Det kan være en påkjenning å høre et helt Adele-album fra start til slutt. Om du ikke er i kontakt med følelsene dine blir du det etter en gjennomlytting, enten du vil eller ikke. Dronningen av storslagen grinepop skuffer ikke, og klarer den umulige oppgaven med å leve opp til forventningene.
Adele har ikke funnet opp hjulet på nytt. Hun har gitt oss elleve nye låter som i relativt stor grad følger oppskriften fra «21», men så er akkurat den oppskriften rimelig steinbra, da. Det finnes noen drypp av nye takter, blant annet den lekne Max Martin-saken «Send My Love (To Your New Lover)» og den småfarlige, trommetunge «I Miss You».
Kombinasjonen av en gudbenådet stemme, enorm formidlingsevne og en evne til å holde igjen der det er nødvendig gjør Adele til en av vår tids aller råeste vokalister. Spesielt på «When We Were Young» klarer hun å kombinere store, tekniske vokalprestasjoner med god og meningsbærende dynamikk. Hun tør å synge upolert, og noen ganger rett og slett litt stygt. Se etter pekefingeren i videoen. Det er så bra at det nesten blir for dumt.
Ingen album slippes i et vakum, og «25» er enten maks heldig eller maks uheldig med konteksten, alt etter hvordan man ser på det. Forløperen, «21», er det mest solgte albumet på denne siden av årtusenskiftet, og Adele kunne fort blitt sin egen Wirkola. Heldigvis beveger produksjon og uttrykk seg det lille hakket videre, uten å gi slipp på Adeles sterke artistiske signatur.
Plasseringen av «Remedy» er et glimrende eksempel på hvordan man kan bruke albumformatet til noe mer enn å klemme ut en samling enkeltlåter. Den nedstrippede pianoballaden (tenk «Turning Tables» eller «Someone Like You») gir deg akkurat det pusterommet du trenger for å komme til hektene etter «When We Were Young», og etterpå blir du plukket opp av den luftige 80-tallsinspirerte voksenpopen i «Water Under The Bridge». «25» er smart komponert, og dramaturgien er helt på grensen til perfekt.
Unntaket er den litt slappe passasjen på platas tre siste spor. «All I Ask» kunne godt vært det emosjonelle høydepunktet i musikalen om Adeles liv (komplett med modulasjon og alt), men den faller litt igjennom. Det tar seg opp igjen på avslutningssporet «Sweetest Devotion», og man får umiddelbart lyst til å trykke på play for å komme tilbake til det hjerteskjærende åpningssporet «Hello». Jeg får i det hele tatt lyst til å høre plata på repeat resten av uka. Kanskje resten av året.
Eli van der Eynden
