Skyene henger faretruende mørke over Bislett Stadion idet Loveless’ sjelfulle UK-throwback «They Don’t Know» bereder grunnen for Axwell og Sebastian Ingrosso, to tredjedeler av det beundringsverdig bombastiske (og nå skrinlagte) DJ-fenomenet Swedish House Mafia. Og arenaen formelig skriker etter å fylles opp.
Det hindrer ikke karene i å entre scenen til karakteristisk dramatisk-pompøse toner, men med et forholdsvist enkelt visuelt oppsett som akkompagnement.
Pusha T-gjestede «This Time We Can’t Go Home» sparker i gang kveldens første kokepunkt med diger, vridd og effektiv EDM, mens pyroen under Amersys «Go» (heldigvis) varmer helt bort til tribunen.
Valentino Khans «Deep Down Low» holder det kantete og hardt, mens Tove Los «Habits » bringer tiltrengt menneskelighet til seansen. Miksen de to svenskene presenterer spenner vidt nok til at (en riktignok oppbiffet) versjon av gjengangeren Alessos «Heroes (We Could Be)» og en Metallica-parafraserende «Can’t Hold Us Down» føles som to sider av samme sak. I det minste i starten.
Så mange flere enkeltlåter skal ikke nevnes – det er langtifra dét dette handler om – men jeg er svak for duoens sanger med praktvokalisten Salem Al-Fakir. Konfettien under «Something New» er cheesy, men fin – ikke ulikt låten selv.
Tidvis oppleves imidlertid de musikalske virkemidlene noe generiske og billige, og musikalsk er det den noe skitnere (og mer fantasifulle) første halvdelen av settet som står igjen som mest givende. Etterhvert tar jeg meg i å savne noe mer sjel bak de grandiose faktene.
Det er jo meningsløst å anmelde Axwell & Ingrosso som noe annet enn det er: en mer eller mindre velregissert klubbkveld under åpen himmel. At de makter å skape kalas for en forfrossen forsamling som umulig kan være større enn en tredjedel enn hva stadionet har kapasitet til å huse, er uansett en prestasjon som står til medalje. Om enn ikke av aller gjeveste sort.
Marius Asp
