Klaxons, Oslo Live Festival
De dauer ikke av utstråling, de gutta her.
Jeg likte albumet Myths Of The Near Future svært godt (uten at jeg har spilt det ihjel de siste to årene, det skal sies), og konserten på Hove i 2007 var ladet med akkurat nok desperasjon, MySpace-know-how og tenårig kjærlighet til å stikke seg fram som et av «hvor var du»-øyeblikkene på Tromøya det året. Situasjonen er en ganske annen nå, og for å gjøre fortellingen kort: Slitne, britiske nü-ravere gjør langt mindre inntrykk på Oslo Live Festival.
Konserten starter med «Atlantis To Interzone», en av bandets signaturlåter. Og signatur er ikke nødvendigvis en faktor som jobber i Klaxons‘ favør – snarere tvert imot. Formelen som i sin tid føltes innbydende og uunngåelig – mollstemt, referensiell, potent, relativt episk og høyst bloggbar apocalypso – føles nå som en underlig lite tilfredsstillende reise tilbake et par-tre år.
De nye låtene, som det ryktes har blitt blitt forkastet av plateselskapet, lover verken godt eller dårlig; de føyer seg inn mellom bredbånd-klassikere i uvanlig blodfattig tapning, som om hele konseptet verken tåler raust norsk sommerlys eller folkemengden som desperat forfekter det. Formelen (to stemmer i hver sin oktav, stakkato trommer og skittengrått oppsyn) forstås og fordøyes allerede før «Golden Skans», som brennes av som fjerde nummer ut.
Coverlåten «It’s Not Over Yet» er et høydepunkt; det er da Klaxons insisterer på at de er et forrykende, viktig og ikke minst bra band. Når de velger å spille videre etter den, føles det som en trassig påminnelse om hvor mye bedre disse låtene var for tre år siden. Herregud, som tida flyr.
Marius Asp
