Egentlig synes jeg det både poengløst og uinteressant når band går såpass opp i sine egne idoler at det ikke er spor av å ville bringe musikken videre. Epokekopister finnes det jo svært mange av, og de som har lyktes best har skapt seg egen identitet innenfor rammene (Tame Impala, Cloud Nothings, Unknown Mortal Orchestra, MGMT).
Dette gjør ikke Foxygen. Tvert i mot: med hjelp av produsent Richard Swift (for øyeblikket i The Shins) har duoen stappet hele slutten av sekstitallet og starten av syttitallet ned i en drøy halvtimes kompott av sjangerhyllest, tidsåndlåning og melodier man har en følelse av å ha hørt før. We Are The 21st Century Ambassadors Of Light And Magic er her for å glede unge fans og sikkert irritere vettet av foreldrene deres med Rolling Stones-t-skjorte.
Både i stemning, tema og lydbilde er det forbløffende lite som skiller det San Francisco som Foxygen skildrer fra det salige Scott McKenzie sang om, men jeg synes det er noe like appellerende over Sam France og Jonathan Rados neo-hippietilnærming. Refreng-frasene «that’s OK, I was bored anyway» og «that’s OK, I was born in LA» klistrer seg til hjernen ved siden av den søteste melodilinjen du vil høre i år, og det er da også denne blandingen av slagferdighet og teft som gjør at We Are.. går fra å føles overflødig til å bli et album man blir ordentlig glad i.
Popquiz-huer vil kunne fråtse i drypp av alt fra Bob Dylan, Neil Young og Elvis Presley («On Blue Mountain» har omtrent blåkopiert refrenget til «Suspicous Minds») videre inn i psykedeliafarmakatanker à la Aldous Huxley og Timothy Leary – det er i det hele tatt svært lite ved tekst, melodi og produksjon som skulle tilsi at vi befinner oss i nåtiden.
Det er derfor ikke noe vits i å ta dette album spesielt seriøst, men det har en snert og et humør som smitter over, og gjør We Are… svært lett å ty til når man bare trenger å få tid til å gå. En triviell plate til trivielle anledninger, og slike må jo også tonesettes. Med ett blir det en favoritt (det samme skjedde meg en stund tilbake med et album av samme typen; The Black Lips’ Arabia Mountain), og nevnte «San Francisco», «Shuggie«, «No Destruction» og avslutteren «Oh No» (spesielt det siste minuttet) er spydspisseksempler på Foxygens styrke: småfrekk nasking iscenesatt av et par sjarmerende småskurker det er umulig å mislike.
Jørgen Hegstad
