14 år er gått siden Sigur Rós slapp gjennombruddsalbumet Ágætis Byrjun. Det skaffet kvartetten velfortjent oppmerksomhet langt utover hjemlandet, og slo mang en lytter i bakken med sine atmosfæriske og vakre låter.
Siden den gang har bandets musikalske utvikling ført til at nye fans har kommet til, mens andre har mistet interessen. Bandet har hovedsakelig hørtes lysere og mindre søkende ut i tiden etter Ágætis Byrjun, hvilket toppet seg med Med Sud I Eyrum Vid Spilum Endalaust, som i islandsk sammenheng nærmest var for streit pop å regne.
På Kveikur låter Sigur Rós, som nå har blitt en trio, langt bedre enn på lenge. Der fjorårets Valtari hadde fine arrangement og var en behagelig, men også nokså uinteressant, utgivelse, er Kveikur et sjumilssteg ut av oppkjørte spor. Bandet later til å ha fokusert på sterke låter som bærer i seg større kraft enn å kle vakre naturbilder, og lykkes både i å berøre og ryste.
Albumcoveret er det første tegnet på at bandet har tatt et dykk ned i mørkere avgrunner. Det viser to maskerte ansikt – tenk Ku Klux Klan eller posene fangene i tortur-fengselet Abu Ghraib hadde trædd over hodet. Den hvite tegningen mot svart bakgrunn er enkel, men urovekkende – akkurat som albumet også skal vise seg å være.
Allerede fra “Brennistein” kjører i gang blir det klart at Sigur Rós gjør ting annerledes nå. De 30 sprakende åpningssekundene kunne like gjerne vært hentet fra en annen stor, nordisk eksportsjanger eller en bekmørk klubb i Sentral-Europa.
Forvandlingen er heldigvis ikke så stor, men selv om vi snart er på plass i det drømmefremkallende postrock-landskapet som er Sigur Rós’ hjem, er det aldri tvil om at varslene bandet har gitt om et mer aggresivt lydbilde stemmer. Tunge trommer gir åpningslåta et dramatisk uttrykk, som understrekes av måten elektronisk ulyd i møte med Jonsís fremdeles englevakre vokal skaper en nærmest dystopisk stemning. Den spilles også ut i industrielle «Kveikur» og rystende «Yfirborð» – men det er også plass til det vakre og lengtende, som «Stormur» og «Var».
Valget av et strammere lydbilde med større bruk av knitrende elektronikk og tunge rytmer, samt mindre utflytende harmonier, skal ha sin del av æren for den vellykkede fornyingen. Jonsís særegne stemme er en annen viktig grunn. Der den i stor grad tidligere har vært sklidd nærmest ubemerket inn som en del av helheten, tilfører den nå følelser og liv til låtene, som fortvilelsen som kan høres i den nesten dansbare singelen «Ísjaki» og livslysten i deler av «Rafrstraumur».
Sigur Rós anno 2013 er råere, hardere og mer direkte enn noen gang. De holder riktignok på det utenomjordiske signaturuttrykket, men har gjennom vellykket eksperimentering funnet frem til nye og mer interessante sider ved seg selv. De høres rett og slett mer levende og mindre passive ut – og dét kan fort sikre dem en god plassering når albumåret 2013 skal oppsummeres.
Trine Aandahl
