Fjorårets mest bisarre by:Larm-oppsyn – da blackmetalveteranene Mayhem stod på Sentrum Scene – var en slags indikator på det, men: At Turbonegro er trykket på årets program er det tydeligste tegnet på at bransjetreffet forlengst har vokst seg til noe større en seg selv, og på en måte blitt til den største – og eneste – trøsten osloborgerne har mot storbyvinteren.
Man kan jo såklart uttrykke skepsis over at et av nasjonens største band skal spille på en festival skapt for å vise frem ukjent gull og gråstein, men det er vanskelig å krangle om at Turbonegro gjør by:Larm godt. For Euroboy, Rune Rebellion og deres fortsatt temmelig ferske vokalist Tony Sylvester senker titalls med stive, selvbevisste og blaserte festivalgjengerskuldre idet de går på den midlertidige sponsorscenen midt på Youngstorget til lyden av titusentalls pølsevorsspiel («All My Friends»).
Ikke overraskende ebber likevel gulvgyngingen ut når den utkledde banden begir seg ut på nyere og langt fra like kjent materiale («Dude Without A Face», «You Give Me Worms» og «Mister Sister» – alle fra fjorårets Sexual Harassment). Men det merkes kun så vidt. For moroen Sylvester og resten av bandet har på scenen smitter over, og vel så det; simultanoversetting av «we believe in nothing» til «vi elsker jesus» er bare ett av kniseøyeblikkene.
Høy pondusfaktor og brede ølglis er likevel ikke nok til å muliggjøre oppgaven om å få publikum til å våge seg med når Sylvester ber dem reise seg i Knut Schreiners ære. Sånt går bare ikke. I hvert fall ikke her og nå. Hadde derimot den joviale hyllesten blitt satt til etter den avsluttende hitkavalkaden – «Get It On» og «The Age of Pamparius» – og påfølgende allsangs- og jubelbrus, så kanskje.
Arrangørene bør passe seg for å booke for mange store navn, men samtidig: Turbonegro beviser at enhver by:Larm-gjenger kan ha godt av å knytte never til noe velkjent som sannsynligvis gjør turen videre til Holograms, Vinnie Who, Okkultokrati eller hvem-det-måtte-være bittelitt mindre tyngende.
Kim Klev
