Tredje rapport fra Enslaved i USA er klar

7
Skrevet av:
Publisert 8:00 31 May, 2009

Ivar fra Enslaved gir oss en deilig ny rapport fra den pågående turneen i USA. Som alltid høyst lesverdig!

Blog 3

ENSLAVED på tur med Opeth i Nord-Amerika

Pontiac, Michigan

Først får jeg jo bare beklage at denne bloggen kom litt seint igjen. Det hele skyldes en blanding av en noe litt merkelig helsesituasjon blandet med maskin- og internettrøbbel, sol, sommer og utendørsrestauranter.

Mer om det når vi kommer så langt. I forrige blog var vi kommet til fridagen i Austin. Våre venner Stepanie aka ”HeadOvMetal” og Victor hadde invitert oss på grillfest hjemme hos seg i delstatshovedstaden. Så vi rykket inn der, heiv innpå pølser, burgere, maiskolber, Corona og Cognac. De som har vært på bransjefestivalen South By Southwest har sikkert vært innom klubben Stubbs. Enslaved spilte der seinest i 2008; en varmejobb for Motorhead. Hvor trommetechen deres for øvrig saboterte oss så kraftig at vi fikk kuttet settet til 10 minutt. Grutle klagde sågar til Lemmy, som virket smått brydd over crewets manglende solidaritet med mindre artister. Dette var nok en påminner om at artister har et ansvar for å følge med hvordan crewet representerer utad. Ja, så var det poenget ja.

Stubbs lager en egen serie grill og barbecue-sauser. Disse er enormt gode. Faktisk så gode at jeg sikret meg et eksemplar. Har allerede en stående date med kamerat Martin Holmes om seriøs kyllingvinge-utforskning når jeg er tilbake, tipper Stubbs-sausen blir en suksess. Jauda, festen ble bra den. Dette var også en kveld i morosakenes tegn. Løsbarter og sensurstripe-briller er alt en trenger om en finner de frem på det rette tidspunktet i festen. Victor spiller i bandet Sakrefix, og etter hvert kom resten av bandet hans over for å joine festen. Så senket natten seg ute og inne i hodene.

Etter noen timers søvn var det opp og ut for gå på sosialkontoret. Det er ikke så ille som det høres ut. Dette dreide seg om å få et amerikansk personnummer. Det har etter hvert blitt så mye turnering og business her borte for oss at vi må inn i det amerikanske skattesystemet. Vel, å gå på Austin-kontoret var vel ikke det smarteste. Vi måtte kjapt gi opp for å rekke lydsjekk i San Antonio som er et par timer unna. Det gjorde vi, og så var det konsert igjen. Texas-metalfolket er noe for seg selv, og stemningen var elektrisk på den (relativt) vesle klubben (smekk utsolgt, selvsagt). Synd at det bare var ett Texas-show på denne turen, vi får ta det igjen.

Så var det Oklahoma City i Oklahoma. Diamond Ballroom er en diger venue midt i ingenting utenfor selve byen. Her fikk vi en av de fineste dagene på turen, med strålende sol men heldigvis ikke for drøy varme. Hele scenarioet minnet kraftig om en god dag på jobben fra serien Carnivale. Altså en haug med kunstnertyper i ødelandet utenfor en amerikansk by.  Vi fikk trent utendørs, solt oss og vasket klær for hånd. Med en temmelig fullstappet brakke var det duket for gig, og nok en gang var gikk det veien det skulle, men det var aftershow-eventen som var dagens høydare. Middagen bestod i take-away fra Alfredo’s; en lokal favorittrestaurant som gutta i Opeth-crewet hadde hørt mye bra om. På tross av en rekke gloriøse gastronomiske opplevelser så langt på turen var det på tide å se et (litt skammelig) faktum i øynene: Jeg hadde vært i USA i snart tre uker uten å spise biff. Auda. Det ble en 14 ounce (=400 gram) biff sautert i Cognac (!) og servert med hvitløks-potetstappe og en frekk brun saus attåt. Nå kunne jeg med hånden på hjertet si at jeg hadde vært i USA uten å overdrive. Etter middag og dusjrom la vi ut på jakt etter en pub i nærheten. Ice Dale og Larsen ga opp halvveis, mens undertegnede, Bekkis og Grutle til slutt fant et lite vannhull langs motorveien. En Guinness og en Hennesey-shot seinere var lykken nokså komplett og tid for kveld i fjosen. Morgendagens stoppested var Memphis, Tennessee. Og vi vet jo hvem som bor der.

Det var tidlig ut av seng og rett inn på Graceland neste morgen. Grutle og Bekkis begynte freidig med hver sin peanøttsmør og banansandwich på rockedineren ved inngangen, og stemningen var satt. Det var i det hele tatt en av de feteste dagene vi har hatt på turne gjennom våre 18 år. Første del av turen gikk til selve herskapshuset. Dette kjøpte Elvis tidlig i karrieren for drøye 100.000 dollar. Vår audio-guidede (ferdig innspilt guide på headset) tur begynte rett inn i Kongens stue. Det var nokså surrealistisk å se de overdådige rommene, i fin 70-talls stil, med autentiske opptak fra gamle dager i bakgrunnen på ørene. Selve hjertet i husholdningen var kjøkkenet, som seg hør og bør for en konge. Videre ned i kjelleren hvor tv-rommet og safarirommet var tilsvarende imponerende. Loftsetasjen fikk vi aldri se, bare trappene opp og avsperringen foran dørene. Her var det kun Elvis selv som oppholdt seg. Han var kjent for å komme ned fra sine private gemakker ferdig stylet hver eneste gang. Et familiemedlem kunne fortelle at klirringen i gullkjedene på vei ned trappen var det som varslet ankomsten. Ellers på eiendommen kunne man nyte samlingen av trofeer, filmmateriale, skytebanen og til slutt den private familiegravlunden. Jeg må innrømme at det var svært gripende å se graven til rockehistoriens kanskje største personlighet. Etter herskapshuset var det ærlig talt ikke mye som kunne måle seg på Graceland. Kanskje med unntak av Elvis’ personlige fullstørrelse turne-fly ”Lisa Marie” med overdådig innredning, barskap og tidenes soverom.  Øvrige utstillinger fokuserte mye på film-Elvis, og han har jeg ærlig talt ikke noe forhold til…

Vel, det sa seg selv at resten av dagen måtte bli preget av et visst anti-klimaks. Første punkt på den agendaen var at bussen brøt sammen fem minutt fra Graceland. En 20 minutters tur inn til Memphis sentrum tok i stedet fem særdeles lite underholdende timer. Etter noen byks og korte distanser med dødskramper fra motoren stoppet det helt opp i et av Memphis’ afroamerikanske forsteder. Rett over veien så vi ”soul food” annonsert. Da var det ikke mye annet å gjøre enn å prøve ut det konseptet også. Her var det noen utmerkede spareribs med alskens tilbehør på menyen; fra bønnestuing til macaroni’n’cheese. Om det var noe å utsette på soul food’en så var det at vi stilte i overkant mette på scenen fem timer seinere. Nå gjorde ikke det så mye, da vi fremsto temmelig livate i forhold til Memphis-publikummet, som var overraskende tamme. Kanskje presset om å prestere som rock’n’roll hovedstad etter Elvis’ bortgang har blitt for sterkt. Trøkk var det uansett lite av.

Vi lot oss ikke affisere for mye av det, og tok oss like greit en liten fest med lokale venner fra Memphis-bandet Epoch of Unlight som vi turnerte med tilbake i 2003. Memphis var en fet by å gå ut i. Gatene med pubene var stengt av for trafikk, så vi kunne marsjere rundt uten for mye bekymringer om å treffe fortauet. De lokale kyllingvingene (sulten kom tilbake til slutt) var bra saker da de var uhørt sterkt krydret, men også temmelig ekle da det ytterste leddet ikke var fjernet. Mulig det ble litt teknisk dette her – men kyllingvinge-entusiaster fortjener advarselen synes nå jeg.

Neste dag var Knoxville, også Tenessee. Bijou-teateret skulle etter sigende være hjemsøkt, med en god del sårede soldater begravet i veggene etter borgerkrigen og så videre. Når en har turnert noen runder i USA er ikke det så sensasjonelt å høre den slags. Stort sett alle bygninger eldre enn et kvarter er i følge en eller annen hjemsøkt. Amerikanerne elsker spøkelser, gamle damer som støpes inn i grunnmuren, vaktmestere som ble kvalt av en blokkfløyte på loftet og så videre. I en meningsløs verden er det vel kanskje ikke så unaturlig å søke mot det meningsløse (Åndenes Makt, anyone?), men selv gir jeg ikke opp helt enda. I forkant av showet prøvde vi en lokal restaurant Grutle oppdaget, Saphire (sjekk den om du er i Knoxville!) med utsøkt sushi. Kokken komponerte ulike kombinasjoner for hver person bestilte – her var det mye spennende. Så begeistret ble vi at vi bestilte oss bord til etter showet; meg selv, Tonje, Grutle og Bekkis. Denne gangen var det østersene som ble prøvd; og disse var noen av de bedre jeg har smakt. Grutle, som ikke er kjempefan av konseptene, bifalt og mente det var noen av de bedre han hadde smakt. Eieren selv ble kjent med at vi var der, og tok turen nedom for å hilse på og motta våre ovasjoner. Da han hørte at Opeth var ferdig etter stengetid, holdt han like godt kjøkken og bord åpent for dem så lenge de ønsket. Skikkelig.

Med nok en fin dag i bagasjen gikk turen til Columbus, Ohio, og Newport Music Hall. Her begynte så turens første helse-issue å melde seg (brukt som unnskyldning for sein blog helt øverst) for alvor. På grunn av hyppige flyreiser, en million ulike Air Condition systemer, høydeforskjeller på reisen med bussen, bruk av ørepropper daglig og så videre, hadde nå væskekanalen bak mitt venstre øre rett og slett slått seg vrang og gått tett. Det kan beskrives som å ha et øre hvor alt høres ut som om du befinner deg på 10 meter dypt vann pluss en del piping. Å befinne seg på en pub med høy snakking (ingen snakker lavt på pub i USA heller, nei) har blitt en noe spesiell opplevelse; en skikkelig audiell bad-trip. Vel, konserten gikk bra, vi fikk vasket klær og etterpå var det fest på byen med Opeth gutta. Kveldens sampling av det lokale kjøkkenet var igjen kyllingvinger. Denne gangen varianten ”garlic & parmesan wings”. Rett og slett riktig så godt – må prøves hjemme. Nå må det nevnes at jeg begynte å bli klar for en by med litt større utvalg på kjøkkenfronten, men måtte nok vente noen dager til – neste dag var Pontiac, rett utenfor Detroit..

…Og her er det blogen kommer fra denne gangen, før vi går inn i siste uke fra knallkontinentet. Vi får se om jeg får hørselen tilbake, om det blir burgers & wings videre eller om det blir mer sofistikerte saker igjen (jeg er jo like stor fan av begge retninger). Har kritiske krefter innad i Enslaved rett i at det er i overkant mye mat i bloggene eller går den kritiske kraftkaren bare glipp av livets sanne gleder? Kjøttkaker i brun saus hver dag og ikke mer sagt? Disse spørsmålene og flere får du svar på om du henger med!

-Ivar.

Tags: , ,

Del "Tredje rapport fra Enslaved i USA er klar"