Monsters Of Folk: Monsters Of Folk
[Rough Trade / Indie Dist.]
Velmenende countrystjernesamarbeid høres litt for lite ut som et band.
Når man slår sammen My Morning Jacket-vokalist Jim James, M. Ward, Conor Oberst og Oberst-kumpan, bandmedlem og produsent Mike Mogis; tre av dem med enkelhet totusentallets tydeligste alt-countrystemmer, skal det mye til for å få dette til å høres ut som et band med dynamikk. Det er også dette som er Monsters Of Folks store problem, det er et allstar-album som for ofte høres ut som b-sider fra de respektives karrierer.
Det begynner svært spennende med ”Dear God (Sincerely M.O.F.)”, som er albumets mest eksperimentelle låt: et sted mellom Nick Drake og nittitalls-chillout à la Kinobe og (tidlig) Groove Armada. Dette elektroniske lydbildet skal derimot vise seg å være temmelig unikt for denne låten, for utover albumet blir dette etter hvert gjenkjennelig countryrock, der det skinner gjennom at det er Conor Oberst som har det tyngste låtansvaret. Dette er dumt, fordi det er han som til syvende og sist har fleste anonyme innslag.
Albumet føles i større grad som en drakamp mellom de forskjellige egoene enn et resultat av samarbeid, og noen av låtene er da faktisk også regelrette b-sider (eksempelvis ble Obersts ”Man Named Truth” først spilt inn med Gillian Welch i 2007). Litt for mange låter føles også som halvinspirert trad-planking (”Baby Boomer”, ”Map Of The World” og nevnte ”Man Named Truth”).
På den andre siden finnes det her låter som virkelig stråler: ”Temazcal”, med den fantastiske tekstlinjen ”the love we made at gunpoint wasn’t love at all” er en rolig, flerstemt sak der både egoene og Mike Mogis MOFs Askil Holm) forenes i harmoniene. Det samme gjelder rockeren ”Losin’ Yo Head”, akustiske ”Slow Down Jo” og ”Say Please”. Disse, samt nevnte åpningslåt, er kruttsterke saker.
Monsters Of Folk er et velmenende prosjekt, men som helhet fremstår dette foreløpig mest som et bonusutløp for egne karrierer enn et samskrevet, samspilt band.
Jørgen Hegstad
