Glasvegas: Glasvegas
[Columbia/Sony BMG]
Store ord, stor lyd og en liten skuffelse.
Hypen er enorm rundt skotske Glasvegas. Gjennom suksessfulle festivalopptredener, et knippe gode singler og en påfølgende, enorm ryktebørs som kun bleike briter kan iverksette er Glasvegas – om du vil eller ei – årets nye rockenavn. Elsker du bandet er det gode tider, for du skal få din dose i månedene fremover. Føler du derimot at dette er middelmådig stadionrock spilt av en gjeng The Clash-fetisjister med en arbeiderklassebakgrunn så korrekt at man skulle tro den var kjøpt og betalt, komplett med et hjerte så utenpå skjorta at det er like før blodspruten står i ansiktet ditt, har du en sur vinter foran deg.
NME mener Glasvegas vil forandre musikkhistorien, og Creation Records-sjef Alan McGee, som i sin tid oppdaget Oasis, mener de vil forandre folks liv. Det er ikke lett å holde seg upåvirket av slike bombastiske uttalelser.
Så la oss i stedet analysere musikken. Åpningssporet ”Flowers & Football Tops”, med sin historie om unggutten som ikke kommer hjem fra fotballkamp og foreldrenes påfølgende sorg, er suggererende med sitt innstendige trommebeat, malende delay-gitarer og låtskriver James Allans følsomme stemme. Det låter stort, på alle mulige måter.
«Flowers & Football Tops»:
Men når ”Geraldine” og “It’s My Own Cheating Heart That Makes Me Cry” er ferdigdetonert begynner det å demre for meg: Kvartetten har ikke store registeret å spille på. Trommene fortsetter å dundre på som i en tom katedral, shoegazer-gitarene svirrer og slår og James Allens noe gulpeaktige stemme begynner å bli monoton underveis denne følerikavalkaden. Tonaliteten er også særs begrenset, kanskje grunnet det faktum at låtskriveren først tok i en gitar for få år siden, produksjonen tar få eller ingen krumspring, og dermed uteblir overraskelsene. Sakrale ”Stabbed” og ”Ice Cream Van” tilbyr sårt tiltrengte pustepauser, men er dramaturgisk sett like tungt insisterende som resten av albumet.
«Daddy’s Gone» :
[youtube 3uSdQxKaBfU]
Folk søker forskjellige ting i musikk, som i alt annet, og ønsker man å tilbringe 42 minutter i messende tungsindighet, er Glasvegas årets julegave. Føler du derimot ikke dette albumet helt – som meg – fremstår det i større grad som lovende enn livsendrende.
Erlend Mokkelbost
