Karmøygeddon har blitt en fast post på Pyros plan de seneste årene, og når festivalen i tillegg flyttet til nye lokaler var det bare å ta europaveien fatt fra Bergen til Kopervik. Alle bilder er velvillig lånt ut av fotograf Jørgen Freim. Vi takker og vi bukker.

Karmøygeddon har altså i år flyttet seg fra Byscenen i Haugesund til Kopervik på Karmøy. Omtrent 25 minutter med bil fra Haugesund sentrum. Det var dermed med spenning jeg entret den lille byen midt på Karmøy. Karmøygeddon har nemlig blitt en favoritt ikke bare fordi arrangørene alltid har noe godt på programmet, men også fordi festivalen alltid har fremstått som veldig hyggelig og lite anstrengt. Det skulle vise seg at det gjelder fremdeles.

Karmøygeddon arrangeres nå i et bygningskompleks der hovedscenen er lagt i en slags stor bakgård der det var festet et stort telt over hodet vårt i tilfelle regn. Heldigvis helt unødig siden solen skinte begge dagene jeg var der. I tillegg til hovedscenen, som nok lett kan ta imot over 2000 tilskuere, var det også satt opp et stort merch-område, godt med toaletter og barer i samme etasje. Knapt nok kø noen steder. God stemning. Ekstra plusspoeng må avgis for en egen liten bar med et godt utvalg øl som øl-kjennere liker, uteområde og god matservering.

Den mindre scenen er lagt en etasje opp, og var kanskje den som skuffet i år. Kanskje fordi den minste scenen på gamle Karmøygeddon alltid medførte et voldsomt og intimt liv blant publikum. Noe slikt så jeg ikke i år, men så glippet jeg også på både Backstreet Girls og Dynamite, så det kan hende at det likevel kokte foran scenen som minnet litt mer om en danskebåt-bar enn en metalfestival. Nuvel.

Også i år viste festivalen seg fra en svært hyggelig side både når det gjelder arrangører og vakthold. Aldri noe mas eller kroppsvisitering eller tull. Og publikum responderte med å oppføre seg. Slik det alltid er på Karmøygeddon.

Hva så med musikken? Er ikke dette en musikkside, for helvede? Jo. Men la meg bare ta et av de ytterst få ankepunktene mot festival i Kopervik først. Det finnes knapt overnattingsmuligheter der (selv om det var satt opp en båt der folk kunne kjøpe seg rom), og det medfører at folk må ta buss inn til Haugesund sentrum. Men sånn er det når man arrangerer på et lite sted. For meg førte det til at velvillige svigerforeldre kjørte meg til og fra festivalen, men siden jeg ville virke som en ok svigersønn droppet jeg konsertene som varte ut i natten…

Så til musikken. Endelig….

Johnny Angelund og Karmøygeddon hadde i år booket inn en hel del band jeg ikke har et veldig stort forhold til, og andelen melodisk death med hint av folk var litt vel høy for meg. Men her gjaldt det å være åpen.

Det første jeg fikk med meg var svenske In Mourning som ikke gjorde noe særlig inntrykk. Mulig jeg var for opptatt med å sjekke området og utvalget i ølbaren. Britiske Age Of Tarurus fulgte, og de ble en av festivalens store overraskelser. Tung og herlig heavy metal i god retro-stil.

Taake er alltid en opplevelse, og selv om deres knallharde black metal til tider låt litt for snilt ut i salen leverte Hoest og kompaniet mer enn godt nok til at smil bredte seg rundt i salen. Pittelitt banjo, en hel del bannskap og masse helsvart metal.

Den melodiske death metalen som skulle bli en vane på Karmøygeddon startet for min del med Swallow The Sun fra Finland som gjorde sine saker bra uten at de fikk en ny fan i meg. Sister Sin måtte jeg droppe for å få intervjuet forfatter Harald Fossberg, og dermed var det duket for selveste Udo Dirkschneider.

Den gamle stemmen fra Accept har holdt det gående stødig og lenge med sitt U.D.O., men det er ikke alltid han er i storform på scenen. Det var kanskje ikke Udo på Karmøygeddon heller. Han beveger seg knapt på scenen, men med hjelp av et meget spillesugent band med Udos sønn bak trommene ble dette en av de beste U.D.O.-konsertene jeg har sett. Og det har blitt en del gjennom årene.

Neste band på den minste scenen var Djevel som er et mystisk liksminket og delvis kappekledt orkester fra Stavanger som presser ut god gammel black metal. Frontet av Erlend fra Kvelertak, med Dirge Rep på trommer og med Trånn Ciekals som åndelig leder ble det hele en god og mørk opplevelse på en trang og dunkel scene. De tre albumene de har laget er like mørke. Minst.

Så ble det en dundrende hjemmeseier for Einherjer som hadde blåst hele hyren på ekstra lys og som virkelig overbeviste med sin melodiøse norrøne metal. Stort, monumentalt, vakkert og medrivende. Heiet frem av sine egne, med vikinghistorie så langt karmøyet kunne se, må det har vært en stor kveld for Einherjer som også imponerte godt med sin nyeste plate.

Grunnet tidligere nevnte transport-problemer fikk jeg bare sett litt av Wintersun før det bar mot Haugesund. Dermed fikk jeg heller ikke med meg Kvelertak eller Triospheres hyllest av W.A.S.P.

Solen skinte på Rogaland også lørdag, men solen skinte ikke på flaksen min da et intervju med Hammerfall ble lagt akkurat samtidig med Backstreet Girls. Det hørtes ut som en god konsert, men jeg fikk det altså ikke med meg. Det ble derfor norske Viper Solfa som startet min lørdag. Viper Solfa blander det melodiøse med det industrielle, og dermed mistet de meg på veien. De skal ha for god innsats dog.

Like norske Triosphere har jeg forsøkt å like på plate mange ganger, men jeg har ikke klart det. Selv om det er lite å si på fremførelsen mangler bandet de virkelig gode låtene. Men i levende live skjønte jeg litt mer. Spesielt Ida Haukland på bass og vokal gjør sitt ytterste for å få opp stemningen, og klarer definitivt å løse opp i publikum. En langt bedre opplevelse live enn jeg hadde trodd.

Så fulgte to band jeg hadde minimalt med kjennskap til på forhånd. Begge kan vel plasseres i den melodiøse death metalen. Kalmah fra Finland ble tatt godt imot av publikum, men rotet seg litt vekk i dårlig humor og stillestående fremføring. Equilibrium fra Tyskland fikk jeg bare sett litt av grunnet intervju med Einherjer, men folk-andelen i det bandet er nok litt vel stor for meg…

Så til kveldens store positive overraskelse. Jørn Lande og Trond Holter har slått seg sammen for å lage albumet Dracula, som på plate til tider blir litt vel mye musikal. Men live fungerte det perfekt. Landes stemme er jo helt unik i Norge, og den entusiasmen som bandet skapte sammen med et stadig større publikum var virkelig en opplevelse. God pur hard rock. Og kanskje et bevis på at Karmøygeddon bør har mer slikt? Jeg hinter herved om Audrey Horne til neste år.

Den myke og melodiøse stemningen i kroppen ble raskt torpedert av Throne Of Katarsis som fra den lille scenen ga oss en innføring i god gammeldags black metal. Levende lys, liksminke, ondskap, diskant… Stilig og vondt for kropp og sjel. Slik det bør være.

Så nok en positiv overraskelse. Hammerfall har alltid vært der, men har alltid vært et band jeg har hoppet forbi. Litt vel myke for min smak. Men live var de regelrett strålende foran et høylytt publikum. Jovial heavy metal for fans i alle aldre.

Og dermed var Karmøygeddon over for min del. Jeg hoppet over Arch Enemy for å komme meg i seng, og registrerer dagen derpå at det hele ble en suksess for Karmøygeddon. Ny rekord i antall solgte billetter, konserter som startet når de skulle, fravær av tekniske problemer, et entusiastisk publikum. Rett og slett overraskende lite rot for å være første gang på nytt sted.

Jeg kommer definitivt tilbake neste år. Om ikke Johnny og kompani går helt bananas og booker enda flere melodiøse folk-death-metal-band.

Udo Dirkschneiders U.D.O. slipper plate etter plate og legger ut på tur etter tur rundt i verden. All ære for det. Nytt album som skal kalles Decadent kommer i slutten av januar og her er videoen til tittelkuttet. Det låter definitivt som Udo.

Dag en på Norway Rock er unnagjort og blir oppsummert.

Pyro ankom et Kvinesdal badet i sol på Norway Rocks første dag, og selv om en lang biltur fra Bergen gjorde at vi misset et par band ble den første dagen likevel full av både gode og mindre gode opplevelser. Heldigvis var de førstnevnte i flertall. La oss ta det hele kronologisk. Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen.

(Breed)

Breed er et band med medlemmer fra diverse steder i Norge, men de opererer ut fra Oslo med sin høyst innbydende metal. Med et stødig komp og en av dagens beste vokalister er Breed en gjemt skatt i den norske metalen. Med en fascinasjon for Pantera, et hjerte for grooven, og med tunge tatoveringer blir Breed festivalens første positive overraskelse, selv med lydtrøbbel og et sedat og fåtallig formiddagspublikum, og en oppfordring går herved ut til alle om å sjekke dette bandet nærmere. En dag du har tid til denslags.

(vokalisten i Breed, god på tingene sine)

Kvelertak har brukt omtrentlig ett år på å bli rocke-allemannseie i Norge, og har samtidig skapt seg et navn i utlandet. Bandet ble satt ugunstig tidlig på scenen på Norway Rocks første dag, men det betyr også at mange publikummere haler seg selv inn på sletten tidligere enn de ellers ville ha kommet.

(Kvelertaks Erlend i god positur)

På plate er Kvelertak et riff-monster med kremlyd, og det har de også en tendens til å være på klubb-konserter, men på den store NRF-scenen forsvant både bandet og lyden til en viss grad. Vokalist Erlend pisket i gang publikum, og fikk svært god respons, men det hele føltes litt halvveis likevel. Kanskje fordi forventningene bare på ett år har blitt ganske enorme til bandet. Slett ikke dårlig, men heller ikke så bra som de kan være.

(Djerv)

Norske Djerv har nettopp debutert med sin selvtitulerte plate, og selv om mange av de fremmøtte naturlig nok ikke er kjent med Djervs låter, klarer vokalist Agnete med sin stemmeprakt og sin attityde å få liv i folket foran scenen. Med tung svart sminke rundt øynene og et kritthvitt ansikt ser hun ganske spektakulær ut som en krysning mellom Karius, Baktus og et medlem av Dunderbeist, og publikumstekket er det lite å si på. Det er likevel vanskelig å få tak på låtmatrialet, og lyden var noe grumsete, men man kan definitivt se et potensiale som er i ferd med å blomstre.

(Djervs Agnete Kjølsrud)

Power-metal har aldri vært Pyros force, noe vi aldri har lagt skjul på, og Blind Guardian er et av bandene jeg ikke skjønner meg helt på. Voldsomt pompøst, veldig melodiøst og med innslag av både østlig og irsk folkemusikk. Forvirrende for de som ikke er dypt inne i det, men garantert stort for fansen som har stilt opp i hellingen mot scenen. Publikumsfrieriet og vitsene til vokalisten bestående av tysk humor og merkelig skryt til norsk rødvin gikk oss høyt over hodet, men det kan jo være vår feil. Jeg skjønner ikke Blind Guardian, og det lever Blind Guardian veldig godt med. For å sitere assosiert Pyro-medlem Heavy-Bård; “Det eneste de manglet på ekstranummeret var en flokk galopperende kameler”…. For å sitere meg selv; “Er det metal bare fordi man har to basstrommer?”…..

(norsk rødvin?)

Jeg hadde gledet meg til å endelig få se Insense live etter det strålende albumet de ga ut for noen måneder siden, men dessverre fikk jeg bare med meg tre låter før jeg måtte løpe til intervjuer backstage. Ut fra de tre låtene (som jo ikke er nok til å mene noe som helst) kunne jeg dedusere at Insense er staselige live, men at de spilte for et altfor lite publikum. Synd. I november skal bandet ut sammen med svære In Flames og Trivium på Europa-tur, og da får vi håpe at både nordmenn og andre europeiske folkeslag får ørene opp for Oslo-bandet.

(Tommy Hjelm fra Insense)

Da Udo Dirkschneiders U.D.O. spilte drev jeg og intervjuet In Flames til kommende Pyro-sendinger, så dermed gir jeg ordet til tidligere nevnte Heavy-Bård som så hele seansen med den tyske metal-greven.

Vår lille og lett tykfalne favoritt-tysker gjorde en flott figur da han returnerte til NRF kun ett år etter forrige opptreden. Litt kjedelig å booke U.D.O. to år på rad kan man kanskje si, men faktum er at det var  tyskerne som stod for torsdagens eneste dose klassisk heavy metal. Låter som Dominator, Man and Machine og Thunderball svinger kraftig, men det er naturlig nok Accept-klassikere som Midnight Mover, Metal Heart og Balls to the Wall som får publikum til å veive med armene og hoie med. Litt stillestående, men vakkert likevel.

(U. to the D. to the O.)

Etter tyskernes grand old man var det siddis-heltene i Ingentings tur til å underholde et stadig større publikum. Slikt blir for mye for en stakkars bergenser, men fra vårt ståsted noen meter unna det helt fulle teltet der bandet spilte kunne vi observere en sinnsyk stemning. Den skal de ha. De har siddisene (og sikkert andre) i sin hule hånd, de der Ingenting. Men musikken er definitivt ikke min greie. Så ærlig må jeg være.

(In Flames, manifesterende)

Så til myggen og metal-manifestasjonen. For med myggen kom også kveldens hovedattraksjon In Flames. Og endelig kom også publikum. Om det kom nok publikum vil tallene i ettertid vise for Norway Rock Festival, men det var godt med fans som dukket opp og endelig skulle få se svenskene etter det nylige albumslippet av Sounds Of A Playground Fading.

(et evigvarende massivt lys- og pyroshow på In Flames-konserten)

Og In Flames viste for alvor at de er i metalens elitedivisjon med et formidabelt lys- og pyroshow som er blant det tøffeste jeg har sett på noen scene noensinne. Det var nesten så det ble for mye flammer, men det vet vi alle at ikke er mulig, så dermed får jeg karakterisere det hele som en opplevelse. Musikken til In Flames har gjennom årene beveget seg mot en stor og melodiøs stadion-lyd, og sammen med sceneshowet fikk både fans og andre halvannen time med pur underholdning, og både nye og eldre ekstremt fengende låter. Oppsiktsvekkende bra.

(elitedivisjons-metal)

Det hele endte med fyrverkeri som fargela himmelen som hadde blitt mørk og skytung. Noe som bærer bud om våte dager i vente. Våte dager med deilig rock. Norway Rock Festival 2011 er i gang. Vi er tilbake i morgen med ny rapport.

Litt flere bilder:

Erlend fra Kvelertak føler det….

Blind Guardian kom, spilte, og forvirret oss. Hyggelige typer dog. Intervjuet dem etter konserten.

Det er mange tatoveringer på NRF, men denne er nok den beste.

(Vi e Kvelertak, dåkke e publikum!)

(Djervs Agnete i svart og hvitt)

(Djervs Stian i evil-positur)

(Scream for me, Kvinesdal!)

(slapp stemning mellom slagene)

(Udo viser geipen)

(syng med oss)

Udo er tilbake med Leatherhead EP og snart kommer det også ny plate fra den lille gneldrende tyskeren. Her er videoen til tittelkuttet på EPen.

Udo Dirkschneider og bandet Evil Disposition har laget Jingle Balls. Alt overskudd fra singelen går til dyreverns-organisasjonen PETA. Pyro backer, selv om sangen ikke er det helt store. Udo dukker opp mot slutten og fyrer avgårde litt Balls To The Wall for deg.

Vi hadde besøk av U.D.O. og intervjuet Rise Against. Og så spilte vi disse låtene for deg.

Mastodon-Emerald

Rob Zombie-What?

Overkill-Bring Me The Night

Slayer-World Painted Blood

Converge-Eagles Becomes Vultures

Motörhead-Shoot ‘Em Down

Forgery-In Pain

Escapetor-Suffocate

Rise Against-Long Forgotten Sons

Warlock-All We Are

Lynyrd Skynyrd-That Ain’t My America

Ihsahn-After

U.D.O.-Dominator

Black Sabbath-Paranoid

Jimi Hendrix-Purple Haze

Deep Purple-Fireball

Judas Priest-Metal Gods

Rainbow-Long Live Rock N’ Roll

Rammstein-Rammstein

Dio-Holy Diver

Saxon-Wheels Of Steel

U.D.O.-Heavy Metal Heaven

Legende på Pyro i kveld.

Udo Dirkschneider er en av metalens mest markante stemmer og personligheter. Tyskeren frontet det fantastiske bandet Accept på 80- og 90-tallet, og har også gjort seg bemerket med bandet U.D.O. som gjestet Norge nylig. Og da legenden selv var i Bergen, så var vi selvsagt på plass med mikrofonen. Dermed får du i kveld en time der Udo og bassist Fitty Weinholdt plukker sine favoritter fra rockehistorien. Blir fint.

Vi kjører også konkurranser der premiene er Unholy Alliance dvd-en til Slayer, vi gir deg intervju med de politiske pønkerne i Rise Against, og vi gir deg også helt ny musikk fra artister som Ihsahn, Rob Zombie og Overkill. Ekte vet du. Svært ekte.

Forklaring ønskes…

Siden selveste Udo Dirkschneider skal velge de fleste av låtene i sistetimen i Pyro denne uken passer det perfekt med litt god gammel Accept som ukens albumcover. Udo sang tross alt i Accept på og av i mange og suksessrike år.

Vi er i dag tilbake i 1980, tredve år i tidsmaskinen, og ser litt rart på coveret til Accepts andre plate I’m A Rebel. En helt ok plate rent musikalsk, med tittelkuttet som beste låt, men orginalcoveret er verdt en studie. For her er det ikke lett å forstå hva som foregår, eller hvorfor noen kan gi ut noe slikt.

Vel er vi i gamle dager, lenge før photoshop, men det får da være grenser, guys? Her snakker vi om å lime ting oppå hverandre i en slik grad at det ser helt forferdelig ut. Men det er jo strengt tatt ikke det mest famøse her. Det jeg lurer aller mest på er hva som skjer midt på bildet der. Jeg skjønner jo at Accept er innestengt i en gul dings. Men hva er dingsen? Er det et romskip? En telefonkiosk? Et dusjkabinett? En gul tidsmaskin kanskje? Og hvorfor er bandet midt i hovedgaten i en travel tysk industri-by?

Så mange spørsmål, så få svar. Skulle spurt Udo himself da jeg intervjuet mannen….

Accept (eller plateselskapet) skjønte raskt at det tyske orginal-coveret kanskje ikke var så enormt stilig, og I’m A Rebel ble senere gitt ut internasjonalt med nytt cover. Som du kan se under.

Fin spilleliste full av typer fra Boston…

D.A.D.-Gods Favourite

Skindred-Stand For Something

Ihsahn-The Barren Lands

Stage Dolls-Saturday Night

Amon Amarth-Guardians Of Asgard

The Barrels-If You Got Rock N’ Roll You Got It All

U.D.O.-Infected

Clutch-Struck Down

Municipal Waste-Born To Party

Puscifer-Queen B

AC4-The Same Fight

Chain Reaction-When I Needed You

Aerosmith-Movin’ Out

Aerosmith-Toys In The Attic

Aerosmith-Last Child

Aerosmith-No Surprize

Aerosmith-Let The Music Do The Talking

Ronnie James Dio/Yngwie Malmsteen-Dream On

Aerosmith-Rag Doll

Aerosmith-Crazy

Aerosmith-Jaded

New Found Glory-I Don’t Want To Miss A Thing

Klassisk band, klassisk rock, klassisk radio.

Aerosmith er i ferd med å rote seg vekk igjen. Akkurat nå ryktes det om at Steven Tyler har sluttet i bandet og at resten av gjengen har auditions for ny vokalist. Ting skjer altså. Og det er på høy tid at Pyro vier en time til bandet som kalles USAs Led Zeppelin. Historien til Aerosmith inneholder det meste. Fra ekstrem suksess til bunnløs narko-krise.

Vi tar saken og prøver å fortelle deg hele historien om The Toxic Twins og resten av Bostons fineste hardrockere. i tillegg til en time om Aerosmith gir vi deg også muligheten til å vinne nummer 1-platen til Stage Dolls, samt intervju med den tyske metal-generalen Udo Dirkschneider som nå fronter U.D.O. Hvis ikke dette blir en flott sending, så har vi et problem…

Tysk metal-general på vei til Norge. Vi ga vekk billetter her på Pyronettet, og vinnerne har fått beskjed via epost.

Den tyske generalen har alltid vært metal i sine valg av cover.

Udo Dirkschneider har mange albumcover på samvittigheten. Både med Accept og som solo-artist. Det som kjennetegner de aller fleste er at de er veldig metal i uttrykket. Tyskere tuller ikke med metal. De lever det 24 timer i døgnet, baby.

Og Udo er jo på alle måter metal-generalen fra Tyskland. Den gneldrende gamle mannen som aldri slutter å være sint. Første gang verden la merke til ham var som vokalist i fantastiske Accept, fullt utstyrt med kamuflasje-uniform, og beredt til å gå i krigen for metal. Men også som solo-artist har Udo fortsatt med å være 100% metal, og det er albumcoverne et bevis på.

Nå har kanskje ikke U.D.O.s cover vært de aller beste i klassen når det kommer til kunstnerisk uttrykk eller utfoldelse, men titlene og bildene er det ingenting å si på. Og enkelheten i Thunderball liker jeg godt. Ikke noe fiksfakseri. Kun logoen og en metallball full av ild. Er det solen som har blitt pakket inn i metall? Er det jorden som har gått til grunne? Eller er det bare en tordenball? Hva nå enn det er. Ikke vet jeg. Men metal er det. I verdensrommet. Bare se på stjernene. Space metal. Den saken er grei.

U.D.O. spiller følgende datoer i Norge i november, det blir stas:

23/11: John Dee, Oslo

24/11: Garage, Bergen

25/11: Folken, Stavanger

26/11: Kick, Kristiansand

Den tyske metal-generalen Udo Dirkschneider er på vei mot Norge, og er også klar med et nytt album kalt Dominator. I november kan du se U.D.O. i Oslo, Bergen, Stavanger og Kristiansand. Og mens du tenker på hvor vakkert det blir kan du sjekke første video fra nye platen.