Et av mine store favorittband er Jane’s Addiction, og selv om deres siste singel Another Soulmate ikke akkurat var blant de beste låtene de har laget er det alltid fint å se bandet på scenen. Nylig gjorde de Jimmy Kimmel, og Three Days og Stop kan nytes her. Another Soulmate over.

Jeg har forsøkt meg mange ganger på den nye Jane’s Addiction-låten, men er fremdeles ikke overbevist. Synd, siden jeg er superfan av nesten alt bandet har gjort tidligere. Tekst-video på Another Soulmate over.

Jane’s Addiction ga ut en strålende plate for noen år siden med The Great Escape Artist, men ble vel noe oversett her hjemme. Synd for alle som ikke så og hørte den utgivelsen. Helt nydelig. Nå slipper Jane’s Addiction en dvd/Bluray fra slippefesten for albumet som de gjorde i New York. Skal sees.

For en låt. For et band. For en flott video. Endelig tilgjengelig for alle. Get with it…

Det skjer en irriterende ting på nettet for tiden. Mange amerikanske band slipper videoer som kun er tilgjengelig i USA i mange dager, før vi i resten av verden får lov til å se. Sånn var det med den nye videoen til Lamb Of God og sånn er det også med Underground-videoen til Jane’s Addiction. Og det IRRITERER meg. Litt fordi jeg er Jane’s Addiction-fan og har lyst til å se videoen NÅ, men mest av alt fordi det ikke burde være slik i den digitale tidsalder. Hva er poenget? Mens vi venter på den nye videoen til Jane’s Addiction fant jeg uansett denne tekst-videoen som vi ikke har postet tidligere. Og Underground er i tillegg en av fjorårets aller ypperste sanger. Hentet fra den ganske så nydelige platen The Great Escape Artist som ble totalt oversett her hjemme i fjor. Skam på nesten alle.

Vi har tenkt, kranglet og kåret. Dette er årets beste plater innen hardrock og heavy metal. Du kan være enig. Eller helt uenig. Men sjekk hvertfall om du har fått med deg alle sammen gjennom året.

Pyro har nitidig gått gjennom alt vi har spilt gjennom årets sendinger, og vi har funnet de ti platene vi sammen synes er aller best. Som vanlig har vi ikke rangert platene, men presenterer her det vi mener er kremen på toppen av kremen oppå kremkaken av året 2011.

Mastodon-The Hunter

Progmetal-udyret Mastodon ble i 2011 både enklere, men kanskje også enda litt tøffere, med sin gjennomroste The Hunter. Det er ikke første gang Mastodon skriver korte låter med riff som sitter i hodet med en gang, men det er første gang de gir oss en hel plate som med litt godvilje kan kalles fengende rett gjennom. Fans av det intrikate og vanskelige er kanskje skuffet, men vi er fremdeles i ekstase. Et nydelig band med en ny nydelig plate. Begynner å bli en del av de fra Mastodon nå.

In Flames-Sounds Of A Playground Fading

Her i Pyro liker vi In Flames når de er på sitt melodiøse og kommerse, som på sine tre siste plater. SOAPF vokste i løpet av året til å bli en av våre desiderte favoritter, med Where The Dead Ships Dwell, Darker Times og Ropes som noen av favorittlåtene. I tillegg fikk vi sett dem på hver vår konsert, Totto på Norway Rock og Asbjørn i Spektrun. Begge konsertene overbeviste oss om at vi snart må opprette en Pyro Hall Of Fame, slik at In Flames kan få plass der.

Protest The Hero-Scurrilous

Over til det litt vanskeligere igjen. For kanadiske Protest The Hero er ikke redd for et taktskifte eller ti. De er heller ikke redd for å låte som både Iced Earth, Queensrÿche og Queen i samme låt. Det er fordi de er trygge på sin egen legning innen metal. Scurrilous er en reise i fengende kaos-teori, og det er noe du må sette deg inn i med en eneste gang. En enorm overraskelse i 2011 med en høyst fortjent plass på listen.

TRC-Bright Lights

Bandet bak mosh-anthems som Go Hard Or Go Home og H.A.T.E.R.S. fikk mye oppmerksomhet på Pyro i 2011. Med Bright Lights beviste de hvorfor. In-your-face-metal med frekk hardcore-attityde i bunn og frekk flørting med rapvokal ble en eksplosiv molotovcocktail fra Londons gater.

Jane’s Addiction-The Great Escape Artist

Jeg, Totto, elsker Jane’s Addiction. Det har jeg gjort lenge. Og det var derfor med en skjelvende nervøs hånd jeg satt gjenforeningsplaten til dette høyst legendariske bandet i spilleren. Jane’s Addiction var nemlig mitt definitive favorittband akkurat da heavy metal og alternativ rock smeltet sammen på slutten av 80-tallet. Det var Jane’s Addiction som var brobyggeren med sine fenomenale plater den gangen. Og nå skulle de nok en gang gjøre comeback. Cd-en forsvant inn i spilleren, jeg justerte lyden litt opp, og jeg ble dratt inn i Jane’s Addictions vidunderlige verden nok en gang. Kanskje litt rolig og myk for mange, men for meg er dette noe av det største som har skjedd musikalsk på mange år. Jeg elsker Jane’s Addiction fremdeles. Kanskje mer enn noensinne.

Revocation-Chaos Of Forms

Hvor kom denne gjengen fra? Vi hadde ikke hørt om Revocation før Metal Sucks kåret David Davidson til verdens beste nålevende, aktive metalgitarist, men vi ble fort blodfans. Chaos Of Forms er mastodonsk i sin tilnærming til metal, her får vi deilig thrash i naturlig samkvem med Scorpions-riffing, klubbvennlig hardcore og shredding fra en annen verden.

Primordial-Redemption At The Puritan’s Hand

Vokalisten i Primordial heter Alan, og han beskrev musikken til sitt litt mystiske band perfekt for meg under årets Hole In The Sky. Primordial er en blanding av Bathory og irsk folkemusikk, sa han. Og det får en jo bare være enig i. Har du ikke hørt Primordial er det bare å hive seg rundt med en gang. Bandet har holdt på siden tidlig 90-tall, men det er med sine to siste plater de virkelig har laget stor kunst. Redemption At The Puritan’s Hand er nok ikke like sterk som To The Nameless Dead fra 2007, men albumet er mer enn godt nok til å være blant de ti beste i år. En musikalsk reise for de med tålmodighet og kjærlighet til metalens historie.

Taake-Noregs Vaapen

Eneste norske band på listen er Taake, som i år slapp en høyst overraskende plate. Tidligere har Taake vært litt for mørke for oss i Pyro. Vi er tross alt fløtepuser her. Men i år slapp Hoest et album som viser Taake fra en litt mer leken og lystbetont stil enn vi er vant med. Nå er det ikke slik at Taake har gått helt i hundene og blitt et pop-orkester. Det handler fremdeles om knallhard black metal, men denne gang er låtene litt mer spiselig for de som ikke er dypt inne i sjangeren, gjestelisten er lang og god, og låter med banjo og mandolin bryter litt opp i det totalsvarte mørket til Taake. En mesterlig plate.

Rival Sons-Pressure And Time

Av og til skal musikk bare skape god stemning. Rival Sons gir deg klassisk hardrock i 2011, og selv om coveret ser ut som noe Hipgnosis kunne laget for Pink Floyd i 1977 (ikke så rart siden det nettopp er de som har laget det…), så snakker vi her om enkel og supersexy mother….ings hardrock slik som alle elsker den. Rival Sons gjør ingenting nytt, men danser elegant og funkt ned stiene Free og Led Zeppelin gikk opp for dem. Tittelsporet, Young Love og All Over The Road er alle blant årets beste rockelåter. Bonus for latterlig digg konsert på Parkteatret i høst. La deg rive med! Faen altså. Det er så delig med rock.

Machine Head-Unto The Locust

Oioioioi, Machine Head er bedre enn noensinne. Master Of Puppets-aktige ambisjoner i tittelsporet, deilige følelser i The Darkness Within og årets åpningslåt i I Am Hell. Robb Flynn har aldri vært sintere og mer briljant enn nå, og det får han festet på plate. Så det synger etter.

Det er mange andre album som også har gjort livet vårt levelig gjennom året. Blant annet et par norske som bør få litt ros, siden det bare er ett norsk album på topp 10-listen. Einherjer leverte små-pompøs viking-metal på sin Norrøn, Devil ga oss deilig doom på sin Time To Repent, Nekromantheon gjorde old-school thrash på Divinity Or Death, og Insense leverte strålende moderne metal på sin Burn In Beautiful Fire.

Vi har sikkert glemt både norske og utenlandske utgivelser, men det er da din oppgave å minne oss på disse. Og så hadde vi bare ti plasser da. Ikke glem det….

Jeg har ventet på gjenforeningsplaten til Jane’s Addiction i mange måneder. Nå har vi endelig møtt hverandre. Ble det fest eller kolera?

Jane’s Addiction har vært et av mine absolutte favorittband helt siden jeg ved slump hørte albumet Nothing’s Shocking i en platebutikk i Bergen sentrum en tidlig høstdag i 1988. Den gangen var Jane’s Addiction bindeleddet mellom hardrocken og den alternative rocken, noe folk som Nirvana og Soundgarden nøt godt av flere år senere.

Jane’s Addiction laget angstfull og hard rock som traff både de som likte heavy metal og de som likte indie. Det store gjennombruddet kom med platen Ritual De Lo Habitual i 1990, og ikke minst med hit-singelen Been Caught Stealing. Deretter gikk alt galt innad i bandet, og det første bruddet kom året etter. En gjenforening måtte komme for et band som kun hadde laget to studio-album (de startet faktisk karriæren med en live-plate…), og da platen Strays dukket opp i 2003 var vi alle lykkelige igjen. For en kort periode. For det gikk selvsagt galt. På ny. Og vi som fans fikk nok en oppløsning rett i fleisen. Det skal ikke være enkelt.

Da trodde jeg at Jane’s Addiction var historie for godt, men her er de igjen, i 2011. Eldre og sikkert litt visere, skjønt det med vis er jeg ikke helt sikker på. Men nok mas. Er den andre gjenforeningsplaten i rekken noe å ta med seg videre i livet?

Nå er jeg usikker på om jeg som fan er ekstra kritisk eller ekstra blåøyd, men resultatet etter intens lytting på The Great Escape Artist de siste dagene er at Jane’s Addiction fremdeles har det udefinerbare og spesielle som gjør dem enestående i rocken. Det nye albumet matcher på ingen måte mesterverket Nothing’s Shocking, men føyer seg pent inn rekken av gode utgivelser fra L.A.-eksentrikerne.

Det hele starter formidabelt med de fire første låtene, som er så bra at jeg nesten må sjekke kalenderen. Underground er en gigantisk start med en klassisk Jane’s Addiction-oppbygning. End To The Lies holder standarden oppe på et skyhøyt nivå, Curiosity Kills gjør det samme, før vakre Irresistible Force tar albumet til en ekstrem topp. Svært mulig årets aller beste sang. Uansett sjanger. Gåsehud hver eneste gang. I’ll Hit You Back har definitivt også sine øyeblikk, men fester seg ikke like umiddelbart som de fire første.

Og så faller det hele litt i dass. En fin og nyvasket porselens-dass, men likevel i dass. Nå har aldri Jane’s Addiction vært redde for å dra tempoet ned på platene sine. Men det at de velger å legge såpass mange rolige sanger etter hverandre er frustrerende. Twisted Tales er fin og poppete, men mangler det lille ekstra. Ultimate Reason har også sine øyeblikk, men er for enkel. Splash A Little Water On It er platens svakeste punkt med sin litt vel elektroniske tilnærming. Nivået dras litt opp igjen med rolige, men svært vakre, Broken People. Før Words Right Out Of My Mouth endelig finner igjen de store gitarene helt på enden av disken. Så hva står jeg igjen med? Mer enn nok, viser det seg.

Jane’s Addiction i 2011 er ikke enestående, men har garantert laget en av årets beste plater, og ikke minst er både band og plate bedre enn ved forrige gjenforening. Jeg er lykkelig.

P.S. Om du får tak i dobbel-versjonen får du med en live-bonus-plate fra en konsert tatt opp i Mexico i april. Det er saker. Bonus indeed. For Jane’s Addiction er et fenomenalt live-band. Noe alle som så dem på deres eneste konsert i Norge (Rockefeller 2003) kan enes om. Live-platen er intet mindre enn fenomenal. Og langt mer rocka enn The Great Escape Artist. Men begge lyser opp livet mitt som en lysløype.

Sjekk videoen til magiske Irresistible Force under.

Frekk låt fra den nye platen The Great Escape Artist ble spilt hos David Letterman her om dagen. Har bestilt platen fra Amazon, MEN DEN HAR FANKEN IKKE KOMMET I POSTEN…..

Mine favoritter i Jane’s Addiction er farlig nær ved å gjøre nok et comeback på plate. Dermed havnet de torsdag som gjester på talkshowet til Jimmy Kimmel i USA. Der gjorde de sin nye singel Irresistible Force og gode gamle Stop. Vokalist Farrell er kanskje litt for opptatt av å bevege seg, og litt for lite oppattt av å treffe riktige toner, men det får så være…

Jeg gleder meg enormt til midten av oktober, for da skal endelig Jane’s Addiction slippe ny plate. Takk for oppmerksomheten.

Jane’s Addiction. For et band…. Ett av de aller beste. Ny plate kommer 4. oktober og skal hete The Great Escape Artist, og her er andre sang og andre video ut. En rolig og groovy sak som heter Irresistible Force. Ikke Jane’s Addiction på sitt mest rocka, men det var de heller ikke alltid på sine fenomenale plater på 90-tallet. Hadde jeg hatt en “liker”-knapp, så hadde jeg trykket på den.

I slutten av september kommer det helt fantastiske bandet Jane’s Addiction endelig ut med ny plate, og her er andre låt ut. En rolig, men svært flott sak som heter Irresistible Force. Her med tekst og det hele.

Jane’s Addiction er etter min mening et av de aller beste bandene i rockehistorien, men er også et av de bandene som har rotet seg vekk flest ganger i rockehistorien med stadige besetningsskifter og oppløsninger. Til høsten kommer det uansett nytt album, og første låt derfra er lovende.

Jane’s Addiction roter det til igjen. Ikke uvanlig.

Da nyheten om at Duff McKagan fra Guns N’ Roses, Velvet Revolver og Loaded var blitt medlem av Jane’s Addiction kom, ble Pyro strålende fornøyd. Favoritt-bassist inn i favoritt-band. Men selvsagt varte det ikke lenge før Duff var ute av bandet igjen. Jane’s Addiction har ikke historisk vært veldig kjent for å være et stabilt orkester, og har skiftet medlemmer hyppig, samt at de har vært oppløst en rekke ganger. Rett og slett ikke et lett band å være fan av.

Nå skal Duff konsentrere seg om Duff McKagans Loaded, som etter planen skal slippe sin andre plate snart, mens Jane’s Addiction vel konsentrerer seg om å markedsføre sin nye dvd Live Voodoo som nyss kom. Og forhåpentligvis finner de snart en bassist som kan være med på platen de holder på med også. Som sagt, vanskelig band å være fan av. Men et vidunderlig orkester når de får ting til.

Jane’s Addiction er gode. Spesielt live. Nå gir de ut konsert-DVD.

Nye utgivelser fra Jane’s Addiction tilhører sjeldenhetene. Kun tre album i løpet av 22 år. Hverken mer eller mindre. Likevel har de hele veien hatt en enorm status som live-band. De som ikke har vært på Jane’s Addiction-konsert kan nå endelig få et inntrykk av magien. “Live Voodoo” er opptaket av en konsert gjort i New Orleans i 2009, fremført av den orginale JA-besetningen.

Aporopos utgivelser: Jane’s Addiction kommer med nytt album i 2011. Denne gangen med Duff McKagen på bass. Spennende.

Jane’s Addiction var gode fra før, men når de har fått med Duff McKagan på bass seiler de opp til å bli en udiskutabel favoritt igjen. Her live fra The Roxy nylig.

Herlige ting fra en low-key Jane’s Addiction-konsert i L.A. Med Duff McKagan på bass.

Verden går i sirkel, og Duff McKagan er ny bassist i Jane’s Addiction.

Ryktene har gått i lang tid, men nå er det altså bekreftet at Duff McKagan fra Velvet Revolver og Duff McKagans Loaded skal erstatte Eric Avery som ny bassist i Jane’s Addiction. Og for meg personlig er dette et voldsomt flashback til slutten av 80-tallet ettersom Jane’s Addiction og Guns N’ Roses var mine to favorittband på den tiden.

Jane’s Addiction stod for den litt nymotens hardrocken med sin gigantiske Nothing’s Shocking-plate, mens Guns N’ Roses var de slemme guttene i samme by. Nemlig Los Angeles. Og favoritten min i GN’R var alltid den litt punkete Seattle-typen Duff. Dermed altså en perfekt blanding når Eric Avery diverre måtte ut av Jane’s Addiction. Ikke lenge etter at han ble med i bandet igjen etter mange år som eneste orginalmedlem som ikke ville være med. Nuvel. Når man ikke kan få orginalbesetningen på ny plate, så nøyer jeg meg gjerne med Duff på bass. Og plate er de visstnok i gang med å lage. Alle hjerter gleder seg?

Fantastiske Jane’s Addiction er gjenforent med alle orginalmedlemmene, og turnerer med Nine Inch Nails. Nå har bandet vært i studio med Trent Reznor, og to gamle sanger i ny drakt kan du laste ned gratis fra denne siden. Det dreier seg om ny-innspillinger av to låter som figurerte på den alle første live-platen til Jane’s Addiction. Nine Inch Nails-låter får du også. Perfekt.