N.E.R.D har vært en viktig spillebrikke i det store musikkbildet. Kanskje spesielt på produsent-siden med The Neptunes-duoen Pharrell Williams og Chad Hugo. Gruppas første album på sju år inneholder gunstige gjesteopptredener fra Rihanna, Kendrick Lamar, Future, M.I.A, Andre 3000, Gucci Mane, Wale og Ed Sheeran.
Generelt har N.E.R.Ds tidligere album vært… lunkne. Nettopp fordi de har manglet det lille ekstra, om det så skulle vært eksterne artister. Singlene de har gitt ut i forkant av No_One Ever Really Dies har – tør jeg si – vært det beste de noensinne har gitt ut. Det er derimot ingen total fornærmelse av N.E.R.D, men for å ta «Lemon» som eksempel: komboen Rihanna + N.E.R.D konstaterte at gruppas produsent-ringrever og Rihanna som rapper er uslåelig.
❤ Elsker ❤
Kendrick Lamar har en tendens til å gjøre alt bra. «Don’t Don’t Do It!» (co-skrevet av Frank Ocean) er basert på politiskytingene i USA den siste tiden, og spesifikt rettet mot Keith Scott-saken. Lamar og Oceans lynskarpe penn(er) og N.E.R.Ds insisterende rytme over en funkete groove gjør låta til albumets høydare. Til og med Ed Sheeran høres fet ut i en reggae-aktig setting i avslutningslåta «Lifting You». No_One Ever Really Dies speiler at gutta er gode til å se potensial i artistene de samarbeider med, og fungerer muligens best som en trener for spillerne sine. Hovedvekten av albumet er med eksterne artister, som i N.E.R.Ds tilfelle er en lur strategi.
? Elsker ikke ?
N.E.R.D står mest på sidelinja og heier på laget fremfor å spille selv. Låtene uten gjesteartister er flaut nok de med minst futt, dybde og særpreg. «Lightning Fire Magic Prayer» er den snåleste, men også verste låta på albumet med underkant av åtte minutter flat og slapp autotune. «Secret Life of Tigers» er også et tamt dødpunkt som gir umåtelig lite. Paradoksalt nok stikker den seg negativt ut ved å ikke stikke seg ut i det hele tatt. Litt som en demo som har ligget litt for lenge på Pharrells datamaskin.
Marit Johansen
