Det siste tiåret har Antony Gonzalez gitt ut musikk under navnet M83, til glede for en stadig voksende fanskare. Ordet drømmepop har vært vanskelig å styre unna når franskmannens sysler skal oppsummeres – ikke minst på det nostalgisvøpte gjennombruddet Saturdays = Youth (2008), der gruppens særegne mikstur av svevende shoegaze, kjølig elektronika, ambiente lydtepper og refrenger større enn livet nådde et foreløpig klimaks.
Med denne oppfølgeren fortsetter Gonzalez å bygge i høyden, samtidig som han, slik tittelen antyder, peiler seg inn mot vår myldrende underbevissthet i nattens mulm og mørke. Resultatet er et dobbeltalbum det er svært vanskelig å forholde seg likegyldig til, og som i kraft av sitt fascinerende omfang og nærmest dumdristige ambisjonsnivå er dømt til å splitte opinionen.
Tross hørbare bånd til tidligere utgivelser, ikke minst voldsomme og filmatiske Before The Dawn Heals Us (2006), har Gonzalez denne gangen gått lenger. I alle retninger. Overflatene skinner sterkerkere enn noensinne, og følelsen av å oppholde seg i en drøm eller en film balanseres som oftest mot en klar fornemmelse av å befinne seg på en stadionkonsert, der de store følelsene skamløst styrer showet. Gonzalez har selv pekt på Smashing Pumpkins’… epos Mellon Collie & The Infinite Sadness som inspirasjonskilde i denne omgangen; det bunnløst romantiske og eskapistiske verdensbildet er i det minste en åpenbar fellesnevner for begge.
Førstesingelen «Midnight City» samler alle disse trådene mer effektivt enn noe M83 har gjort tidligere. Låten kuliminerer med et saksofonparti som alene har gjort radiohøsten levelig, og den får følge av «Steve McQueen» og «New Map» som de mest umiddelbare av disse 22 melodiene. Men vel så mye av poenget her ligger, som på tidligere plater, i lyder, teksturer og oppbygning. Fem-seks snutter har som hovedfunksjon å forsterke stemningen idet dette gedigne widescreen-bildet rulles ut, og om ingen av dem isolert sett er essensielle, gjør de akkurat det de skal som brikker i helheten.
«Midnight City»:
«Reunion» låter som en oppdatert utgave av Steve Winwoods «Higher Love», og den er ikke den eneste av disse 22 sangene som lener seg mot et lydbilde osteallergikere lett vil kunne sette i vrangstrupen. «Claudia Lewis» er et lite stykke slapbass-himmel, mens «Raconte-Moi Une Histoire», en historie om en magisk frosk, fortalt av en barnestemme, er et annet eksempel på en idé som fungerer langt bedre i praksis enn teorien skulle tilsi. Legg til perkussiv nypsykedelia («Year One, One UFO»), pastoral folk («Soon, My Friend», «Wait») og gloomy nü-gaze («Intro», «My Tears Are Becoming A Sea»), og det begynner å ligne et lappeteppe som like fullt henger mesterlig sammen fra start til mål.
Ville Hurry Up… vært et enda sterkere album om Gonzalez & co. kjente begrensningens kunst og redigerte det hele ned til et enkeltalbum? Muligens. Men det ville samtidig vært langt fra like overveldende. Gi deg hen til drømmene, du også – kroppen vil takke deg når du våkner.
Marius Asp
