Stemmen til Sam Smith er selve merkevaren til noen enorme hitlåter. Berømmelsen kom med Smiths gjestevokal på Disclosures «Latch» (2012) og uforglemmelige «La La La» av Naughty Boy (2013).
Så har listetopperne kommet på samlebånd. Bond-låten «Writing’s on the wall», «Promises» med Calvin Harris og «Dancing with a stranger» med Normani.
Den Grammy-vinnende briten er på turné med fjorårets album «Gloria». Utgivelsen rommer sjangre som dancehall, hyperpop og R&B.
Der artistens tidlige album handlet om ensidig kjærlighet og ganske mye desperasjon, er Gloria «personlig revolusjon», ifølge albumets presseskriv. Å endelig se eget speilbilde i hvitøyet kan være revolusjonerende, det.
Sam Smith har omfavnet alle skyggesidene sine – og passende nok begitt seg ut på en helsvart del av turneen, med kostymer designet av Vivienne Westwood.
Camp er det i hvert fall.
Tilbake til begynnelsen
Men Sam Smith setter ikke et skille mellom den gang da og nå.
Den ikke-binære artisten åpner konserten med å ta det tilbake til start: «Stay with me», fra det ti år gamle debutalbumet «In the lonely hour». Slik bretter også resten av det en og en halv timers lange settet seg ut. Smith begynner i den ensomme timen, og ender opp i revolusjonen.
Kruttet lar bokstavelig talt ikke spare på seg. Danserne trer ut til pianomusikk og hever hver sin bluss i været, før Smith bruker konsertens første del på å la balladene avløse hverandre.
«I’m not the only one», «Like I can», «Too good at goodbyes» – ikke bare er de blant låtene som har formet lytternes forståelse av artisten, men de viser tidlig hvilken hitparade settet skal bli.
På scenen har Smith også tre strålende korister, som gir en merkbar fylde til enhver ballade. Når gitarist Ben (30) får bursdagssangen servert, er det med en dramatikk janteloven hadde fått tinnitus av. Likevel leveres det med varme, som en helt autentisk uttrykksform.
Korist LaDonna Young er Smiths duettpartner på «Lay me down». Stemmen hennes fyldig som en vinterdyne, og sammen med Smiths lysere leier blir det et uimotståelig innslag.
Tid for løpetid
Sam Smith smører tykt på med høfligheter, kostymer, sjelfull vokal og variert og treffende lysdesign. Hen tar det fra matros i begravelse, til sørgeklær en kan gifte seg i, kronjuvelen av Pride-kåper, og ender kvelden i korsett med fjærpåheng.
Det krever riktignok tid og tålmodighet, noe man ikke kan ta for gitt på rølpefestivaler som Stavern.
Konsertens siste halvdel legger balladene til side til fordel for bass og bravado. «Are you ready to make this a gay club?» spør Smith publikum.
Sistelåten «Unholy» leverer en horde dansere kledd ut i Kim Petras karakteristiske lange blonde hår og lateks. En effektivt og humoristisk løsning på problematikken featurelåter der duettpartneren ikke er med på turnéen.
Dette intense klimakset bygger godt videre på alt konserten har lagt opp til tidligere, som den stemingsberusede coverversjonen av Donna Summers «I feel love». Sam Smith står i front mens konserten går fra forsmådd kjærlighet av typen kardigan i vinduskarmen, til en flokk tisper med løpetid.
Bulldoserens sympati
Som en del av scenografien ligger det en stor statue av en kropp på scenen. På den er det tagget slagord, affirmasjoner og stikkord. Blant dem «autonomi».
Det er så lett å la seg forføre av konseptet man får servert. Dette handler om å anerkjenne og verdsette enhver versjon av en uhyre personlig og sårbar artistpersona. Men med et overblikk kun tid kan gi.
Selv med et hav av listetoppere i settet – låter man vil høre ekko av i klesbutikker for evig tid – gjør Sam Smith settet og scenen på Stavern til sitt frirom. Smith har tatt bulldoseren til egen karriere, og limt den sammen igjen ned til minste støvkorn.
Tekst: Ellisiv Sunde Myrva
Foto: Eskil Olaf Vestre, NRK P3
FESTIVALSOMMEREN 2024:
