Noen comeback kommer lovlig seint. Iggy Pop hadde en serie med dårlig mottatte soloplater og var uten platekontrakt da han motvillig lot seg dra inn i gjennforeningsbransjen i 2003. Iggys våpendrager fra de beinharde 70-åra, James Williamson, hadde på sin side rukket å motta en fet AFP i teknologiavdelingen til Sony da han i fjor fikk spørsmål om han ville ta en runde til med et av rockens mest berykta band.
Og det var unektelig en viss «sikre pensjonen»-følelse over innledningen på Stooges’ Øya-konsert. Punkkanonen «Raw Power», «Search & Destroy» og «Gimme Danger» låt behersket og tilforlatelig. Noen av rockens farligste øyeblikk fislet ut som trivelig parkrock i dagslys. Det var så man lengtet hjem til den «nymiksede» Legacy-utgivelsen av punkens knivskarpe milepæl. Der kommer Williamsons gitarer ut av høytalerne og truer kontinuerlig med å snitte deg blodig.
Før låt nummer fire, «Shake Appeal», inviterer Iggy den sedvanlige gjengen med publikummere opp på scenen. Et triks som alltid fungerer og som er Iggys eget, men i 2010 gjør Green Day denne øvelsen med langt mer entusiasme og overbevisning, Men når låt nummer fem, «1970», sklir over i improjazz med den gråhårede hippiesaxsenioren Steve Mackay i sentrum, skjer det noe på Enga-scenen. Stooges’ spiller seg varme, nyansene i musikken begynner å skinne og de fine instrumentalistene i bandet blir tydelige. Gitarist Williamson, en gang omtalt som Keith Richards’ onde, maniske tvillingbror, viser glimt av grim storhet. Mackay maler poetisk mens nyerverselen Mike Watt (ex-Minutemen) driver bandet framover med frapperende bassganger, tross en skinne på venstre bein og krykker i umiddelbar nærhet.
Så blir det klarere og klarere at dette handler om Stooges som kompromissløs musikalsk enhet. Legemliggjøringen av rockens uttagerende scenegalskap, Iggy, har sett bedre dager. Her er ingen hitrekke som imponerer massene. Som show å regne er Stooges anno 2010 en ren anakronisme – lyset er flatt, kommunikasjonen mellom låtene banal og backdropen ikke-eksisterende. Men musikken nærmer seg sin originale nerve og klo når Stooges spiller seg gjennom kultperler som «Beyond The Law», «Fun House» og «I Got A Right». Det er enkel musikk, men spilt av folk med sofistikert smak, som Iggy en gang uttalte.
I det «I Wanna Be Your Dog», opprinnelig gitt ut på debutalbumet «The Stooges» i august for 41 år siden, strømmer ut over Middelalderparken, kan man kjenne gløden, driftene og de mørke understrømmene som ligger i denne musikken. Derfra og ut er det en ren og røff nytelse å høre de gamle skinna sammen og hver for seg. Aldri har man vel hørt Iggy Pop så dedikert og lidende som når han synger «Open Up And Bleed». I det «No Fun» avslutter settet er det ikke til å unngå at man tenker hvilken karriere dette bandet kunne fått hvis de ikke hadde bukket under på tidlig 70-tallet. Men karrierebygging lå aldri for Stooges. De kom seg inn til rockens kjerne på tre album. Nå har vi sett dem i live før det var for seint.
