Gerilja - Step Up Your Game

Stadionvennlig og vindskeivt

På sitt beste er norske Geriljas debutplate uforutsigbar og fascinerende nok til å blåse sveisen ut av synk.

3367287826_4909782a Jeg har en evig svakhet for band som leverer åpningslåter som setter seg som en påle i bandets katalog. Tenk bare på Machine Head, som startet karrieren sin med å banke ut «Davidian»? Eller at de første tonene vi hørte fra Kiss på album var de doble gitarene på «Strutter»? Eller størst av alt: Black Sabbaths bokstavelig talt tordnende inntreden i musikkhistorien med den åpningen på debutalbumet?

Jeg skal ikke sammenligne Oslo-bandet Gerilja musikalsk med noen av disse bandene, men åpningssporet «Animals» noterer seg som årets åpningsspor i min bok. En tung og programmert trommebeat, en frekk kubjelle, et synthbrekk Muse hadde godkjent for en hvilken som helst Wembley-setliste, den mest tilbakelente vokalen på denne siden av Josh Homme anno 1997, og vips så har Gerilja-albumet Step Up Your Game blåst sveisen ut av synk.

Stemningsmessig minner åpningen om Middle Class Rut, et grovt oversett band alle rockefans bør gi noen timer av sitt liv, men oppi den sleipe vokalen og den konsise, slepende beaten har Gerilja noe rufsete og uforutsigbart over seg. Briljansen fra åpningen fortsetter på «The Source» og «Lightning Death», begge låter som kan bli vindskeive lydspor til sommerens bakgårdsfester og bilturer til festivaler.

«Lightning Death»:

På sitt beste er låtene på Step Up Your Game Up overraskende og umiddelbart fengende, og arrangementene vitner om et band som ikke har lagt noen stor plan for hvordan de skal låte før de begynner å skrive sanger. Dét er ment som et voldsomt kompliment. Sjekk for eksempel hvordan gutteroms-shreddingen kommer ut av det blå på det ellers stakkato drivet på «Elevate», før billige og kledelige synthtepper tar over for Randy Rhoads-aspirasjonene. Sjarmerende, fascinerende og imponerende på samme tid.

Når det er sagt: Det er noe fyllstoff mellom godsakene. «Mirage» er en god idé, men kommer ikke helt i mål. Og «Pink Twilight» er uforløst boogie; T-Rex på valium. Dette er låter som mer hinter om kommende storhet enn understreker hvor lovende dette bandet er.

Men i den store albumsammenheng gjør det ikke så mye. Det er ikke så nøye med riper i lakken på en bil som er kaotisk satt sammen av motor fra Detroit-rock, karosseri fra Palm Springs-stonermetal og tennplugger fra John Carpenters filmmusikk. Og doningen humper rundt på noen psykedeliske hjul som først blir synlige på avslutningssporet «Smoke Meadows».

Når Gerilja får fart på seg kan dette bli et kultband av dimensjoner, og jeg håper neste plate blir innertieren som Step Up Your Game signaliserer at bandet har i seg.

Asbjørn Slettemark