Gåte, Uka-09
En verdig avslutning på en historie som allerede hadde en verdig avslutning.
Gåtes kun-én-konsert-ikke-kall-det-et-comeback virker ikke nødvendig. Som prosjekt virket det ikke som om Gåte hadde noe uoppgjort: De spilte inn to plater, dokumenterte hvor gode de var live og skiltes lag som venner. Ikke noe mytisk uutgitt materiale liggende, ikke noe vondt blod som måtte renses, og alle medlemmene virker temmelig fornøyde med sine nåværende prosjekter. Så sier Gunhild Sundli noe om underskrifter i et intervju i sommer og vips – 15000 sådanne og noen måneder senere står hun på scenen og venter på at gitarist Magnus Robot Børmark skal avslutte forsterkerklatreturen sin foran 5000 publikummere.
Se: «Bendik og Årolilja» i Dødens Dal
Hadde gårsdagens konsert vært dårlig hadde den kunne endt opp som en ripe i den så langt uvanlig ripefrie lakken til Gåte, men etter litt vakling (nerver, kanskje?) under de første låtene var det åpenbart at det ikke kom til å skje. Sundli har ikke mistet stemmen, om noe låter hun bedre enn noensinne. Bandets diskografi er akkurat liten og bra nok til at hver eneste låt de spiller blir mottatt som hit fra publikum, og balansegangen mellom de tre usedvanlig store personlighetene på scenen (Gunhild, storebror Sveinung og Robot Børmark, henholdsvis. Rytmeseksjonen ved Gjermund Landrø og Kenneth Kapstad holder seg klokt i bakgrunnen) var perfekt. Lysshowet var nydelig og foruten at gitaren druknet litt på ”Kjærleik” var det ingenting å utsette på lyden heller.
Alt var med andre ord fryd og gammen, men mest oppløftende av alt var det å se at imellom all hypen og lyset og pyroen og sjarmoffensivene (mamma Sundli åpnet ”Snåle Mi Jente”, Gunhild sang et parti uten mikrofon, etc) så så det ut som om Gåte koste rævva av seg på scenen. Kanskje det er så enkelt at de spilte sin nok en siste konsert noensinne (for denne gang) fordi de hadde lyst? Musikk for moro skyld. Det skulle tatt seg ut.
Peter Vollset
