller de på Copenhell. Det kan bli vakkert, episk og ettertenksomt.

8. Vi skal spise smørrebrød med lun leverpostej hver dag, hele tiden. Kanskje hos den tradisjonsrike restauranten Ida Davidsen i Tivoli, hvor familien Davidsen kjører hardt på de drøyeste smørrebrød: De er ret vilde med smørrebrød i den familie. Så vilde at de er nået til femte generation, der har gjort det højtbelagte til sit levebrød.

9. Dave Mustaine kommer. Gjør han hele Rust In Peace? Hvordan er Megadeth nå som David Ellefson er tilbake? Spiller han seriøst bare Head Crusher fra Endgame?  Dette må vi finne ut av.

10. Suicidal Tendencies! Suicidal! S! T!…S! T!…S! T! SUICIDAL!

Høvle bajer!  Rapport følger.

Bonus: Suicidal Tendencies live fra desember. You! Can’t! Bring! Me! Down!

For en kveld det kommer til å bli i Bergen på tirsdag. Sjekk Alice In Chains fra Rock Am Ring.

Sikre kilder forteller oss deilige ting.

Det har lenge versert rykter om at det skulle komme ett ekstra band på line-upen til Rammstein på Koengen i Bergen 15. juni, og dette bandet viser seg å være det ekstremt gode live-bandet og Pyro-favorittene i Hatebreed. O’ sommer med din glede! Rammstein, Alice In Chains og Hatebreed på en kveld. Det engelske bandet Demon ga ut en live-plate en gang som het One Helluva Night. Dette må da bli One Hellish Helluva Night. Herreminskaper….

Alles favoritt-sinnatagger Hatebreed er ute med video til Everyone Bleeds Now. Intet mindre enn deilig.

Her om dagen mailet jeg noen av arrangørene for å sjekke når bandene begynner, og fikk en liten overraskelse. Rockefeller ga meg nemlig denne beskjeden:

Litt spesielle tider på fredag:
19:30 dørene åpner
19:45 Bleeding Through
20:35 Hatebreed
21:50 Machine Head

WTF? Bleeding Through på scenen allerede kl 1945 – nittenførtifem? Og bare 15 minutter etter dørene åpner? Her måtte det dobbeltsjekkes, så jeg mailet tilbake til Rockefeller:

Jøss, det er spesielle tider, ja. Greit å vite. Skal lage en bloggpost på det så folk får det med seg. MEN dere får jo ikke inn folk så kjapt, det er skandale om man må stå i KØ når Bleeding Through spiller. Det bør dere kanskje tenke på?

Etter den sinnssyke konserten Bleeding Through gjorde med Bullet For My Valentine er det lite tvil om at jeg vil ha med meg hvert sekund av settet deres på Rockefeller, og når 1000-1500 pers skal slippes inn på Rockefeller kl 1930, tar det garantert lengre enn 15 minutter.  Svaret kom kjapt på og sånn passe beroligende:

Ja, vi er klar over problemet. Turnéledelsen som har bestemt tidene… Men vi håper å kunne tøye det noe hvis nødvendig, så ingen står i kø når Bleeding Through går på.

Konklusjonen er at alle bandene begynner langt tidligere enn vanlig på Rockefeller, selv om ikke det blir akkurat klokkeslettene som står over, så om du skal på gig er det greit å være tidlig ute. Sees på Rockefeller, folkens!

Vi har vært litt slappe med å trekke konkurranser i det siste, men nå kjører vi på!

Vinnere av Ace Frehleys album Anomaly:

Anette Bjerk, Oslo

Arnt Petter Andersen, Sandnessjøen

Tor Arne Midtli, Otta

Vinnere av Immortals nye album:

Vinyl:

Ketil Søraker, Trondheim

Lars Andre Hanes, Vesterøy

Cd:

Erik Lindgren, Larvik

Ole Fuglebakk, Straume

Vinnere av Hatebreeds nye plate:

Dagfinn Sjaastad Karlsen, Trondheim

Helge Astad, Stavanger

Cecilie Paulsen, Rudsdalen