Da John Mayer slapp sin forrige plate i fjor sommer, syntes jeg det var et interessant steg i retning av et mer americana-aktig uttrykk. Born And Raised hadde sine smellvakre øyeblikk med Crosby/Nash-koring, naive, humørfylte tekster, og selvsagt John Mayers rike, sensuelle stemme. En stemme som kanskje bare har blitt bedre av den skumle halsoperasjonen han måtte gå gjennom i fjor.
Les mer: Anmeldelse av Born And Raised
På Paradise Valley fortsetter Mayer turen inn i den jordnære skogen, samtidig som han tviholder på fløyelsballadene som har gjort ham til en favoritt hos både P1, platekjøpere og et siklende, småforelsket publikum.
«Wildfire» er en sympatisk åpning som viser frem leirbålgitar-guruen Mayer drar frem av og til, mens «Dear Marie» kunne vært Jack Johnson på bluesklubb. Bortsett fra teksten da, som er så lekende arrogant som kun sladderpresse-sjekkeren John Mayer kan få det til når han synger om en kjæreste fra tenårene: «Remember me, I’m the boy you used to love when we were fifteen/Now I wonder what you think when you see me on the magazine.»
Jeg skjønner ikke helt hvorfor John Mayer plasserer JJ Cale-coveren «Call Me the Breeze» midt på albumet som et slags nøkkelspor, slik at duetten med Katy Perry (hans nye kjæreste) «Who You love?» drukner i bluesgampingen. Men så kommer det aller flotteste på platen, «I Will Be Found (Lost At Sea)», en pianodrevet ballade produsert så åpent og lekkert at det oppleves som å svømme mellom Piega-høyttalerne. Mayer kler også den ydmyke tonen i teksten.
Mannen som til daglig henger med Kanye West, rocker Madison Square garden med Jay-Z og sjekker opp det vakreste og mest velformede Hollywood har å by på, er også en usikker liten spurv som bare håper han finner ut av ting og tang: «I’m a little lost at sea/I’m a little birdie in a big old tree/Ain’t nobody looking for me/Here out on the highway». Betryggende for alle oss som føler at gitargeniet, gladgutten og Rolex-samleren John Mayer tidvis har et litt for perfekt liv.
Les mer: 10 grunner til å elske John Mayer
Et raffinert mellomspill med Frank Ocean følger, og hadde det ikke vært så lekkert og vellaget, hadde vi mistenkt det for å være en ren quid pro quo for Mayers nesten usynlige bidrag på Frank Oceans seneste album. Kan det være lov å håpe at Ocean Mayer (som for øvrig er et gaaaanske så kult artistnavn, eller hva?) tar en Watch The Throne og lager en hel plate sammen? Det hadde vært stas.
Når det er sagt, er Paradise Valley verken perfekt eller noen klassiker. Det er for mange midt-på-treet låter uten gnist og snert («You’re No One Til Someone Lets You Down» er en synder her), og John Mayer på sitt aller beste er bare tidvis tilstede. Det er ikke noen «Daughters» eller «Your Body Is A Wonderland» eller «Heartbreak Warfare» her, men Paradise Valley er en fin, skjør, ekstremt velprodusert plate som kommer til å følge meg utover høsten, frem mot John Mayer-konserten i Spektrum i oktober. Snakkes der.
Asbjørn Slettemark
