Sam Smith (30) har alt som skal til for å kalle seg en sertifisert hitmaker. Hen har vunnet Oscar, Golden Globe og flere Grammy-priser.
I tillegg stod Smith bak en av 2010-tallets største suksesser, «Stay With Me».
Først og fremst har hen utmerket seg som en ypperlig vokalist som stadig beveger seg i de høyere tonearters land, men som bruker sitt enorme register til det fulle.
Briten er ikke fremmed for å rusle ned i baryton dersom det skulle være formålstjenlig.
«Gloria» er Smiths fjerde album, og det første siden «Love Goes» fra 2020. Helt siden gjennombruddet i 2014 har hen vært åpen om sine kamper knyttet til legning, identitet og selvbilde – og på «Gloria» tar Smith ytterligere tak i den viktige tematikken.
Selvsikkerhet i høysetet
Åpningslåta «Love Me More», én av to hovedsingler fra plata, skildrer et lys i tunnelen der verdensstjernen nærmer seg en større selvaksept, og en åpenbaring som sier at speil antagelig ikke er så bra for helsen.
Dette er et nydelig spor som forteller om en inspirerende oppvåkning med et enkelt og durstemt gospelarrangement. Sam Smith har stor tro på at vokalen kan formidle en hel del på egen hånd, og i hens tilfelle er det en helt korrekt antagelse.
Fans av 90-talls r&b og soul vil føle seg hjemme i åpningspartiet på «Gloria». Med unntak av den Eurovision-svøpte dancelåta «Lose You» er Smith raus med beats som drar lytteren etter seg og en vokal som smelta smør, blant annet på «Perfect» der Jessie Reyez er gjest.
Vi får også et kjærlighetsbrev til skeive på «Hurting Interlude». Et gammelt opptak av hittil ukjent opprinnelse forteller om smerten ved å ikke kunne fortelle om sin første kjærlighet.
Med de første fem låtene viser Smith en imponerende evne til å mikse viktige budskap med dansegulv-vennlige bangers, og med det en dynamikk det er lite av i sjangeren.
Sterk hovedsingel
Midtveis ligger den andre hovedsingelen. «Unholy», og glitrer. Med Kim Petras som gjest har Smith nok en gang bevist at hen vet nøyaktig hva som skal til for å få en viral hit.
En knalltydelig refrengmelodi i et utradisjonelt arrangement er en suksessoppskrift som ikke har slått feil på tusenvis av år. Tror den forrige som feila var Pontus Pilates, faktisk.
«Unholy» forteller om en utro mann som gjør «unholy» aktiviteter – et ord som også gjerne brukes om Smiths legning av de mest konservative drittsekkene på jorda.
Man begynner å lure på hva Kim Petras vers om Balenciaga og Fendi har å gjøre med resten av låta, og det fremstår helt malplassert.
Vi får tro dette er et påfunn fra et plateselskap som trenger litt mer fart i seila hos godeste Petras.
Skremmeskudd i midtpartiet
Etter den sterke oppvisningen med «Unholy» får kvaliteten det klassiske midtveis-raset, og «How To Cry» er en skrekkelig kassegitarsviske på nivå med det verste fra Melodi Grand Prix.
Her er Smith i sjelden katastrofeform, og bruker til og med den gnistrende vokalen sin på verst tenkelige måte.
Selv om låtstrukturen er forferdelig oppbrukt er likevel teksten en smart fortalt historie om «unholy» kjærlighet, så kanskje denne låta hadde vært bedre som kronikk?
Sånt som dette gjør sitt til at man ikke glemmer at dette tross alt er en storproduksjon fra en av verdens største stjerner – man kan formelig se for seg platepamper insistere på at «vi må ha en låt til denne målgruppa også».
Den samme irritasjonen gjentar seg når Koffee og Jessie Reyez gjester «Gimme». Her har samtlige involverte så tilgjort uttale at faktisk er vanskelig å høre om teksten sier «What I Want» eller «What I One».
Hadde det ikke vært for mine grunnleggende egenskaper i engelsk grammatikk hadde jeg jaggu trodd det var «one», altså.
Nydelig fortalt
Heldigvis er det langt færre irritasjonsmomenter enn kilder til begeistring. Produksjonen av plata, der blant andre norske StarGate har vært involvert, er bunnsolid.
Når man jobber med Sam Smith er det avgjørende å forstå hvor vokalen skal være i miksen, og den kunne ikke ligget bedre. Arrangementene og melodiene er naturligvis viktige, men vokalen er hovedattraksjonen.
«Gloria» en glitrende, poppa danseplate med seige innslag av r&b og soul. Sam Smith viser nok en gang at hen har et helt spiskammer fullt av hitoppskrifter, og den særegne vokalen kommer antagelig aldri til å gå av moten.
Her finnes noe for enhver smak, og selv om akkurat det av og til går meg rett på nervene er det ingen tvil om at det aller meste her er gjort med største omhu og med godt håndverk i bunnen.
Når man i tillegg slenger på et viktig budskap fortalt på en nydelig måte blir man faktisk litt rørt.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
